
Følelsenes språk: Kunstnere som maler rene følelser
Hva om et maleri kunne tale direkte til sjelen din uten å vise deg en eneste gjenkjennelig ting? Hva om farge og form alene kunne få deg til å føle glede, melankoli eller transcendens like sterkt som noen historie noensinne fortalt?
Dette er det dype spørsmålet som har drevet noen av historiens mest revolusjonerende kunstnere, og som fortsatt inspirerer samtidige malere i dag. Disse visjonærene oppdaget at følelsen i seg selv kunne være kunstens motiv, ikke bare dens inspirasjon.
Bortenfor personlig uttrykk: Når følelser blir motivet
Det finnes en avgjørende forskjell i kunstverdenen som ofte overses. Mange kunstnere maler fra følelser, og kanaliserer sine personlige kamper, gleder eller bekymringer på lerretet. Men en utvalgt gruppe kunstnere maler følelser som sitt motiv, og skaper bevisst visuelle opplevelser designet for å fremkalle spesifikke følelser hos betrakterne.
Tenk på Edvard Munchs "Skrik": et kraftfullt verk som skildrer angst og lidelse gjennom gjenkjennelige bilder. Dette representerer en tilnærming til emosjonell kunst. Men noen kunstnere tok en mer kompleks vei, og hentet samtidig fra sine egne intense følelsesmessige opplevelser mens de bevisst skapte verk designet for å vekke universelle følelser hos andre.
Pioneren: Kandinskys emosjonelle arkitektur
Wassily Kandinsky la det teoretiske grunnlaget for denne tilnærmingen i sin revolusjonerende bok fra 1912 Concerning the Spiritual in Art. Den russiske kunstneren mente at kunst skulle fungere som musikk, og kommunisere direkte med menneskesjelen uten representasjonelle former.
Kandinsky utviklet en systematisk tilnærming til farge og følelser, muligens påvirket av hans synestesi, en nevrologisk tilstand hvor sanser overlapper. For ham fremkalte lys blått lyden av en fløyte og følelser av ro, mens gult antydet trompeter og spenning. Hans livlige abstraksjoner som Composition VII var designet som visuelle symfonier, nøye orkestrert for å vekke seernes indre følelser.
Dette var revolusjonerende: ideen om at spesifikke arrangementer av farge og form pålitelig kunne fremkalle tilsvarende følelsesmessige reaksjoner, og skape et universelt språk for følelser.
Spring Light (Green) (2023) - Emma Godebska
Vitenskapen om farge og følelser
Abstract Expressionism: Den komplekse arenaen for følelse
Etterkrigstiden brakte ny hast til følelsesmessig maleri. Abstract Expressionists, som kjempet med eksistensielle angst og var påvirket av psykologi, så lerretet som en "arena" for følelsesmessig uttrykk. Mange av disse kunstnerne navigerte intense personlige følelsessykluser, inkludert bipolar lidelse, som hadde en dyp innflytelse på deres arbeid. Likevel overgikk de ren personlig uttrykk for å skape kunst som talte til universelle menneskelige følelser.
Innenfor denne bevegelsen oppsto to distinkte tilnærminger:
Action Painters som Jackson Pollock brukte selve den fysiske handlingen å male som følelsesmessig uttrykk: drypping, sprut og dans rundt lerretene. Pollock, som opplevde intense humørsvingninger gjennom hele livet, kanaliserte sin personlige følelsesmessige turbulens inn i en revolusjonerende malemetode som samtidig uttrykte hans indre tilstand og skapte kraftfulle følelsesmessige opplevelser for betrakterne.
Color Field painters som Mark Rothko tok en annen tilnærming, og skapte nøye konstruerte miljøer designet for å fremkalle spesifikke følelsesmessige tilstander gjennom enorme felt av lysende farge. Likevel eksisterte denne metodiske tilnærmingen side om side med Rothkos egne kamper med depresjon og følelsesmessig intensitet, og skapte et fascinerende paradoks av bevisst teknikk født av levd følelsesmessig erfaring.
Rothko: Mester av det følelsesmessige sublime
Mark Rothko eksemplifiserer det komplekse forholdet mellom personlig følelsesmessig erfaring og målrettet følelsesmessig kunst. Mens han navigerte sine egne sykluser av depresjon og følelsesmessig intensitet gjennom hele livet, perfeksjonerte Rothko samtidig kunsten å male ren følelse for andre. Hans uttalte mål var å uttrykke "grunnleggende menneskelige følelser: tragedie, ekstase og undergang" gjennom fargerelasjoner alene.
