Se på bilder med Mary Heilmann
Ser på bilder, en retrospektiv av arbeidet til Mary Heilmann som for tiden vises på Whitechapel Gallery i London, er avslappet, lekent og dypt. Heilmanns arbeid okkuperer ikke bare plassen; det bebor den. Det forvandler galleriet til et hjem. Abstrakte geometriske malerier; figurative skildringer av bølger og linjer på veien om natten; keramiske kuler som sprer seg over en vegg; pastellfargede strandstoler tilfeldig strødd omkring. I det øyeblikket du går inn i utstillingen, innser du at historier blir fortalt. Det føles mindre som om du har gått inn i en kunstutstilling, og mer som om du har krøpet inn i det hullete trehuset til en betrodd venn, hvor du nå er invitert til å utforske hennes minner og drømmer.
Fortelling og Fantasi i Mary Heilmanns Kunst
Heilmanns arbeid handler om samtale. Ideer utveksles mellom verkene, mellom Heilmann og hennes fortid og fremtid, mellom alle disse tingene og hver enkelt besøkende som entrer rommet. Å se på bilder spenner over fem tiår av Heilmanns karriere. Født og oppvokst i California, fikk hun sin MA fra Berkeley i 1967. Hun flyttet til New York City i 1968 og ble tatt imot av sine medkunstnere, og ble venn med Richard Serra og andre legendariske sjeler mens hun hang ut på Max’s Kansas City, et like legendarisk vannhull. Misogyni mot kvinnelige skulptører inspirerte Heilmann til å begynne å male. Hun husker: “Jeg studerte ikke håndverket av oljemaling; jeg plukket det opp etter hvert."
Mary Heilmann - Chinatown, 1976, Olje på lerret
Mary Heilmann - JJ, 1986, Akryl og Vannfarge på Lerret
Mary Heilmann, Whitechapell Utstilling 2016, Utstillingsvisning
Ta mer narrativ stemning
Denne gjennomtenkte utstillingen tar for seg hele utviklingen Heilmann opplevde som kunstner. Den begynner med abstrakte, postmaleriske verk som Corona Borealis (1970) og Chinatown (1976), som refererer til minimalisme og fargeundersøkelser av Josef Albers. Så, etter hvert som Heilmann får mer selvtillit som maler, ser vi at arbeidet hennes får en mer narrativ stemning. Tittlene hennes blir mer personlige, og figurative elementer begynner å dukke opp blant de abstrakte bildene. Denne utviklingen er gripende fanget i Ghost Chair (1989). Fra avstand ser dette rolige, hvite lerretet med store blokker av rødt og gult ut som en punkrock-tilpasning av et geometrisk rutenett av Piet Mondrian. Men når det sees på nært hold, dukker det subtile bildet av en nesten gjennomsiktig hvit stol opp mellom de livlige, røde og gule rektanglene, malt til minne om Heilmanns venner tapt til AIDS.
Mary Heilmann - Franz West, 1995, Olje på lerret
Mary Heilmann - Blå og hvite firkanter, 1997, Olje på lerret
Mary Heilmann - Livslinje, 1990-94, Olje på lerret
Mellom galskap og matematikk
Heilmanns oppriktighet og rekkevidde førte til at hun til slutt fikk nok anerkjennelse til å nyte mer frihet til å lage og stille ut hva slags arbeid hun ønsket. Hun vendte tilbake til sin skulpturelle bakgrunn, og skapte keramiske verk som Piano (1983), vevde formede lerret som Lifeline (1990-94), og de så California-aktige, drømmeaktige strandstolene som fungerer både som estetiske objekter og steder for hvile der betraktere kan slappe av og vurdere de andre verkene. Innvirkningen av å oppleve Heilmanns oeuvre frem til dette punktet samlet på ett sted, er lik å høre en episk fortelling fortalt av en betrodd venn i biter, ute av rekkefølge, men på en eller annen måte gir det en merkelig mening.
Heilmann adresserte den følelsen selv i et intervju med Hyperallergic i 2013, og sa: “…det er som matematikk uten tall, eller symbolsk logikk. Jeg forestiller meg at galskap kan være som noen som ser på verden og tar den fra hverandre og setter den sammen igjen, uten noen gang å kommunisere verbalt… Men så kommer folk som deg over, og vi har en samtale, og jeg finner ut hvordan jeg skal gi mening.”
Mary Heilmann: Looking at Pictures er nå å se frem til 21. august 2016 på Whitechapel Gallery i London.
Uthevet bilde: Mary Heilmann - Renny's Right Geometry of a Wave, 2011, Olje på trepanel
Alle bilder av IdeelArt
