Kunst i betong: En samlers veiledning til kunsten av absolutt klarhet
I kunsthistorien er få begreper så misforstått som "Konkret kunst." For den uinnvidde antyder ordet tyngde, soliditet, eller kanskje det grå industrielle materialet selv. I kunstverdenen betyr det imidlertid noe langt mer radikalt: en avvisning av ideen om at kunst må være "om" noe annet. Mens tradisjonell abstraksjon abstraherer fra virkeligheten (tar et tre og reduserer det til linjer), konstruerer Konkret kunst en ny virkelighet. Den hevder at en linje, en farge eller et plan er en virkelig ting, like konkret som en stol eller en stein. I dag, mens vi navigerer i en verden mettet med digital støy og endeløse fortellinger, føles den konkrete kunstnerens jakt på "absolutt klarhet" og autonom form ikke bare relevant, men essensiell. Den tilbyr et visuelt fristed, et sted hvor det du ser er akkurat det det er.
Bortenfor abstraksjon: Den særegne naturen til Konkret kunst
Sammen med suprematisme, konstruktivisme, De Stijl, neo-konkret kunst og minimalisme, er Konkret kunst en av et halvt dusin geometriske abstrakte kunstretninger som oppstod i det 20. århundre, omtrent mellom 1913 og 1970. Men den skiller seg tydelig fra alle de andre på denne listen. Forskjellen er kanskje ikke lett å se. Visuelt produserte alle disse seks retningene lignende verk. Det skyldes at alle var basert på samme syntaks – et visuelt språk forankret i ikke-objektive, formale elementer som linjer, former og farger.
Daniel Göttin - Untitled 1-12 - 2017
Den vesentlige forskjellen mellom dem var nesten utelukkende semantisk, det vil si at intensjonen og meningen bak hver var unik. Suprematisme brukte geometrisk abstraksjon for å formidle “overlegenheten til ren følelse eller persepsjon.” Konstruktivisme brukte det til å konstruere nye nyttige symboler for en moderne verden. De Stijl brukte geometriske elementer for å utforske universets iboende harmoni. Konkret kunst var rent plastisk: hvert visuelt element den brukte ble skapt på en mekanisk måte og var uten symbolsk, emosjonell, åndelig eller naturalistisk mening. Neo-konkret kunst brukte det samme visuelle språket som Konkret kunst, men avviste dens rene plastisitet, og fokuserte i stedet på det fenomenologiske potensialet som oppstår når mennesker samhandler med kunst. Minimalisme var enig i at plastiske elementer skulle være selvrefererende, men tok denne troen til det ekstreme, og ga estetiske komponenter autonom kraft til det punktet at kunstneren sublimertes, og all bevis på forfatterskap, fortelling, biografi eller noe annet som kunne forstyrre verkets totalitære nærvær, ble fjernet.
Av alle disse retningene kan bare én, konkret kunst, hevde å være rent abstrakt. Den søkte alene aktivt å eliminere all utenforliggende mening, og frigjorde kunstnere fra å måtte formidle noe utover det som tydelig var synlig i verket.
Bevegelsen mot konkretisering
Tendensen mot en ren, plastisk kunst tok rot i Europa rundt midten av 1800-tallet. Det var da malere tilknyttet bevegelser som impresjonisme og divisjonisme begynte å isolere elementer som lys og farge som ting verdige individuell betraktning. Men motiv og mening var fortsatt viktige for folk på den tiden, om ikke for kunstnerne selv, så i det minste for deres oppdragsgivere. Det krevdes bevegelser som kubisme og futurisme for å begynne å endre dette synet, og bane vei for kunstnere som Wassily Kandinsky og Kazimir Malevich til å male helt abstrakte verk tidlig på 1900-tallet.
Men selv Kandinsky og Malevich laget verk som refererte til utenforliggende meningskilder, som spiritualitet og symbolikk. Det var ikke før i 1930 at den første europeeren med suksess verbalisert ønsket om å omfavne en virkelig meningsløs, ren form for abstrakt visuell kunst. Den kunstneren var den nederlandske maleren og forfatteren Theo van Doesburg. Van Doesburg ble først kjent rundt 1917, da han var medgrunnlegger av De Stijl sammen med Piet Mondrian. Men han og Mondrian gikk snart hver til sitt, fordi Mondrian, som mange andre abstrakte kunstnere, var sterkt påvirket av utopisk spiritualitet. Van Doesburg ønsket å slippe unna alle slike påvirkninger, sammen med alle naturalistiske eller figurative referanser. Så i 1930, sammen med den sveitsiske kunstneren Otto Gustaf Carlsund, den franske maleren Jean Hélion, den armenske maleren Léon Arthur Tutundjian og den franske typografen Marcel Wantz, var han medforfatter av Konkret kunst-manifestet.
