Abstraksjon og Arte Povera Gjennom Ånden av Giuseppe Penones Lymfe Matrise

Besøkende til Palais d’Iéna i Paris under Foire Internationale d'Art Contemporain (FIAC) 2019 fikk en sjelden opplevelse: installasjonen av Matrice di Linfa (Lymfe Matrise), en 40 meter lang bisektert furu-skulptur som Giuseppe Penone først presenterte i 2008. Ved første øyekast kan besøkende ha lagt merke til Matrice di Linfa i den store hallen i palasset, men de kan ha misforstått det som et verk av samtidskunst. De kan ha trodd at en vikingkanot var utstilt. Kuttet på langs, uthult i midten, og med grenene kuttet ved 80 centimeter-merket, ligner det felte treet faktisk på et gammelt transportmiddel, med sine stunted årer som driver det gjennom mystiske elver. Ved nærmere ettersyn blir imidlertid flere inngrep tydelige. En vegetabilsk harpiks som simulerer harpiks renner gjennom hulrommet som en bekk, og dekker kroppslige avtrykk Penone laget med hendene og føttene. På gulvet ligger skinnplater. I et ledsagende essay skriver Penone: "Stammen av en omvendt furu mister noe av sin vegetale natur og antyder en annen, dyreliknende natur; Grenene som, beveger seg i vinden, har presset treet mot lyset, omgir det nå som et offeralter." Verket er idiosynkratisk og vanskelig å lese - en perfekt uttalelse om den kunstneriske filosofien Penone var med på å pionere: Arte Povera, eller Fattig Kunst. Et revolusjonerende estetisk perspektiv først oppsummert av Germano Celant i 1967 i hans manifest "Notater for en Guerilla," Arte Povera omfavner humanisering og natur. I sitt manifest kritiserte Celant den systematiske avhumaniseringen av kunst han så bli utført i USA, hvor selvutnevnte autoriteter som kritikere, kuratorer, professorer og forhandlere konspirerte med historien for å fabrikere såkalte kunstbevegelser. "Der borte en kompleks kunst," skrev han, "her en fattig kunst, forpliktet til nåtiden. Målet er frigjøring... en avskaffelse av alle posisjoner formulert i kategorier (enten "pop" eller "op" eller "primære strukturer") til fordel for en fokalisering av gestene som ikke tilfører noe til våre raffinementer av persepsjon, som ikke setter seg opp som kunst mot livet, som ikke fører til brudd og skapelse av to forskjellige plan av egoet og verden."

Individualitet nå

En av de varige misforståelsene om Arte Povera er at ordet Povera har noe å gjøre med billig eller skrøpelighet når det gjelder materialene som brukes i verkene. I sannhet nevner Celant ingen steder i "Notes for a Guerilla" at Poor Art må lages med materialer som ikke vil vare. Tvert imot, faktisk. Han antyder at Poor Art kan lages med hvilke som helst midler eller materialer kunstneren velger. "Kunstneren blir en geriljakriger," sier han, "i stand til å velge sine kampsteder." Denne feilslutningen kan være en generalisering som oppstår fra en feiltolkning av verkene til første generasjons Arte Povera-kunstnere som Pino Pascali, som brukte enkle ingredienser som jord og vann i sitt arbeid; Piero Gilardi, som approprierte hverdagslige, vanlige gjenstander som verktøy fra en jernvarehandel; Piero Manzoni, som laget kunst av sitt eget ekskrement; eller Alberto Sacchi, som sa: "Jeg valgte å bruke fattige materialer for å bevise at de fortsatt kunne være nyttige."

Giuseppe Penone, Matrice di Linfa, Palais d’Iéna, oktober 2019, utstillingsvisning. Giuseppe Penone, Matrice di linfa, 2008. Furutre, harpiks, terrakotta, lær, metall, 131 x 4500 x 212 cm. Foto kreditt: Rebecca Fanuele © Palais d’Iéna, arkitekt Auguste Perret, UFSE, SAIF. Med vennlig hilsen Archivio Penone og Marian Goodman Gallery, New York, Paris, London

