Frihetens saker - Et tilbakeblikk på konkret kunst

Sammen med Suprematisme, Konstruktivisme, De Stijl, Neo-Betongkunst og Minimalisme, er Betongkunst en av et halvt dusin geometriske abstrakte kunstbevegelser som oppsto på 1900-tallet, omtrent mellom 1913 og 1970. Men den er tydelig forskjellig fra alle de andre på denne listen. Forskjellen er kanskje ikke lett å se. Visuelt produserte alle seks av disse bevegelsene lignende verk. Det er fordi alle var basert på den samme syntaksen—et visuelt språk forankret i ikke-objektive, formelle elementer som linjer, former og farger. Den essensielle forskjellen mellom dem var nesten utelukkende semantisk, noe som betyr at intensjonen og meningen som ligger til grunn for hver enkelt var unik. Suprematisme brukte geometrisk abstraksjon for å kommunisere "overlegenheten av ren følelse eller persepsjon." Konstruktivisme brukte det for å konstruere nye nyttige symboler for en moderne verden. De Stijl brukte geometriske elementer for å utforske den iboende harmonien i universet. Betongkunst var rent plastisk—hvert visuelle element det benyttet ble skapt på en mekanisk måte og var uten symbolsk, emosjonell, åndelig eller naturalistisk mening. Neo-Betongkunst brukte det samme visuelle språket som Betongkunst, men avviste dens rene plastisitet, og fokuserte i stedet på den fenomenologiske potensialen som oppstår når folk interagerer med kunst. Minimalisme var enig i at plastiske elementer burde være selvrefererende, men tok den troen til sitt ekstreme, og ga estetiske komponenter autonom makt til det punktet at det sublimert kunstneren, og fjernet all bevis for forfatterskap, narrativ, biografi, eller noe annet som kunne forstyrre den totalitære tilstedeværelsen av verket. Av alle disse bevegelsene, kan bare én—betongkunst—hevde å være rent abstrakt. Den alene søkte aktivt å eliminere enhver utenforstående mening, og frigjorde kunstnere fra å måtte kommunisere noe utover det som var klart synlig i verket.

Bevege seg mot konkretisering

Tendensen mot en ren, plastisk kunst fikk fotfeste i Europa rundt midten av 1800-tallet. Det var da malere tilknyttet bevegelser som impresjonisme og divisjonisme begynte å isolere elementer som lys og farge som ting verdt individuell vurdering. Men motiv og mening var fortsatt viktige for folk på den tiden, om ikke for kunstnerne selv, så i det minste for deres sponsorer. Det tok bevegelser som kubisme og futurisme for å begynne å endre dette synet, og bane vei for kunstnere som Wassily Kandinsky og Kazimir Malevich til å male helt abstrakte verk på tidlig 1900-tall.

Men selv Kandinsky og Malevich laget verk som refererte til eksterne kilder til mening, som spiritualitet og symbolikk. Det var ikke før i 1930 at den første europeeren klart uttrykte ønsket om å omfavne en virkelig meningsløs, ren form for abstrakt visuell kunst. Den kunstneren var den nederlandske maleren og forfatteren Theo van Doesburg. Van Doesburg ble først kjent rundt 1917, da han var med på å grunnlegge De Stijl sammen med Piet Mondrian. Men han og Mondrian skilte snart lag, fordi Mondrian, som mange andre abstrakte kunstnere, var sterkt påvirket av utopisk spiritualitet. Van Doesburg ønsket å unnslippe alle slike påvirkninger, sammen med alle naturalistiske eller figurative referanser. Så, i 1930, sammen med den sveitsiske kunstneren Otto Gustaf Carlsund, den franske maleren Jean Hélion, den armenske maleren Léon Arthur Tutundjian, og den franske typografen Marcel Wantz, var han medforfatter av Concrete Art Manifesto.

Leon Arthur Tutundjian - La Boule Noire, 1926, © Leon Arthur Tutundjian

Betongkunstmanifestet

Manifestet la frem seks prinsipper: “1) Kunst er universell. 2) Et kunstverk må være helt konseptualisert og formet av sinnet før dets utførelse. Det skal ikke motta noe av naturens, sensualitetens eller sentimentalitetens formelle data. Vi ønsker å ekskludere lyrikk, drama, symbolisme, og så videre. 3) Maleriet må være helt bygget opp av rent plastiske elementer, nemlig overflater og farger. Et billedlig element har ingen betydning utover "seg selv"; som en konsekvens har et maleri ingen betydning annet enn "seg selv". 4) Konstruksjonen av et maleri, så vel som av dets elementer, må være enkel og visuelt kontrollerbar. 5) Maleteknikken må være mekanisk, dvs. nøyaktig, anti-impressionistisk. 6) En innsats mot absolutt klarhet er obligatorisk.”

Van Doesburg døde ett år etter at Concrete Art Manifesto ble publisert, så han var ikke til stede lenge nok til å forsvare det mot hæren av kritikere som angrep det i tiårene som fulgte. Klagene fra disse kritikerne var hovedsakelig sentrert rundt det de oppfattet som den kalde sjelløsheten og steriliteten til Concrete Art. Men, selvfølgelig, det var intensjonen til bevegelsen hele tiden. Faktisk er det vanskelig å forestille seg at, hadde van Doesburg levd lenger, ville han ha giddet å argumentere med sine kritikere. Han ville sannsynligvis ha tolket ordet sjelløs som et kompliment, og ordene kalde og sterile som høy ros.

Art Concret Manifesto, May 1930, via wikiart.org

Klarhet er unnvikende

For å forstå hvorfor konkret kunst først appellerte så sterkt til mange kunstnere, er det essensielt å forstå at van Doesburg var en del av en generasjon som hadde blitt desillusjonert etter tiår med vold. Den massive døden og ødeleggelsen som fulgte med moderne krigføring sjokkerte dem. Og mange intellektuelle kom til den konklusjon at volden ikke hadde oppstått i et vakuum. Tvert imot så de det som det uunngåelige resultatet av politisk, religiøs og ideologisk konflikt. Konkret kunst var en bønn til kunstnere om å koble seg fra virkeligheten som hadde brakt verden til randen av ødeleggelse.

Selv i dag omfavner mange kunstnere, som Daniel Göttin og Tilman, prinsippene for konkret kunst, og streber etter absolutt klarhet. Men det forblir et komplekst mål. Samtidspublikummet kan ikke unngå å finne mening i konkret kunst. Kunstnerens intensjon betyr lite for oss, fordi vi ser verket i kontekst med kunsthistorien, og med våre personlige historier. Det er det brasilianske kunstnere som Lygia Pape, Hélio Oiticica og Lygia Clark, som etablerte den neokonkrete bevegelsen, også innså. De visste at selv om en farge, en form eller en linje refererer til ingenting annet enn seg selv, får det ny mening når vi opplever det selv. Til tross for de beste anstrengelsene fra konkrete kunstnere, er absolutt klarhet i abstrakt kunst unnvikende, fordi det menneskelige sinnet alltid står lykkelig ved, klart til å gjøre vannet uklart.

Fremhevet bilde: Tilman -Uten tittel (257.11), 2011, 25.6 x 19.7 tommer.

Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.

Av Phillip Barcio