Leon Arthur Tutundjian - La Boule Noire, 1926, © Leon Arthur Tutundjian
Konkret kunst-manifestet
Manifestet la fram seks prinsipper: “1) Kunst er universell. 2) Et kunstverk må være helt utformet og formet av sinnet før utførelsen. Det skal ikke motta noe av naturens, sanselighetens eller sentimentalitetens formale data. Vi ønsker å utelukke lyrikk, drama, symbolikk og så videre. 3) Maleriet må være helt bygget opp av rent plastiske elementer, nemlig flater og farger. Et billedlig element har ingen mening utover “seg selv”; som en konsekvens har et maleri ingen annen mening enn “seg selv”. 4) Oppbyggingen av et maleri, så vel som dets elementer, må være enkel og visuelt kontrollerbar. 5) Maleteknikken må være mekanisk, det vil si nøyaktig, anti-impresjonistisk. 6) En innsats mot absolutt klarhet er obligatorisk.”
Van Doesburg døde ett år etter at Konkret kunst-manifestet ble publisert, så han rakk ikke å forsvare det mot hærskaren av kritikere som angrep det i tiårene som fulgte. Klager fra disse kritikerne dreide seg hovedsakelig om det de oppfattet som den kalde sjelløsheten og steriliteten i Konkret kunst. Men selvfølgelig var det nettopp intensjonen med bevegelsen hele tiden. Faktisk er det vanskelig å forestille seg at, hadde van Doesburg levd lenger, han ville ha brydd seg om å diskutere med sine kritikere. Han ville sannsynligvis ha tolket ordet sjelløs som et kompliment, og ordene kald og steril som høy ros.
Art Concret Manifesto, mai 1930, via wikiart.org
For å forstå hvorfor Konkret kunst først appellerte så sterkt til mange kunstnere, er det viktig å forstå at van Doesburg var en del av en generasjon som hadde blitt desillusjonert etter tiår med vold. Den massive døden og ødeleggelsen som fulgte med moderne krigføring sjokkerte dem. Og mange intellektuelle kom til den konklusjon at volden ikke hadde oppstått i et vakuum. Tvert imot så de det som det uunngåelige resultatet av politiske, religiøse og ideologiske konflikter. Konkret kunst var en bønn til kunstnere om å koble seg fra virkeligheten som hadde brakt verden til randen av ødeleggelse.
Markedet for klarhet: Å samle Konkret kunst i dag
På midten av 2020-tallet har kunstmarkedet vært vitne til et stille, men avgjørende skifte. Etter et tiår dominert av hyper-narrativ og politisk ladet figurativ kunst, vender samlere og interiørdesignere seg i økende grad mot geometrisk abstraksjon og minimalisme. Denne trenden er ikke bare estetisk; den er psykologisk. I en tid preget av global ustabilitet og digital støy, ser kunstverdenen en "flukt til struktur", en kollektiv lengsel etter et visuelt fristed.
Konkret kunst står på toppen av denne bevegelsen. Fordi den nekter å referere til den kaotiske ytre verden, og avviser politikk, tragedie og representasjon til fordel for ren form, tilbyr den en tidløs stabilitet som beskytter den mot lunefullheten i trendstyrt kunst. Den er, per definisjon, en kunst av sikkerhet.
Ulla Pedersen - Cut Up Papers 1.5 (venstre) og Cut Up Paper 1.27 (høyre), 2016
"Blue Chip"-bekreftelsen
Markedet for de originale mesterne av denne bevegelsen har sett jevn, solid vekst, noe som bekrefter dens status som en "trygg" aktivaklasse. Mens Josef Albers ofte topper markedsrapporter med sitt pålitelige auksjonsvolum (hans trykkmarked alene har angivelig tredoblet omsetningen siden 2015), er han ikke et unntak. Rekordresultater for Max Bill og Theo van Doesburg (hvis Contra-Composition VII oppnådde en rekord på 4,1 millioner dollar) beviser sjangerens blue-chip-status. Samtidig antyder en nylig økning i institusjonell oppmerksomhet for figurer som Verena Loewensberg og Richard Paul Lohse at markedet aktivt revurderer og hever bevegelsens sentrale europeiske skikkelser.
Videre har den "neo-konkret" delen av bevegelsen opplevd eksplosiv vekst, med brasilianske mestre som Lygia Pape og Hélio Oiticica som oppnår rekordstore salg som bekrefter bevegelsens globale, tverrkulturelle appell.
Den samtidige muligheten
For den kloke samleren fungerer denne historiske bekreftelsen som et markedssignal. Når "forfedrene" til en bevegelse konsoliderer seg til blue-chip-status, utvides markedets fokus naturlig for å finne dens levende arvinger. Å samle samtidskunst innen Konkret kunst er ikke bare et tilgjengelig inngangspunkt; det er en strategisk investering i fortsettelsen av en prestisjefylt arv.
Ved å anskaffe verk fra nålevende utøvere, som de som vises på IdeelArt, engasjerer samlere seg i det nåværende kapitlet av en århundrelang historisk dialog. I motsetning til uttrykksfulle stiler som kan føles uløselig knyttet til et bestemt øyeblikk i tid, tillater den matematiske renheten i Konkret kunst at den fungerer som et permanent "visuelt anker" i en samling, en evig favoritt for dem som søker både intellektuell strenghet og estetisk ro.