Rothkos personlige følelsesmessige kamper formet hans dype forståelse av menneskelige følelser, men hans tilnærming var metodisk og målrettet. Han forsto at skala og farge har en dyp innvirkning på psyken. Maleriene hans var bevisst store for å omslutte betrakterne, og skape intime møter som omgåtte intellektuell analyse. Gjennom nøye lagdeling av tynne malingstrøk skapte han farger som syntes å puste og skifte, kanskje som en refleksjon av hans egen opplevelse av følelsesmessig flux, samtidig som han tjente sitt større formål med å skape universelle følelsesmessige møter.
Den ultimate realiseringen av hans visjon er Rothko Chapel i Houston, et åndelig rom hvor besøkende sitter i kontemplativ stillhet, omgitt av hans nær-monokrome malerier, og opplever kunst som ren emosjonell kommunikasjon. Dette representerer kulminasjonen av en kunstner som forvandlet personlig emosjonell kunnskap til transcendent kunst for andre.
The Silence Under The Water (2025) - Nikolaos Schizas
Samtidskunstnere som maler følelser: Den levende tradisjonen
Denne sterke tradisjonen med å male følelser fortsetter i dag gjennom samtidskunstnere som har gjort følelser til sitt primære tema. I motsetning til noen av deres forgjengere som navigerte intense personlige emosjonelle sykluser, nærmer mange samtidskunstnere som maler følelser sitt tema gjennom bevisst utforskning snarere enn personlig nødvendighet. Hos IdeelArt er vi stolte av å representere flere kunstnere som bærer videre denne dype arven:
Kyong Lee, en koreansk kunstner basert i Seoul, har skapt en av de mest systematiske og omfattende utforskningene av følelser gjennom farge i samtidskunst. Etter et dypt personlig tap i 2011 som midlertidig gjorde henne ute av stand til å føle farge eller finne ord, startet Lee på en ekstraordinær reise med posttraumatisk vekst gjennom kunst som fortsatt utvikler seg i dag.
Hennes monumentale pågående serie "Colors as Adjectives" (startet i 2012) består til dags dato av 446 distinkte kombinasjoner, hver som representerer en unik sammensetning av adjektiv og farge skapt gjennom en intenst personlig prosess. Lee gjør en avgjørende distinksjon: "Følelsene jeg kjenner og følelsene jeg føler er forskjellige. Selv om det finnes mange vakre og elegante adjektiver og farger, blander jeg kun følelsene jeg personlig har opplevd og følt." Hvert maleri har adjektivet subtilt preget i samme farge som monokromet, og skaper det hun beskriver som "hviskende" ord som "erstatter stedet hvor bilder fjernes." Dette grunnleggende arbeidet fungerer som rammen som understøtter hele hennes kunstneriske praksis, med Lee som legger til nye kombinasjoner hvert år.
Med bemerkelsesverdig allsidighet og metodisk briljans har hun bygget hele sitt kunstneriske uttrykk ved å bruke dette emosjonelle fargepalettet som sin konstante grunnmur, og skapt gjennom et imponerende mangfold av stiler: den geometriske presisjonen i "Emotional Color Chart," den lyriske poesien i "Chapter"-serien, den minimalistiske elegansen i "Lines," og hennes nyeste "Sinneswelt" ("Sensory World")-serie, som bruker vann som et flytende medium for å utvide selve fargens natur og overskride begrensningene i hennes selvpålagte fargepalett.
Dette konsekvente vokabularet sikrer at til tross for hyppige stilistiske endringer, opprettholder hele hennes inventar bemerkelsesverdig sammenheng. Som Lee forklarer, "Dette grunnleggende arbeidet vil fortsette så lenge jeg forblir sanselig levende," noe som gjør hennes praksis til en levende, pustende dokumentasjon av menneskelig følelsesmessig erfaring gjennom farge; noen ganger poetisk, noen ganger minimalistisk, noen ganger geometrisk, men alltid systematisk vakker og dypt personlig.
Flag nb 2 (2024) - Paul Richard Landauer
Paul Landauer, en østerriksk kunstner som jobber i Beograd, skaper utrolig kraftfulle uttrykksfulle lyriske abstraksjoner. Født i Wien i 1974, opplevde Landauer en dyp oppvåkning i 2018 da, som han sier, "det tok meg 44 år å våkne." Dette avgjørende øyeblikket forvandlet hans forståelse av at "å vende seg til kunst som et livsprosjekt ikke bare er en idé eller stemning, men rett og slett et spørsmål om overlevelse." Etter år som kreativ leder i kommersiell merkevareindustri tok han et radikalt sprang inn i det han kaller "et uendelig eventyr av utforskning, læring og avsløring."