Det operative ordet som Sacchi brukte, var imidlertid "velg." Å handle som om alle Arte Povera-kunstnere gjorde det samme valget, ignorerer arbeidet til Gianni Piacentino, som brukte materialer som Plexiglass, gummi, polyester, jern og kobber; eller Alighiero Boetti, som i dag er mest kjent for kartene sine. Boetti brukte alt fra frimerker til plastpenner i arbeidet sitt, men materialitet var ikke hans hovedfokus. Det som betydde mest, var å lage personlige uttalelser, eller selvinnlysende, empiriske uttalelser, som å påpeke den åpenbare kulturelle mangfoldet i verden. Faktisk er det eneste Celant sa er essensielt for Arte Povera, at kunstnere prioriterer individualitet. Kjønnsbestemt språk til side, hans manifest hedrer selvet, og sier "Mannen er budskapet. Frihet, i de visuelle kunstene, er et alt-kontaminerende germ. Kunstneren nekter alle etiketter og finner identifikasjon kun med seg selv." Celant undrer seg til og med over at begrepet Poor Art lett kunne byttes ut med frasen Rich Art, takket være "de enorme instrumentelle og informative mulighetene" kunstnerisk frigjøring tilbyr.

Giuseppe Penone, Matrice di linfa, 2008 (detalj). Furutre, harpiks, terrakotta, lær, metall, 131 x 4500 x 212 cm. Foto kreditt: Rebecca Fanuele. Med vennlig hilsen Archivio Penone og Marian Goodman Gallery, New York, Paris, London

Utrydd klisjeen

En annen misforståelse om Arte Povera er at det var en bevegelse som begynte og sluttet i Italia på midten av 1900-tallet. I virkeligheten har det alltid eksistert, og forhåpentligvis vil det alltid eksistere. Celant satte bare ord på en virkelighet som alltid har vært en del av den menneskelige tilstanden: den indre kampen mellom strukturert styring og lederløs frihet. I denne sammenhengen er Arte Povera-ånden tydelig i den eldste kunsten vi kjenner til: den paleolittiske hulekunsten i Nord-Spania. Vi kan se at denne kunsten ble laget med de materialene som var tilgjengelige, og at den ser ut til å reflektere menneskeheten og naturen. Men vi vet ingenting om den sosiale strukturen til kunstnerne som laget den. Var de frie? Var de fanger? Var de en del av et strukturert samfunn? Var de frivillige medlemmer av en ikke-hierarkisk klan? Deres arbeid motsetter seg for alltid å bli fullt forklart, bortsett fra å si at det eksisterer – en perfekt Arte Povera-erklæring.

Giuseppe Penone, Tanker av blader, 2016. Bronse, elvesteiner, 189 x 132 x 315 cm. Foto kreditt: Rebecca Fanuele © Palais d’Iéna, arkitekt Auguste Perret, UFSE, SAIF. Med vennlig hilsen Archivio Penone og Marian Goodman Gallery, New York, Paris, London

Det kan sies at den samme ånden også er det som fikk Marcel Duchamp til stadig å stille spørsmål ved hva samfunnets institusjoner anser som kunst, og at det er det som inspirerte Gutai-gruppen, Fluxus, de Nouveau Realists og Zero-gruppen til deres tvetydige oppdagelser. Og den er fortsatt til stede i praksisene til utallige samtidskunstnere som lager uklassifiserbart arbeid, eller som motstår presset om å gjenta seg selv. Som Celant skrev i sitt manifest: "Dette arbeidet er forpliktet til registreringen av 'den urepeterbare karakteren av hvert øyeblikk.'" Er ikke denne forpliktelsen kjernen i abstraksjon? Ved å komme med definitive uttalelser om det som kategorisk er udefinert, hjelper hver abstrakt kunstner oss i noen grad med å unnslippe "dogmas konsistens" slik at vi kan sette oss fri. På sine ensomme måter, arbeider de mot uttrykket av det ukjente og manifestasjonen av det tidligere usette—håper, kanskje forgjeves, å ikke kopiere det som allerede er—disse kunstnerne er arvingene til en av de primære ambisjonene til Arte Povera: utryddelsen av klisjeen.

Fremhevet bilde: Giuseppe Penone - Pensieri di foglie, 2016, detalj. Foto kreditt: Rebecca Fanuele © Palais d’Iéna, arkitekt Auguste Perret, UFSE, SAIF. Med vennlig hilsen Archivio Penone og Marian Goodman Gallery, New York, Paris, London.
Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.
Av Phillip Barcio