Den evige arven etter Jack Whitten

Jack Whitten—anerkjent abstrakt maler, samfunnsfilosof og kulturleder—er død, 78 år gammel. I en utstillingskarriere som strakte seg over mer enn 50 år, skapte Whitten en kunstnerisk arv basert på det samme prinsippet som han levde etter—at ved å endre vår oppfatning, kan vi skape en fredeligere kultur. I atelieret var han konseptuelt streng, estetisk dynamisk og en utrettelig eksperimentator. De fleste kunstnere er heldige om de utvikler én unik visuell posisjon i løpet av karrieren. Whitten utviklet flere. Hans tilnærming var så nyskapende og eksperimentell at han ofte ble misforstått, selv av sine støttespillere. Denne virkeligheten førte til at Whitten ble undervurdert av markedet mesteparten av livet, og underkjent i kunsthistoriske samtaler. Men holdningen til kunsthandlere og kjøpere har endelig begynt å innhente Whitten de siste femten årene, i løpet av hvilke hans verk har vært vist i mer enn 40 utstillinger. Folk begynner å sette pris på at til tross for det brede spekteret av stiler Whitten brukte, finnes det mange samlende trekk i hans kunstnerskap. For eksempel er ideen om lag viktig for alt Whitten skapte. Det samme gjelder oppfatningsbegrepet. Lys er også viktig. Og mønster. Disse fire elementene henger sammen med det Whitten løst beskrev som hans «verdenssyn». Som han forklarte, «Verdenssyn er en kosmisk erklæring om å være.» Hans verdenssyn var at lys hjelper oss å oppfatte; og oppfatning hjelper oss å gjenkjenne mønstre; mønstre leder oss til å formulere våre overbevisninger; og våre overbevisninger bestemmer hvordan vi bygger samfunnet. Whitten insisterte på at kunst kan være en kraftfull drivkraft for endring, fordi den påvirker vår oppfatning, og dermed kan hjelpe oss å skape en mer etisk og empatisk verden.

Kunst er vårt eneste håp

Whitten omfavnet først kunstens forvandlende kraft i tidlig 20-årene. Han så det som en måte å takle det som til da hadde vært, for ham, en grusom opplevelse av verden. Han beskrev oppveksten i den amerikanske sørstat i klare ord—kontinuerlig rasisme og vold rettet mot ham og alle andre fargede. Han forlot hjemstaten Alabama i 1960, 21 år gammel, og kom aldri tilbake. Han flyttet til New York og begynte på Cooper Union. Fjorten år senere ble hans verk feiret i en separatutstilling ved Whitney Museum of American Art. Mange av verkene i den utstillingen tilhørte det som regnes som hans første ikoniske visuelle posisjon—de såkalte «slab»-maleriene. For å lage disse verkene la Whitten lerretene på gulvet og skjøv maling over dem med en skrape. Så snart ett lag maling tørket, påførte han et nytt, og slik fortsatte han. Han bygde lagene opp til overflaten var tett og tredimensjonal. Hvert underliggende fargelag skinte gjennom til slutt.

Jack Whitten - Uten tittel, 1968, Pastell på papir, 28,9 × 50,2 cm, foto: Allan Stone Projects, New York

For Whitten var disse maleriene et filosofisk forsøk på å bryte gjennom til et alternativ utover hans voldelige fortid. De var et forsøk, ikke så mye på å finne det universelle, men heller å oppdage hva som finnes utenfor selvet. Han mente at kulturen var full av stereotypier, og at denne arbeidsprosessen, der alle de forskjellige fargene og lagene fikk skinne gjennom i den endelige, abstrakte komposisjonen, var en måte å ødelegge forventningene som disse stereotypiene bygger på. Hans «slab»-malerier er invitasjoner til å undre seg over hva som foregår; til å stille spørsmål ved hvordan noe er skapt; til å analysere forhåndsantakelser; og til å tenke på noe annet enn det kjente. Han så dem som et direkte forsøk på å forvirre stivnet tenkning. Som han en gang sa, «Kunst har makt til å bryte ned barrierer reist av enkeltsinnede fundamentalister som forsøker å beholde makten. Hvis fundamentalister er redde for Rødt, Gult og Blått, må da Rødt, Svart og Grønt, eller Rosa og Lavendel gi dem mareritt!»

Jack Whitten - separatutstilling ved Hauser & Wirth, New York, 26. jan – 8. apr 2017, installasjonsbilde, foto: Hauser & Wirth, New York

Ingen mål, bare struktur

Så snart Whitten ble kjent for sine «slab»-malerier, forlot han den teknikken og begynte å arbeide i en collage-stil, ved å bruke tørkede biter av akrylmaling som fliser. Med disse flisene laget han det som ligner mosaikker. Han oppdaget at ved ikke å legge disse malingsbitene flatt, reflekterte de lyset annerledes, noe som ga verkene dybde og liv. Dette ble hans neste ikoniske visuelle posisjon. Han fortsatte å utvikle den gjennom årene, og kom til slutt fram til en teknikk der han laget former for malingsflisene i stedet for å bruke malingsbiter. Han kalte disse formede malingsflisene «ready nows», og brukte dem til å bygge arkitektoniske komposisjoner som lignet murvegger. Han brukte denne teknikken til å lage sine «minnemalerier», som 9-11-01, som minnet om angrepene på World Trade Center, som han var vitne til fra leiligheten sin i Tribeca. Men selv denne teknikken, som viste seg å være den mest populære blant samlere og institusjoner, var ikke hans endelige estetiske mål. Han fortsatte å eksperimentere og utvikle seg resten av livet.

Jack Whitten - separatutstilling ved Hauser & Wirth, New York, 26. jan – 8. apr 2017, installasjonsbilde, foto: Hauser & Wirth, New York

Det finnes mange klisjeer for å ta opp det metafysiske spørsmålet om hva som er viktigst i livet: reisen eller målet. Whitten hadde et yndlingsuttrykk, som han hadde plukket opp fra sin tidligere forhandler Allan Stone. Det lød: «Det finnes ikke noe mål.» For Whitten eksisterte livet på en kontinuerlig vei—en vei til ingensteds. Alt som betydde noe for ham, var prosesser—prosesser for å se; å tenke; å eksperimentere; å skape. Gjennom hele karrieren holdt han fast ved tanken om at det alltid ventet noe nytt rundt svingen. Som en jazzmusiker som spiller i en bestemt toneart, ga han seg selv underliggende strukturer—intellektuelle utgangspunkter basert på kjernefilosofier. Og derfra improviserte han. Mønstrene, lagene og lyset han etterlot oss å beundre, gir oss veier mot nye måter å oppfatte på. De viser oss en vei framover mot noe dypere og viktigere enn selvet.

Jack Whitten - Black Monolith, II: Hyllest til Ralph Ellison The Invisible Man, 1994, Akryl, melasse, kobber, salt, kull, aske, sjokolade, løk, urter, rust, eggeskall, barberblad på lerret, 147,3 × 132,1 cm, © Jack Whitten/Artists Rights Society (ARS), New York

Utvalgt bilde: Jack Whitten - Fem tiår med maleri, Target og Friedman-galleriene, 13. september 2015 - 24. januar 2016, arrangert av Museum of Contemporary Art, San Diego

Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål

Av Phillip Barcio