Alvorlig og ikke fullt så alvorlig: Kyong Lee i 14 spørsmål

FARGENS SPRÅK

Hos IdeelArt tror vi at en kunstners historie fortelles både inne i og utenfor atelieret. I denne serien stiller vi 14 spørsmål som bygger bro mellom kreativ visjon og hverdagsliv, og blander profesjonell innsikt med personlige særegenheter som gjør hver kunstner unik.

Fra atelieret sitt med utsikt over koreanske rismarker, et rom delt med fem katter, en hund og årstidenes skiftende lys, skaper Kyong Lee verk som søker å gjøre følelser til et synlig språk. Oppdag hvordan kjærligheten til jazz, påvirkningen fra en gjennomtenkt mentor, og et avgjørende skifte i materialer hjalp henne å finne den "Emosjonelle Fargen" som definerer hennes praksis i dag.

De ikke-så-seriøse spørsmålene

8 spørsmål for å avsløre uventede særegenheter og hverdagsliv til Kyong Lee

Hvis kunsten din var en sang eller et musikkstykke, hva ville spilt i bakgrunnen?

Miles Davis’ Kind of Blue,
Keith Jarretts The Köln Concert,
Pat Methenys Travels,
og Debussys Clair de Lune.

Jeg tilbringer mange timer i atelieret, og denne musikken hjelper meg å holde meg i en stille, reflekterende tilstand hvor farge og følelser kan utfoldes sakte.

Hva er noe du er besatt av eller har stor interesse for som ikke har noe med kunst å gjøre?

Jeg har en liten grønnsakshage, går turer med hunden min hver dag, tar vare på hjemløse katter i hagen, og elsker å se på himmelen.

Kaffe, te eller noe sterkere mens du jobber? Eller bare lys og stillhet?

Jeg starter dagen med en kopp kaffe, så bytter jeg til te – ofte melkete eller yuzute – etter hvert som dagen går. Jeg jobber alltid med musikk på, vanligvis jazz. Melodiene til artister som Pat Metheny og Keith Jarrett hjelper ofte med å holde arbeidsrytmen flytende.
Atelieret mitt er sømløst koblet til mitt daglige liv, delt med en hund og fem katter. En liten bekk renner i nærheten, og en stor zelkova og et kirsebærtre står i hagen, omgitt av rismarker. Det er et miljø hvor årstidene merkes dypt, og jeg finner inspirasjon under mine daglige turer her med hunden min.

Hvis du kunne møte hvem som helst, død eller levende, hvem ville det vært?

Den avdøde Klaus Stümpfel, min professor ved HBK Braunschweig. Han lærte meg gjennom sin lidenskap og alvor for kunst. Han var ikke berømt, men han var den viktigste læreren i mitt liv.

Hvis du ikke var kunstner, hva ville du holdt på med?

Jeg har vært tiltrukket av kunst siden femte klasse, da jeg begynte å kopiere Cézannes Mont Sainte-Victoire-akvareller – det var her drømmen først tok rot. Da jeg senere innså at kunstnerlivet ikke var det romantiske idealet jeg hadde forestilt meg som barn, ble jeg enda mer dedikert til arbeidet mitt. Jeg har aldri seriøst vurdert en annen yrkesvei, men om jeg måtte forestille meg en, ville det kanskje vært forsker innen biologi eller historie – fag jeg alltid har elsket.

Kan du dele en kort historie eller et øyeblikk fra livet ditt som har hatt stor betydning for ditt liv som kunstner?

En person som har hatt stor innflytelse på min kunstneriske reise, er Christelle Thomas fra IdeelArt. Siden vårt første nettmøte i 2017 har hun støttet arbeidet mitt med konsekvent tillit og omsorg.

I øyeblikk når jeg føler meg følelsesmessig nede eller kreativt fastlåst, blir hennes korte, men oppriktige meldinger ofte en stille styrke som hjelper meg tilbake til arbeidet mitt. I fjor høst sendte hun meg et bilde fra Paul Cézannes atelier i Aix-en-Provence. Kunnskapen om min beundring for Cézanne gjorde hennes gjennomtenkte gest dypt rørende og fikk meg til å spørre igjen: Hvilken farge har denne følelsen jeg kjenner? Hvilke ord kan romme den? Og i hvilken form kan jeg gi disse følelsene form etter hvert som de bygger seg opp, lag for lag?
Øyeblikk som dette – uventede møter og subtile følelsesmessige skjelvninger – fornyer stadig min nysgjerrighet og blir drivkraften bak mitt ønske om å skape.

Hvordan ser en god dag ut for deg, utenfor atelieret?

En god dag utenfor atelieret er en dag hvor jeg føler sansene mine fortsatt er levende. Daglige rutiner kan gjøre oppfattelsen sløv, men innenfor denne gjentakelsen dukker ofte uventede øyeblikk av bevissthet opp.
Å gå tur med hunden min på en klar dag og la blikket følge de fjerne fjellryggene, dele nytraktet kaffe med mannen min, eller legge merke til de første azaleaene som blomstrer halvveis opp et fjell etter en lang vinter – disse vanlige øyeblikkene gir meg stille glede.
De fleste dager er fylt med gjentakelse og en viss følelse av stagnasjon. Men når sansene mine forsiktig våkner igjen innenfor denne hverdagsligheten, er det nok til at det føles som en god dag.

Er det noe ved deg som sannsynligvis ville overraske folk som bare kjenner arbeidet ditt gjennom kunsten din?

Jeg er en liten koreansk kvinne. Folk som møter arbeidet mitt før de møter meg, innrømmer ofte at de forestilte seg kunstneren som en stor mann som maler disse verkene.

Det (mer) seriøse intervjuet

6 spørsmål for å se nærmere på ideene, erfaringene og håpene som former Lees kreative reise.

