Den sammenflettede prosessen til Bernard Frize

George Pompidou-senteret i Paris vil åpne en retrospektiv av arbeidet til Bernard Frize i 2019. I påvente av den utstillingen har Simon Lee-galleriet i Mayfair, London, nylig åpnet en liten utstilling som undersøker ett bestemt aspekt av dette produktive abstrakte kunstnerens verk: hans utforskning av rutenett som en struktur for malerier. Tittelen på utstillingen er Bernard Frize: Blackout in the Grid, og denne utstillingen samler en nåværende serie av Frize med en rutenett-basert serie malerier kunstneren laget mellom årene 1999 og 2008. De to seriene er visuelt ganske forskjellige, men deres juxtaposisjon demonstrerer på passende måte hvordan Frize nærmer seg sin prosess. For de som ikke er kjent med Frize, er han på en måte en levende manifestasjon av ideen Anni Albers uttrykte da hun sa: "Kunstverk håndterer problemet med et kunstverk, men mer, det lærer prosessen av all skapelse, formen av det formeløse." Gjennom de fire tiårene har Frize aldri fokusert på problemene til noe spesielt maleri. I stedet har han vært dedikert til å demonstrere sitt eget konsept av hvordan prosessen med å skape ser ut. Hans primære tro er at kunstneren bør ta så få beslutninger som mulig. Han ser skaperens rolle som simpelthen å utvikle systemer under hvilke kunsten i hovedsak kan lage seg selv. Metoden hans begynner med at han konseptualiserer en struktur for en serie malerier—for eksempel et rutenett. Deretter tildeler han noen få ekstra regler til strukturen, for eksempel at han skal bruke en tynn pensel eller en tykk pensel for å påføre malingen, eller at linjene han skal male skal være vertikale eller horisontale. Så lar han ganske enkelt hver tenkelig variasjon innen den strukturen utmatte seg, på hvilket punkt serien er fullført og han går videre til en annen serie, basert på en ny struktur. Når det gjelder hva betydning verkene hans har, mener Frize at det er helt opp til betrakteren, hvis jobb det er å fullføre verket. Frize er ikke en poet. Han ser kunstnere som ikke mer enn teknikere: arbeidere hvis jobb det er å bruke verktøy, prosesser og maling, ikke å håndtere problemet med noe spesielt kunstverk, men å demonstrere for verden den utilitaristiske naturen av all skapelse.

Utvidelse og Sammenbrudd

I et nylig intervju sa Frize at alt han noen gang har gjort i bunn og grunn handler om prosessene med ekspansjon og kollaps. Han ekspanderer en enkel formel utover til den når sin grense, uten å vite på forhånd hva den grensen vil være. Noen ganger, mens han jobber med en serie, gir en formel opphav til en annen formel, som evolusjonen av en ny art. Andre ganger kollapser formelen bare inn i seg selv uten å inspirere noe mer—slutten på en kreativ linje. Hans karriere kan dermed sees på som en feiring av hvordan denne prosessen med ekspansjon og kollaps fortsetter uendelig, selv om hver enkelt struktur eller system uunngåelig når sine fysiske og teoretiske grenser. Det er en veldig filosofisk tilnærming til kunst, og virker til og med noe politisk av natur. De fleste kunstnere omfavner et autoritært syn som sier at de alene har ansvaret for å ta hver kreativ beslutning. Frize, derimot, uttrykker en visjon av den kreative prosessen som er mer ideologisk, der hver ny serie han lager følger lover som er uforanderlige, selv av kunstneren.

Bernard Frize: Blackout in the Grid, 2018, installasjonsvisning, Simon Lee Gallery, London. Foto med tillatelse fra Simon Lee Gallery

Det er nesten som om Frize ser hver av sine serier som en slags individuell kultur, lik menneskelige kulturer, som hver utvikler sine egne idiosynkratiske personligheter basert på noen få enkle, grunnleggende kjennetegn. Slik gjenkjenner vi den subtile forskjellen mellom fransk kultur, tysk kultur, spansk kultur, og så videre. Hver har en viss struktur som ble etablert for lenge siden, som bestemmer hva som gjør den unik fra alle andre kulturer. Og slik utvikler også hver serie Fritz lager seg langs de samme linjene. Akkurat som menneskelige kulturer oppløses når deres unike strukturer er utsatt for endring basert på innfallene til hver ny generasjon, innser Frize at han må ta determinisme ut av prosessen sin helt, slik at hver kultur han utvikler vil få lov til å fullt ut omfavne de idiosynkratiske trekkene som gjør den unik, uten innblanding fra grunnleggerens ego.

Bernard Frize: Blackout in the Grid, 2018, installasjonsvisning, Simon Lee Gallery, London. Foto med tillatelse fra Simon Lee Gallery

På rutenettet

Sett gjennom linsen av politikk og filosofi, tilbyr verkene som vises i Blackout the Grid mange fascinerende innsikter for seerne. Til tross for likhetene, har hvert av disse maleriene klare og distinkte forskjeller som gjør det unikt. Og likevel, til tross for disse forskjellene, deler hvert maleri et klart og distinkt fundament. Ingen hierarki av verdier har blitt uttrykt av skaperen, noe som betyr at ingen individuell variasjon på den underliggende strukturen er mer sann, eller mer ren, eller mer perfekt enn noen annen variasjon. Det eneste iboende vakre med noen av verkene i denne utstillingen er strukturen som alle verkene er basert på.

Bernard Frize: Blackout in the Grid, 2018, installasjonsvisning, Simon Lee Gallery, London. Foto med tillatelse fra Simon Lee Gallery

Siden Frize har overlatt det helt til seerne å finne mening i det han skaper, kan man ta seg friheten til å bemerke at, som med hans verk, finnes det, innen hver menneskelig kultur, en underliggende struktur som gjør den lik, men likevel forskjellig fra, hver annen menneskelig kultur. Med kunsten sin har Frize utviklet et filosofisk grunnlag for å argumentere for at hver ulike uttrykk for den underliggende strukturen i menneskelig kultur bør verdsettes likt. Ingen er "bedre" eller "verre" eller mer vakker eller mindre vakker enn en annen. Nettverkene som forbinder oss er det som betyr noe. Deres underliggende strukturer er hvor våre felles verdier eksisterer. Det er der potensialet for skjønnhet eksisterer - en dyp lærdom, selv om Frize på ingen måte prøvde å lære noen noe som helst.

Fremhevet bilde: Bernard Frize: Blackout in the Grid, 2018, installasjonsvisning, Simon Lee Gallery, London. Foto med tillatelse fra Simon Lee Gallery

Av Phillip Barcio