Ingen grense mellom virkelighet og fantasi - Katharina Grosse hos Gagosian

Katharina Grosse er kanskje den mest ærlige kunstneren som arbeider i dag. Jeg sier det fordi, da et filmteam fra Art21 spurte henne hvorfor hun lager den typen kunst hun gjør, svarte Grosse: «Jeg liker virkelig å se på ting, og jeg vil ha noe kult å se på, så jeg lager dette for meg selv. Jeg underholder meg selv. Jeg morer meg.» Så enkelhet; så direkte – dette er sjeldent i samtidskunst. Ved å innrømme at kjernen i hennes praksis egentlig bare er å gjøre noe for seg selv, for å underholde og more seg, for å gi seg selv noe kult å se på, frigjør hun oss som betraktere til å slappe av rundt hennes verk. Vi trenger ikke å finne mening i det, eller engang forstå det på noe annet nivå enn det visuelle. Det er en så raus gave. Men det er også en lumske gave, for egentlig er verkene Grosse lager alt annet enn enkle. Prosessene og metodene hun bruker for å bringe dem til live er komplekse, og sluttproduktene er mangesidige og lagdelte, både i deres fysiske tilstedeværelse og i deres ettertenksomme aspekter. Grosse vet selvfølgelig at dette er tilfelle. Sitatet ovenfor fortsetter faktisk, der Grosse sier at prosessen hennes også handler om «triks jeg spiller på meg selv eller andre. Jeg er nok en luring.» Hennes nåværende utstilling, Prototypes of the Imagination, som vises til 27. juli på Gagosian Britannia Street i London, er en elegant påminnelse om disse to sidene ved det Grosse gjør. Med et relativt lite antall verk er den ganske enkel og rett fram. Siden de fleste verkene er todimensjonale malerier som henger på veggene, er den også ganske dempet sammenlignet med de fleste av hennes andre nylige utstillinger. Uomtvistelig er verkene presentert på en måte som er kult å se på. De er morsomme, underholdende og vakre. Likevel, på subtile måter, er denne avslappede installasjonen også en invitasjon inn i en mye dypere og mer grunnleggende verden. Det er et slags triks. Verkene får oss til å tro at de er akkurat det de ser ut som, men så trekker de oss inn i en magisk verden hvor, som Grosse sier, «Det finnes ingen grense mellom virkelighet og fantasi.»

Mellom tenkning og handling

De fleste kjenner Grosse ikke så mye fra maleriene hennes, men fra hennes storskala, skulpturelle installasjoner. Designet for å samspille med de spesifikke omgivelsene de vises i, er installasjonene hennes en fest for øynene. De ser ofte ut som storslagne fysiske manifestasjoner av maleriske bevegelser, som om abstrakte, gestiske former og penselstrøk har sprunget ut fra maleriets flate og blitt biomorfe manifestasjoner av levende farger i rommet. Andre ganger maler Grosse på ekte gjenstander fra naturen eller arkitekturens verden, som trær eller bygninger, og forvandler disse objektene med malingen sin slik en fiksjonsforfatter skaper en oppdiktet verden av elementer som er helt virkelige.

Katharina Grosse: Prototypes of Imagination, installasjonsvisning på Gagosian Britannia Street, London. Kunstverk © Katharina Grosse og VG Bild-Kunst, Bonn. Foto: Lucy Dawkins

De uklare sidene ved installasjonene hennes gjør at noen har vansker med å beskrive Grosse. Er hun maler, billedhugger, installasjonskunstner eller offentlig kunstner? Når det gjelder hvordan hun selv ser på dette spørsmålet, sier hun: «Er jeg maler, er jeg billedhugger? Jeg vet ikke. Jeg snakker til verden mens jeg maler på den, eller med den, eller i den. Det er et sammenstøt mellom ting og det malte bildet. Noe oppstår ved dette sammenstøtet som ikke kan skilles fra hverandre lenger.» Det er alt som virkelig betyr noe for hennes arbeid. Det er et sammenstøt av elementer i rommet, der natur, arkitektur, prosess, former og farger smelter sammen til noe vakkert og nytt, og mer storslagent enn de enkelte delene.

Katharina Grosse: Prototypes of Imagination, installasjonsvisning på Gagosian Britannia Street, London. Kunstverk © Katharina Grosse og VG Bild-Kunst, Bonn. Foto: Lucy Dawkins

Usynlige dimensjoner

I Prototypes of Imagination hos Gagosian er det som om Grosse har tatt med seg lærdommen hun har fått fra sine monumentale installasjoner til bruk på todimensjonale flater. Men maleriene er alt annet enn flate. Grosse har forvandlet overflatene til illusoriske rom hvor verdener ser ut til å leke gjemsel med betrakteren. Grosse sier at bildene «komprimerer virkelighetens egenskaper.» Det er en treffende beskrivelse, for de ser ut til å inneholde uendelige dimensjoner presset sammen til noe øynene og sinnet vårt knapt kan romme. Men høydepunktet i utstillingen er et massivt (212 5/8 × 822 13/16 × 104 5/16 tommer) maleri uten tittel som henger fra taket. Det henger langt nok fra veggen til at betraktere kan gå bak det, noe som gir oss muligheten til å betrakte det todimensjonale fra begge sider. Dette maleriet erklærer den skjulte verden som også finnes i de andre maleriene som henger på veggene. Likevel draperer det seg også ned på gulvet slik at en del av det fortsatt forblir usett.

Katharina Grosse: Prototypes of Imagination, installasjonsvisning på Gagosian Britannia Street, London. Kunstverk © Katharina Grosse og VG Bild-Kunst, Bonn. Foto: Lucy Dawkins

En enkel gest, men også en så dyp en – Grosse viser oss bare noe av det som finnes. Vårt perspektiv er nøkkelen, ikke bare for å låse opp det vi vet om disse bildene, men også om oss selv, om hverandre, om universet. Dette kan være det Grosse mener når hun sier at «det finnes ingen grense mellom virkelighet og fantasi.» Vår fantasi er bare et glimt av det som ennå ikke er blitt virkeliggjort. Det er et blikk bak bildet til en skjult verden. Ved å invitere oss til å se forbi det som vanligvis er synlig, gir Grosse oss invitasjonen til å erkjenne de mange dimensjonene som muligens finnes rundt oss. Selv om dette er den enkleste og mest rett fram utstillingen av hennes arbeid på mange år, er den samtidig et perfekt uttrykk for hennes idé, at det å være menneske er en opplevelse av å leve inne i verden samtidig som man ser på verden – at vi bor i verden og samhandler med den samtidig.

Fremhevet bilde: Katharina Grosse: Prototypes of Imagination, installasjonsvisning på Gagosian Britannia Street, London. Kunstverk © Katharina Grosse og VG Bild-Kunst, Bonn. Foto: Lucy Dawkins

Av Phillip Barcio