Hvilke temaer eller spørsmål kommer stadig tilbake i arbeidet ditt?

Jeg vender stadig tilbake til spørsmålet om hvordan følelser blir språk, og hvordan språk igjen blir farge. Jeg er tiltrukket av tilstander før ting er klart definert – der følelser henger igjen, skifter og motstår presis navngivning. Det er i dette liminale rommet jeg finner det mest ekte uttrykket for menneskelig erfaring.
Et annet tilbakevendende element i mitt arbeid er den horisontale strukturen. De horisontale båndene som dukket opp i mine tidligere verk og i serien «Emotional Color Change» fungerer som en stille ramme, som lar tid, følelser og persepsjon utfoldes jevnt i stedet for hierarkisk. Gjennom denne strukturen utforsker jeg akkumulering, subtile variasjoner og balansen mellom orden og tilfeldighet.

Kan du beskrive et avgjørende øyeblikk i din kunstneriske reise?

Jeg dro til Tyskland sommeren 1991 og kom tilbake til Korea sommeren 2000. Under studiene i utlandet laget jeg abstrakte verk i oljemaling med vann som motiv, og fortsatte i samme spor etter hjemkomsten.
Vendepunktet kom i 2001. Gjennom et internasjonalt utvekslingsprogram ved Ssamzie Space residency besøkte jeg New York og fikk to viktige innsikter. For det første var Koreas monsunsesong i direkte konflikt med min arbeidsmetode. Oljemalingsteknikken jeg brukte – som bygde på separasjon av vann og olje – førte til sprekker og gjørmete farger i den høye luftfuktigheten. For det andre, for å realisere den horisontale strukturen jeg ønsket, var et grunnleggende materialskifte nødvendig. Jeg ønsket at hver farge skulle ha sitt eget distinkte territorium på lerretet, ikke bare blande seg i graderinger.
Samarbeidet med kunstnere i New York ga meg mot til å eksperimentere. Jeg begynte å utforske de høykvalitets akrylmalingene som akkurat ble tilgjengelige i Korea på den tiden. Metoden med å påføre tykk tape horisontalt og fylle rommene med maling – dette var umulig med langsomtørkende oljemaling, men gjennomførbart med akryl. Dette tekniske skiftet var ikke bare en materialendring; det var det avgjørende øyeblikket som åpnet veien til å konkretisere det visuelle språket jeg hele tiden hadde søkt etter.

Hvilke materialer eller prosesser er viktigst i din praksis, og hvorfor?

Å arbeide med akrylmaling på papir og lerret er sentralt i min praksis. Jeg velger akryl for deres responsivitet til tid – hvor raskt de tørker, hvor presist de kan legges lagvis, og hvor levende de holder fargen. Disse egenskapene gjør at hver farge kan beholde sitt eget territorium i stedet for å oppløses i kontinuerlige graderinger.
Jeg jobber ofte med horisontale strukturer, bruker tape for å definere grenser og skaper rytme gjennom repetisjon. Denne prosessen gjenspeiler hvordan jeg forstår følelser - som noe som akkumuleres over tid, strukturert, men åpent for subtile skift.
Materialer betyr mye for meg fordi de lar fargen fungere ikke bare som representasjon, men som et dokument over perseptuelle og emosjonelle tilstander.

Hvordan ønsker du at folk skal føle når de opplever arbeidet ditt?

Jeg håper betrakterne stopper opp, og så føler seg trukket til å komme nærmere verket. Ikke for å tyde det, men for stille å kjenne følelsene vende tilbake i seg selv, uten press.
Farge når oss før språk - følt før det forklares. Hvis arbeidet mitt kan skape et øyeblikk der følelsen kommer før ordene, og betrakterne oppdager et navn på en følelse de ennå ikke kjente i fargene, er det nok for meg.

Kan du ta oss gjennom en typisk arbeidsdag i atelieret ditt?

Jeg jobber bare mens det er dagslys. Selv om jeg bruker dagslysbalanserte lamper innendørs, unngår jeg å jobbe med farge om natten, fordi jeg er avhengig av subtile skift i naturlig lys. Om kveldene leser jeg vanligvis bøker eller ser filmer på Netflix i stedet for å tegne. En minneverdig film jeg nylig så, var Train Dreams, basert på romanen av Dennis Johnson, som jeg syntes var veldig imponerende.
For å være tro mot dagens følelser, jobber jeg med flere lerreter eller ark lagt ut samtidig. Jeg følger ingen faste ritualer - dagens arbeid svarer på de emosjonelle og situasjonelle forholdene i øyeblikket. Jeg fokuserer på atelierarbeid om morgenen, tar en sen brunsj rundt kl. 13, og fortsetter å jobbe gjennom ettermiddagen til middag.

Hvilke drømmer eller håp har du for din kunstneriske reise?

Min serie "Color as Adjective", som utforsker forholdet mellom følelser, farge og språk, har nå passert 420 verk. Noen farger er allerede uttømt og kan ikke lenger skapes, mens mange andre venter på å bli oppdaget og laget. Jeg har stilt ut disse fargene i små grupper under det entallige substantivet "skjønnhet."
Det jeg drømmer om nå, er å samle hele serien i ett enkelt rom. Det ville være en helhet av alle følelsene jeg har oppdaget, erfart og sanset - et tidsdokument i seg selv. Jeg håper at besøkende i dette rommet vil oppdage sine egne følelser gjennom fargenes språk, og oppleve verden på måter som er forskjellige fra, eller kanskje like mine.

Av Francis Berthomier
Alle bilder ©Kyong Lee

OPPDAG VERKENE TIL KYONG LEE TILGJENGELIG PÅ IDEELART