Tilman - Artitecture (2015) - Fondation Datris
Arven etter Konkret kunst i samtidspraksis
De strenge reglene lagt fram i Van Doesburgs manifest fra 1930, som krever mekanisk presisjon og fjerning av sentimentalitet, kan virke rigide i dag. Likevel lever kjernen i bevegelsens ånd videre i samtidspraksis. Kunstnere fortsetter å fremme den "konkrete" realiteten i sine materialer, og bruker struktur, geometri og farge ikke for å symbolisere følelser, men for å skape autonome objekter som samhandler direkte med betrakterens persepsjon.
Hos IdeelArt bærer flere kunstnere denne fakkelen videre, og utvikler tradisjonen for det 21. århundre:
Tilman: En direkte arving til den konkrete tradisjonen, Tilman nevner eksplisitt bevegelsen som en hovedinspirasjon. Hans "bygde miljøer" og stablede objekter representerer ikke verden; de er nye objekter som trer inn i den. Ved å tolke funne visuelle elementer til "lagde konkrete objekter" gjennom en reduktiv prosess, oppfyller han manifestets krav om verk som er konstruert snarere enn impresjonistiske.
Arvid Boecker: Grunnleggerne av Abstraction-Création krevde berømt kunst som var "konstruert av sinnet" og utført med mekanisk presisjon, og som fjernet kunstnerens romantiske ego. Den tyske maleren Arvid Boecker legemliggjør denne "vitenskapelige" tilnærmingen til skapelse. Ved å bruke silketrykk-skrabere i stedet for tradisjonelle pensler, fjerner han den uttrykksfulle håndbevegelsen, og behandler lerretet som et sted for streng konstruksjon. Han påfører lag på lag med oljemaling i en systematisk prosess av tillegg og fratrekk, og skaper verk der farge ikke er en følelse, men en fysisk vekt og dybde. Hans praksis oppfyller bevegelsens drøm om en kunst som er like objektiv og substansiell som en maskin eller en bygning.
Daniel Göttin: Göttins verk skyver det "plastiske" elementet i Konkret kunst inn i tredimensjonalt rom. Ved å arbeide med industrielle materialer som tape, tre og metall, skaper han stedsspesifikke inngrep som responderer på rommets arkitektur. Hans kunst er ikke et vindu inn i en illusjon, men en fysisk endring av virkeligheten, som fremhever det konkrete samspillet mellom lys, skygge og materiale.
Pierre Muckensturm - XXIV 33 212 (Diptyk, 2024)
Ulla Pedersen: Den danske kunstneren beskriver sin egen praksis som en "konkret utforskning av farge, materialitet, form og balanse". Hennes verk oppfyller bevegelsens kriterier for visuell kontrollerbarhet, og bruker ofte en "reduktiv" prosess for å kombinere positive og negative elementer til nye konfigurasjoner. Ved å sette "form og ikke-form" opp mot hverandre, opprettholder hun bevegelsens fascinasjon for matematisk presisjon og formens autonomi.
Brent Hallard: Hallards arbeid på aluminium og papir legemliggjør den "absolutte klarheten" Van Doesburg søkte. Hans monokromatiske og semi-monokromatiske bilder av geometriske former avviser fortelling til fordel for presisjon og nøyaktighet. Hans fokus på minimalistisk ikonografi skaper en direkte, umiddelbar visuell opplevelse som kun refererer til seg selv.
Arvid Boecker, fra venstre til høyre: #1744 (2025), #1691 (2024) og #1740 (2025)
Pierre Muckensturm: Opprinnelig figurativ maler, gikk Muckensturm over til abstraksjon for å fange en følelse av "ro og stabilitet". Hans store oljemalerier og trykk isolerer gestuelle elementer, men i stedet for å bruke dem til ekspressiv fortelling, behandler han dem som strukturelle komponenter. Han utforsker metodisk transformasjonen av lerretet, og skaper verk der "harmoni med tid" skaper en følelse av objektiv, tidløs virkelighet lik den konkrete idealen.
Konklusjon: Det menneskelige element
Samtidige betraktere kan ikke unngå å finne mening i Konkret kunst. Kunstnerens intensjon betyr ofte lite for oss, fordi vi ser verket i sammenheng med kunsthistorien og våre personlige historier. Det var også noe brasilianske kunstnere som Lygia Pape, Hélio Oiticica og Lygia Clark, som etablerte neo-konkret-bevegelsen, innså. De visste at selv om en farge, en form eller en linje ikke refererer til noe annet enn seg selv, får det ny mening når vi opplever det selv. Til tross for de konkrete kunstnernes beste forsøk på å oppnå objektiv renhet, er absolutt klarhet i abstrakt kunst unnvikende, fordi det menneskelige sinn alltid står parat til å gjøre vannet uklart med sin egen fantasi.
Av Phillip Barcio (2017) - Redigert av Francis Berthomier (2025).
Forsidebilde: ©Brent Hallard - Bondi Bathers Butterfly (2022).