Landauer jobber på museumskvalitets lerreter i imponerende store formater, og beskriver sin praksis som "å grave gjennom lag av følelser som har samlet seg gjennom et helt liv." Etter å ha begitt seg ut på dyp introspeksjon gjennom ulike utforskende teknikker, bringer han en usedvanlig klar forståelse av sine emosjonelle tilstander til sitt arbeid, og skaper malerier som resonnerer med ekstraordinær dybde og autentisitet. Fullt dedikert til sin kunst, er hans mål å "oversette subjektive opplevelser til visuelle kunstverk som gir rom for at betrakterne kan finne i dem en refleksjon av sitt eget liv og sine erfaringer."
Nikolaos Schizas, en gresk maler basert i Barcelona, har blitt en av de mest produktive og ettertraktede abstrakte malerne i sin generasjon. Til tross for at han begynte sin profesjonelle karriere først i 2020, har denne helt selvlærte kunstneren produsert over 550 verk, med hele 450 stykker allerede samlet. For Schizas fungerer kunst både som lidenskap og nødvendighet; en meditativ praksis som gir balanse og fokus for en person med ADHD.
Hans tilnærming til emosjonell utforskning er bemerkelsesverdig dynamisk, og utvikler seg gjennom flere samtidige serier som kan beskrives som et "voksende tre av inspirasjon." I stedet for å forlate tidligere teknikker, vokser hver ny serie organisk ut fra de forrige, og vever sammen etablerte elementer med nye innovasjoner i en kontinuerlig kreativ utvikling. Fra hans grunnleggende splash-malerier med 30 cm brede pensler på våte lerreter, til sveipende flerkolorerte gester, raffinerte monokromatiske fordypninger og eterisk metallisk minimalisme, tilbyr hver teknikk ham forskjellige emosjonelle territorier å utforske.
Det som gjør Schizas ganske unik blant emosjonelle malere er at han aldri forlater noen serie; i stedet fortsetter han å male på tvers av alle sine teknikker samtidig, og velger hvilken tilnærming han skal bruke basert på hans nåværende emosjonelle tilstand og hva hver serie gir ham. Noen verk er lekne og forfriskende (som hans pop- og taktile "Sweeties"-serie), mens andre er dypt kontemplative (hans heldekkende monokromer i blått, grønt og lilla), og enda andre tilbyr dynamisk uttrykk (hans store penselstrøkverk). Denne parallelle utviklingen av flere tilnærminger lar ham matche sitt kunstneriske uttrykk nøyaktig til hans emosjonelle behov til enhver tid, og uttrykker det han kaller "ubevisste følelser og undertrykte emosjoner" gjennom varierte estetiske språk som forblir "friske, livfulle og drømmeaktige."
Solstice 2 (2019) - Brooke Noel Morgan
Brooke Noel Morgan, en multimediekunstner basert i Nashville, bringer en dypt åndelig dimensjon til emosjonell maling. For Morgan betyr det å være kunstner "å leve fra min sjel," og hennes kreative reise, som spenner over undervisning, fotografi, interiørkurasjon, poesi, maling og skulptur, gjenspeiler en dyp forståelse av at "livet, det levende, er det mest kreative jeg gjør." Arbeidende fra hennes minimalistiske, fredelige Nashville-tilflukt, har Morgan utviklet det hun beskriver som en kommunion med Moder Jord, og kanaliserer denne dype forbindelsen inn i abstrakte organiske former som ser ut til å puste med naturlig visdom. Hennes tilnærming til emosjonell uttrykk går utover individuell erfaring, forankret i troen på at "min sannhet på en eller annen måte kobler til din sannhet... sannheten om kollektiv menneskelighet som har denne liv/jord-opplevelsen."
Morgans malerier fungerer som det hun kaller "skjønnhet som en salve," skapt for helbredelse, "min helbredelse, din helbredelse, vår helbredelse." Hennes arbeid utforsker hele spekteret av menneskelige følelser: "glede, smerte, tap, kjærlighet, frykt, sorg, sinne, tristhet, forførelse og alt i mellom," ikke som separate opplevelser, men som fasetter av det hun beskriver som "en vid, romslig livmor av Kjærlighet som holder oss akkurat som vi er." Inspirert av wabi-sabi-prinsipper, synes hennes abstrakte former å komme fra et sted med dyp stillhet og universell forbindelse, og inviterer betraktere inn i kontemplative rom hvor grensene mellom selvet og kosmos oppløses. I Morgans hender blir emosjonell maling en form for åndelig praksis, hvor hvert verk fungerer som en bro mellom den individuelle sjelen og den uendelige mysteriet i eksistensen.
