Se på bilder med Mary Heilmann
Å se på bilder, en retrospektiv utstilling av arbeidet til Mary Heilmann som nå vises på Whitechapel Gallery i London, er avslappet, leken og dyp. Heilmanns verk fyller ikke bare rommet; de bor i det. De forvandler galleriet til et hjem. Abstrakte geometriske malerier; figurative skildringer av bølger og linjer på veien om natten; keramiske kuler som sprer seg over en vegg; pastellfargede strandstoler tilfeldig spredt omkring. I det øyeblikket du går inn i utstillingen, innser du at det fortelles historier. Det føles mindre som om du har gått inn i en kunstutstilling, og mer som om du har krøpet inn i det hule tretreet til en betrodd venn, hvor du nå blir invitert til å utforske hennes minner og drømmer.
Fortelling og fantasi i kunsten til Mary Heilmann
Heilmanns arbeid handler om samtale. Ideer utveksles mellom verkene, mellom Heilmann og hennes fortid og fremtid, mellom alle disse tingene og hver besøkende som trer inn i rommet. Å se på bilder spenner over fem tiår av Heilmanns karriere. Født og oppvokst i California, tok hun sin mastergrad ved Berkeley i 1967. Hun flyttet til New York City i 1968 og ble tatt imot av sine medkunstnere, og ble venn med Richard Serra og andre legendariske sjeler mens hun tilbrakte tid på Max’s Kansas City, et like legendarisk samlingssted. Kvinnehat mot kvinnelige billedhuggere inspirerte Heilmann til å begynne å male. Hun minnes, «Jeg studerte ikke oljemalingens håndverk; jeg lærte det etter hvert som jeg gikk frem.»
Mary Heilmann - Chinatown, 1976, olje på lerret
Mary Heilmann - JJ, 1986, akryl og akvarell på lerret
Mary Heilmann, Whitechapel-utstilling 2016, utstillingsbilde
En mer fortellende stemning
Denne gjennomtenkte utstillingen tar for seg hele den utviklingen Heilmann opplevde som kunstner. Den begynner med abstrakte, postmaleriske verk som Corona Borealis (1970) og Chinatown (1976), som refererer til minimalisme og fargestudier av Josef Albers. Etter hvert som Heilmann får mer selvtillit som maler, ser vi at arbeidet hennes får en mer fortellende stemning. Titlene hennes blir mer personlige, og figurative elementer begynner å dukke opp blant de abstrakte bildene. Denne utviklingen fanges gripende i Ghost Chair (1989). På avstand virker dette rolige, hvite lerretet med store blokker i rødt og gult som en punkrock-variant av et geometrisk rutenett av Piet Mondrian. Men når man ser nærmere, dukker det subtile bildet av en nesten gjennomsiktig hvit stol fram mellom de livfulle, røde og gule rektanglene, malt til ære for Heilmanns venner som gikk tapt til AIDS.
Mary Heilmann - Franz West, 1995, olje på lerret
Mary Heilmann - Blå og hvite firkanter, 1997, olje på lerret
Mary Heilmann - Livslinje, 1990-94, olje på lerret
Mellom galskap og matematikk
Heilmanns oppriktighet og bredde ga henne etter hvert nok anerkjennelse til at hun fikk større frihet til å lage og stille ut akkurat den typen verk hun ønsket. Hun vendte tilbake til sin skulpturelle bakgrunn, og skapte keramiske arbeider som Piano (1983), sammenvevde formede lerreter som Livslinje (1990-94), og de så typisk californiske, drømmende strandstolene som fungerer både som estetiske gjenstander og hvilesteder hvor besøkende kan slappe av og reflektere over de andre verkene. Å oppleve Heilmanns samlede verk fram til dette punktet samlet på ett sted, er som å høre en episk fortelling fortalt av en betrodd venn i biter, ute av rekkefølge, men likevel på en merkelig måte meningsfull.
Heilmann tok opp denne følelsen selv i et intervju med Hyperallergic i 2013, hvor hun sa, «…det er som matematikk uten tall, eller symbolsk logikk. Jeg forestiller meg at galskap kan være som noen som ser på verden og tar den fra hverandre og setter den sammen igjen, uten å kommunisere verbalt… Men så kommer folk som deg bort, og vi har en samtale, og jeg finner ut hvordan det gir mening.»
Mary Heilmann: Å se på bilder vises nå fram til 21. august 2016 på Whitechapel Gallery i London.
Utvalgt bilde: Mary Heilmann - Rennys rette geometri av en bølge, 2011, olje på treplate
Alle bilder av IdeelArt
