Abstraksjon og Arte Povera Gjennom Ånden av Giuseppe Penones Lymfe Matrise

Besøkende til Palais d’Iéna i Paris under Foire Internationale d'Art Contemporain (FIAC) 2019 fikk en sjelden opplevelse: installasjonen av Matrice di Linfa (Lymfematrise), en 40 meter lang delt furutreskulptur som Giuseppe Penone først viste i 2008. Ved første øyekast i palassets storsal kunne ikke betrakterne ha gjenkjent Matrice di Linfa som et samtidskunstverk. De kunne ha trodd at en vikingkanon var utstilt. Delt på langs, uthult i midten, og med greiner avkuttet ved 80 centimeters merket, ligner det felte treet virkelig et gammelt framkomstmiddel, med korte årer som driver det gjennom mystiske elver. Ser man nærmere etter, blir flere inngrep tydelige. En planteharpiks som etterligner sevje renner gjennom hulrommet som en bekk, og dekker kroppsavtrykk Penone har laget av sine hender og føtter. På gulvet ligger skinnstykker. I et medfølgende essay skriver Penone: «Stammen til en veltet furu mister noe av sin planteaktige natur og antyder en annen, dyreartet natur; grenene som, beveget av vinden, har presset treet mot lyset, omgir det nå som et offeralter.» Verket er særegent og vanskelig å tolke – en perfekt uttrykksform for den kunstfilosofien Penone var med på å bane vei for: Arte Povera, eller Fattig Kunst. Et revolusjonerende estetisk perspektiv først oppsummert av Germano Celant i 1967 i hans manifest «Notater for en gerilja», hvor Arte Povera omfavner menneskelighet og natur. I manifestet kritiserer Celant den systematiske avmenneskingen av kunsten han så ble utført i USA, hvor selvutnevnte autoriteter som kritikere, kuratorer, professorer og forhandlere samarbeidet med historien for å fabrikere såkalte kunstretninger. «Der borte en kompleks kunst,» skrev han, «her en fattig kunst, forpliktet til nåtiden. Målet er frigjøring... en avskaffelse av alle posisjoner uttrykt i kategorier (enten «pop» eller «op» eller «primærstrukturer») til fordel for en fokusering på gester som ikke tilfører våre sanseforfinelser noe, som ikke stiller seg opp som kunst i motsetning til livet, som ikke fører til brudd og skapelse av to forskjellige plan for ego og verden.»

Individualitet Nå

En av de vedvarende misforståelsene om Arte Povera er at ordet Povera har noe med billighet eller skrøpelighet å gjøre når det gjelder materialene brukt i verkene. I sannhet nevner ikke Celant noe sted i «Notater for en gerilja» at Fattig Kunst må lages med materialer som ikke varer. Tvert imot, faktisk. Han antyder at Fattig Kunst kan lages med alle midler eller materialer kunstneren velger. «Kunstneren blir en geriljakriger,» sier han, «i stand til å velge sine slagmarker.» Denne misforståelsen kan være en generalisering som oppstår av en feiltolkning av verkene til første generasjon Arte Povera-kunstnere som Pino Pascali, som brukte enkle ingredienser som jord og vann i sine arbeider; Piero Gilardi, som tok i bruk hverdagslige gjenstander som verktøy fra jernvarehandel; Piero Manzoni, som laget kunst av sin egen avføring; eller Alberto Sacchi, som sa: «Jeg valgte å bruke fattige materialer for å bevise at de fortsatt kunne være nyttige.»

Giuseppe Penone, Matrice di Linfa, Palais d’Iéna, oktober 2019, utstillingsbilde. Giuseppe Penone, Matrice di linfa, 2008. Furu, harpiks, terrakotta, skinn, metall, 131 x 4500 x 212 cm. Foto: Rebecca Fanuele © Palais d’Iéna, arkitekt Auguste Perret, UFSE, SAIF. Med tillatelse fra Archivio Penone og Marian Goodman Gallery, New York, Paris, London