Emma Godebska, en fransk kunstner som arbeider i Nîmes, fører videre en av kunsthistoriens mest fremtredende slekter samtidig som hun baner sin egen kontemplative vei i emosjonell uttrykk. Etterkommer av den legendariske Godebski kunstnerdynastiet, inkludert den mytiske Misia Godebska, "Dronningen av Paris" og muse for Vuillard, Bonnard og Ravel, representerer Godebska den samtidige blomstringen av et familietre som har næret kreativitet i over et århundre. Nylig feiret i den store retrospektive utstillingen "La Saga Godebski" i Nîmes, flyter denne kunstneriske arven gjennom Godebskas arbeid ikke som en byrde, men som en dyp forståelse av kunstens åndelige dimensjon.
Hennes praksis legemliggjør det kritikeren Martine Guillerm beskriver som en reise "fra akkumulering til enkelhet," hvor jakten på maleriets essens går gjennom et renset gestus og et minimalt billedspråk. Ved å arbeide på hvite flater med en nesten obsessiv fokus på spor - spor av forskjellige farger, spor av følelser, spor av nærvær - skaper Godebska det som fremstår som kalligrafiske tegn som svever i et kontemplativt rom. Hennes teknikk innebærer en delikat dans mellom fortynning av maling og opphopning av pigment, som utnytter transparenseffekter samtidig som den søker balanse mellom spenning og frigjøring, konsentrasjon og spontanitet. Resultatet ligner skulpturelle volumer suspendert i tid og rom, hvor overlagrede elementer skaper dybde som sier like mye om tidsmessig erfaring som romlig tilstedeværelse.
Med formell enkelhet som gjenspeiler den neo-abstrakte ekspresjonistiske tradisjonen, konfronterer Godebskas verk betrakterne med deres egen følelsesmessige uttrykksevne, og inviterer dem inn i det Guillerm kaller "en åndelig reise." Hvert maleri blir en meditasjon over Her og Nå, som fanger lys, følelse og flyktige øyeblikk gjennom et minimalistisk vokabular som forvandler følelsesmessig erfaring til ren visuell poesi. Spesifikke følelser er kanskje ikke strengt Godebskas tema, men hennes kunst er et åpent lerret for betrakterens personlige følelser.
Emotional Color Change 53 (2025) - Kyong Lee
Følelsenes universelle språk
Det som gjør disse kunstnerne, både historiske og samtidige, så fengslende er deres evne til å omforme følelsesmessig erfaring til universell kommunikasjon. Enten de henter fra personlig emosjonell intensitet som Rothko og Pollock, eller bevisst utforsker følelsesmessige territorier som våre samtidige kunstnere, deler de alle en forpliktelse til å gjøre følelsen selv til tema for sitt arbeid.
De mest kraftfulle følelsesmalerne legemliggjør ofte denne dualiteten: de forstår følelser intimt, enten gjennom personlig erfaring eller bevisst utforskning, men overskrider det rent personlige for å skape verk som taler til universelle menneskelige følelser. De gir rammen for en følelsesreise, men den endelige opplevelsen blir et samarbeid mellom kunstner og betrakter.
Dette er grunnen til at abstrakt følelsesmaleri forblir så kraftfullt og relevant. I vår stadig mer komplekse verden, hvor ord ofte ikke klarer å fange hele spekteret av menneskelige følelser, tilbyr disse kunstnerne noe verdifullt: en direkte, ikke-verbal forbindelse til våre dypeste følelser.
Enten det er Rothkos transcendente fargefelt født av personlig emosjonell innsikt, eller Kyong Lees systematiske følelseskart utviklet gjennom bevisst utforskning, minner disse verkene oss om at kunstens største kraft ikke ligger i hva den viser oss, men i hva den får oss til å føle. De beviser at de mest dyptgripende menneskelige opplevelsene – kjærlighet, tap, undring, transcendens – kan males ikke gjennom bilder, men gjennom det rene språket av farge, form og selve følelsen.
Til slutt har disse malerne av følelser oppnådd noe bemerkelsesverdig: de har gjort det usynlige synlig, det ubeskrivelige håndgripelig. De har vist oss at følelser ikke bare er noe vi tilfører kunsten, det kan være selve kunstens tema, dens dypeste hensikt, og dens mest varige gave til menneskeheten.
Av Francis Berthomier
Utvalgt bilde: "Sinneswelt - ELT57" (2025), Kyong Lee