Den sammenflettede prosessen til Bernard Frize
George Pompidou-senteret i Paris vil åpne en retrospektiv utstilling av arbeidet til Bernard Frize i 2019. I påvente av denne utstillingen åpnet Simon Lee-galleriet i Mayfair, London, nylig en liten, konsentrert utstilling som undersøker ett bestemt aspekt ved verket til denne produktive abstrakte kunstneren: hans utforskning av rutenettet som en struktur for malerier. Tittelen på utstillingen er Bernard Frize: Blackout in the Grid, og den samler en nåværende serie av Frize med en rutenettbasert serie malerier som kunstneren laget mellom årene 1999 og 2008. De to seriene er ganske forskjellige visuelt, men deres sammenstilling viser treffende hvordan Frize nærmer seg sin prosess. For de som ikke kjenner Frize, er han på en måte som en levende manifestasjon av ideen Anni Albers uttrykte da hun sa: «Kunstverk handler om problemet med et kunstverk, men mer, det lærer prosessen med all skapelse, formingen av det formløse.» Gjennom fire tiår har Frize aldri fokusert på problemene med noe enkelt maleri. I stedet har han vært dedikert til å vise sin egen oppfatning av hvordan skapelsesprosessen ser ut. Hans grunnleggende tro er at kunstneren bør ta så få avgjørelser som mulig. Han ser skaperens rolle som å utvikle systemer hvor kunsten i hovedsak kan lage seg selv. Hans metode begynner med at han konseptualiserer en struktur for en serie malerier—for eksempel et rutenett. Deretter setter han noen få ekstra regler for strukturen, for eksempel at han skal bruke en tynn pensel eller en tykk pensel til å påføre malingen, eller at linjene han skal male skal være vertikale eller horisontale. Så lar han ganske enkelt alle tenkelige variasjoner innenfor den strukturen utspille seg, og når det er utmattet, er serien fullført, og han går videre til en ny serie basert på en ny struktur. Når det gjelder hvilken mening verkene hans har, mener Frize at det er opp til betrakteren, som har oppgaven med å fullføre verket. Frize er ikke en poet. Han ser kunstnere som ikke mer enn teknikere: arbeidere hvis oppgave er å bruke verktøy, prosesser og maling, ikke å håndtere problemet med noe enkelt kunstverk, men å vise verden den nytteorienterte naturen i all skapelse.
Utvidelse og sammenbrudd
I et nylig intervju sa Frize at alt han noen gang har gjort i bunn og grunn handler om prosessene utvidelse og sammenbrudd. Han utvider en enkel formel utover til den når sin grense, uten å vite på forhånd hva den grensen vil være. Noen ganger, mens han arbeider med en serie, gir en formel opphav til en annen formel, som utviklingen av en ny art. Andre ganger kollapser formelen bare over seg selv uten å inspirere noe mer—slutten på en skapende linje. Hans karriere kan derfor sees som en feiring av hvordan denne prosessen med utvidelse og sammenbrudd pågår uendelig, selv om hver enkelt struktur eller system uunngåelig når sine fysiske og teoretiske grenser. Det er en svært filosofisk tilnærming til kunst, og virker til og med noe politisk i sin natur. De fleste kunstnere omfavner et autoritært syn som sier at de alene har ansvaret for å ta alle skapende valg. Frize, derimot, uttrykker en visjon av skapelsesprosessen som er mer ideologisk, hvor hver ny serie han lager følger lover som ikke kan endres, ikke engang av kunstneren.
Bernard Frize: Blackout in the Grid, 2018, installasjonsbilde, Simon Lee Gallery, London. Foto med tillatelse fra Simon Lee Gallery
Det er nesten som om Frize ser hver av sine serier som en slags individuell kultur, lik menneskelige kulturer, som hver utvikler sine egne særegne personligheter basert på noen få enkle, grunnleggende kjennetegn. Slik kjenner vi igjen den subtile forskjellen mellom fransk kultur, tysk kultur, spansk kultur og så videre. Hver har en viss struktur som ble satt opp for lenge siden, og som bestemmer hva som gjør den unik fra alle andre kulturer. Og slik utvikler også hver serie Frize lager seg langs de samme linjene. Akkurat som menneskelige kulturer oppløses når deres unike strukturer blir utsatt for endring basert på hver nye generasjons luner, forstår Frize at han må fjerne viljen helt fra sin prosess slik at hver kultur han utvikler får lov til fullt ut å omfavne de særegenhetene som gjør den unik, uten innblanding fra grunnleggerens ego.
Bernard Frize: Blackout in the Grid, 2018, installasjonsbilde, Simon Lee Gallery, London. Foto med tillatelse fra Simon Lee Gallery
Om rutenettet
Sett gjennom politikkens og filosofiens linse, gir verkene som vises i Blackout the Grid mange fascinerende innsikter for betrakterne. Til tross for likhetene har hvert av disse maleriene klare og tydelige forskjeller som gjør det unikt. Og likevel, til tross for disse forskjellene, deler hvert maleri et klart og tydelig grunnlag. Ingen verdihierarki er uttrykt av skaperen, noe som betyr at ingen individuell variasjon på den underliggende strukturen er mer sann, mer ren eller mer perfekt enn noen annen variasjon. Det eneste som er iboende vakkert med noen av verkene i denne utstillingen, er strukturen som alle verkene bygger på.
Bernard Frize: Blackout in the Grid, 2018, installasjonsbilde, Simon Lee Gallery, London. Foto med tillatelse fra Simon Lee Gallery
Siden Frize har overlatt det helt til betrakterne å finne mening i det han skaper, kan man ta seg friheten til å påpeke at, som med hans verk, finnes det innenfor hver menneskelig kultur en underliggende struktur som gjør den lik, men samtidig forskjellig fra, alle andre menneskelige kulturer. Med sin kunst har Frize utviklet et filosofisk grunnlag for å hevde at alle ulike uttrykk for den underliggende strukturen i menneskelig kultur bør verdsettes likt. Ingen er «bedre» eller «verre» eller mer vakker eller mindre vakker enn en annen. Rutenettene som binder oss sammen er det som betyr noe. Deres underliggende strukturer er der våre felles verdier finnes. Det er der potensialet for skjønnhet finnes—en dyp lærepenge, selv om Frize på ingen måte prøvde å lære noen noe som helst.
Utvalgt bilde: Bernard Frize: Blackout in the Grid, 2018, installasjonsbilde, Simon Lee Gallery, London. Foto med tillatelse fra Simon Lee Gallery
Av Phillip Barcio