Det operative ordet Sacchi brukte, var imidlertid «velge». Å opptre som om alle Arte Povera-kunstnere tok det samme valget overser verkene til Gianni Piacentino, som brukte materialer som pleksiglass, gummi, polyester, jern og kobber; eller Alighiero Boetti, som i dag er mest kjent for sine kart. Boetti brukte alt fra frimerker til plastpenner i sine arbeider, men materialitet var ikke hans hovedfokus. Det viktigste var å lage personlige utsagn, eller selvinnlysende, empiriske utsagn, som å påpeke verdens åpenbare kulturelle mangfold. Faktisk er det eneste Celant sier er essensielt for Arte Povera at kunstnerne prioriterer individualitet. Kjønnsbestemt språk til side, hyller manifestet selvet, og sier: «Mennesket er budskapet. Frihet, i billedkunsten, er et altomfattende kim. Kunstneren avviser alle merkelapper og finner identifikasjon bare med seg selv.» Celant funderer til og med på at begrepet Fattig Kunst lett kunne byttes ut med uttrykket Rik Kunst, takket være «de enorme instrumentelle og informasjonsmessige mulighetene» kunstnerisk frigjøring gir.

Giuseppe Penone, Matrice di linfa, 2008 (detalj). Furu, harpiks, terrakotta, skinn, metall, 131 x 4500 x 212 cm. Foto: Rebecca Fanuele. Med tillatelse fra Archivio Penone og Marian Goodman Gallery, New York, Paris, London

Utrydde Klichéen

En annen misforståelse om Arte Povera er at det var en bevegelse som begynte og sluttet i Italia midt på 1900-tallet. I sannhet har den alltid eksistert og vil forhåpentligvis alltid eksistere. Celant satte bare ord på en virkelighet som alltid har vært en del av menneskets tilstand: den indre kampen mellom strukturert styre og lederløs frihet. I denne sammenheng er Arte Povera-ånden tydelig i den eldste kunsten vi kjenner til: den paleolittiske hulekunsten i Nord-Spania. Vi kan se at denne kunsten ble laget med de materialene som var tilgjengelige, og at den synes å gjenspeile menneskeheten og naturen. Men vi vet ingenting om den sosiale strukturen til kunstnerne som laget den. Var de frie? Var de fanger? Var de del av et strukturert samfunn? Var de frivillige medlemmer av en ikke-hierarkisk klan? Deres verk motstår for alltid full forklaring, bortsett fra å si at det eksisterer – et perfekt Arte Povera-utsagn.

Giuseppe Penone, Pensieri di foglie, 2016. Bronse, elvesteiner, 189 x 132 x 315 cm. Foto: Rebecca Fanuele © Palais d’Iéna, arkitekt Auguste Perret, UFSE, SAIF. Med tillatelse fra Archivio Penone og Marian Goodman Gallery, New York, Paris, London

Det kan sies at den samme ånden også var det som drev Marcel Duchamp til stadig å stille spørsmål ved hva samfunnets institusjoner anser som kunst, og at det er det som inspirerte Gutai-gruppen, Fluxus, de nye realistene og Zero-gruppen til deres tvetydige oppdagelser. Og den er fortsatt til stede i praksisen til utallige samtidskunstnere som lager uklassifiserbar kunst, eller som motstår presset om å gjenta seg selv. Som Celant skrev i manifestet sitt: «Dette arbeidet er forpliktet til registreringen av ‘den urepeterbarheten i hvert øyeblikk.’» Er ikke denne forpliktelsen kjernen i abstraksjon? Ved å lage definitive utsagn om det som kategorisk er ubestemt, hjelper hver abstrakt kunstner i noen grad oss å unnslippe «dogmaets fasthet» slik at vi kan sette oss selv fri. På sine ensomme måter, arbeider de mot uttrykk for det ukjente og manifestasjon av det tidligere usette – i håp, kanskje forgjeves, om ikke å kopiere det som allerede er – er disse kunstnerne arvinger til en av de grunnleggende ambisjonene i Arte Povera: utryddelsen av klichéen.

Utvalgt bilde: Giuseppe Penone - Pensieri di foglie, 2016, detalj. Foto: Rebecca Fanuele © Palais d’Iéna, arkitekt Auguste Perret, UFSE, SAIF. Med tillatelse fra Archivio Penone og Marian Goodman Gallery, New York, Paris, London.
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio