Den evige arven etter Jack Whitten

Jack Whitten—feiret abstrakt maler, sosial filosof og kulturell leder—er død i en alder av 78 år. I en utstillingskarriere som strakte seg over mer enn 50 år, skapte Whitten et kunstnerisk arv basert på det samme prinsippet som han levde etter—at ved å endre vår oppfatning, kan vi skape en mer fredelig kultur. I studioet var han konseptuelt streng, estetisk dynamisk, og en utrettelig eksperimentator. De fleste kunstnere er heldige som utvikler en enkelt unik visuell posisjon i løpet av karrieren. Whitten utviklet flere. Hans tilnærming var så innovativ og så eksperimentell, at det ofte førte til at han ble misforstått, selv av sine støttespillere. Den virkeligheten førte til at Whitten ble undervurdert av markedet i mesteparten av sitt liv, og underkjent i den kunsthistoriske samtalen. Men tankegangen til kunsthandlere og kjøpere har endelig begynt å innhente Whitten de siste ti og et halvt årene, i løpet av hvilken hans arbeid har vært vist i mer enn 40 utstillinger. Folk begynner å sette pris på at til tross for det brede spekteret av forskjellige stiler Whitten benyttet, er det mange samlende aspekter ved hans verk. For eksempel er ideen om lag viktig for alt Whitten produserte. Det samme gjelder konseptet oppfatning. Lys er også viktig. Og det samme er mønster. Disse fire elementene relaterer seg til det Whitten løst beskrev som hans "verdenssyn." Som han forklarte, "Verdenssyn er en kosmisk erklæring om å være." Hans verdenssyn var at lys er det som hjelper oss å oppfatte; og oppfatning er det som hjelper oss å gjenkjenne mønstre; mønstre er det som fører oss til å formulere våre tro; og våre tro bestemmer hvordan vi strukturerer samfunnet. Whitten insisterte på at kunst kan være en kraftig agent for endring, fordi den adresserer vår oppfatning, og kan dermed hjelpe oss å skape en mer etisk og empatisk verden.

Kunst er vårt eneste håp

Whitten omfavnet først den transformative potensialet av kunst i tidlig 20-årene. Han så det som en metode for å takle det som frem til det punktet hadde vært, for ham, en forferdelig opplevelse av verden. Han beskrev å vokse opp i den amerikanske sør i klare termer—non-stop rasisme og vold rettet mot ham og hver annen person av farge. Han forlot hjemstaten Alabama i 1960, i en alder av 21, og kom aldri tilbake. Han flyttet til New York City og meldte seg inn på Cooper Union. Fjorten år senere ble verkene hans feiret i en separatutstilling på Whitney Museum of American Art. Mange av verkene i den utstillingen tilhørte det som regnes som hans første ikoniske visuelle posisjon—hans såkalte "slab" malerier. For å lage disse verkene la Whitten lerretene sine på gulvet og presset maling over dem med en gummiskrape. Så snart ett lag med maling tørket, påførte han et annet, og så videre. Han bygde lagene opp til overflaten var tett og dimensjonal. Hver underfarge viser seg i slutten.

Jack Whitten - Untitled, 1968, Pastel on paper, 11 3/8 × 19 3/4 in, 28.9 × 50.2 cm, photo credits Allan Stone Projects, New York

For Whitten var disse maleriene et filosofisk forsøk på å bryte gjennom til et alternativ utenfor hans voldelige fortid. De var et forsøk ikke så mye på å oppdage hva som er universelt, men snarere på å oppdage hva som eksisterer utenfor selvet. Han mente at kulturen var fylt med stereotyper, og at denne prosessen med å arbeide, med å la alle de forskjellige fargene og lagene titte gjennom til den endelige, abstrakte komposisjonen, var en måte å ødelegge forventningene som disse stereotypene er basert på. Hans "slab"-malerier er invitasjoner til å undre seg over hva som skjer; til å stille spørsmål ved hvordan noe blir skapt; til å analysere eksisterende antakelser; og til å tenke på noe annet enn det som er kjent. Han så dem som et direkte forsøk på å forvirre rigid tenkning. Som han en gang sa, “Kunst har makten til å bryte ned barrierer reist av enkle, fundamentalistiske tenkere som prøver å opprettholde makt. Hvis fundamentalister er redde for Rød, Gul og Blå, så må Rød, Svart og Grønn, eller Rosa og Lavendel gi dem mareritt!"

Jack Whitten - solo show at Hauser & Wirth, New York, Jan 26th – Apr 8th 2017, installation view, photo credits Hauser & Wirth, New York

Ingen destinasjon, bare struktur

Så snart Whitten ble kjent for sine "slab" malerier, forlot han den teknikken og begynte å jobbe i en collage-stil, ved å bruke tørkede chips av akrylmaling som fliser. Ved å bruke flisene laget han det som ser ut som mosaikker. Han innså at ved å ikke legge disse malingschipsene flatt, reflekterte de lyset annerledes, noe som ga dimensjon og liv til verkene. Dette ble hans neste ikoniske visuelle posisjon. Han fortsatte å utvikle det gjennom årene, og kom til slutt frem til en teknikk for å lage former for malingsflisene sine, i stedet for å stole på malingschips. Han kalte disse formede malingsflisene "ready nows," og brukte dem til å konstruere arkitektoniske komposisjoner som ligner murvegger. Han brukte denne teknikken til å lage sine "minnesmerke" malerier, som 9-11-01, som minnet om angrepene på World Trade Center, som han var vitne til fra leiligheten sin i Tribeca. Men selv denne teknikken, som viste seg å være den mest populære blant samlere og institusjoner, var ikke hans endelige estetiske mål. Han fortsatte å eksperimentere og utvikle seg resten av livet.

Jack Whitten - solo show at Hauser & Wirth, New York, Jan 26th – Apr 8th 2017, installation view, photo credits Hauser & Wirth, New York

Det finnes flere klisjeer for å adressere det metafysiske spørsmålet om hva som er viktigere i livet: reisen eller destinasjonen. Whitten hadde et favorittsitat, som han plukket opp fra sin tidligere forhandler Allan Stone. Det gikk: "Det finnes ingen destinasjon." For Whitten eksisterte livet på et kontinuum—en vei til ingen steder. Alt som betydde noe for ham var prosesser—prosesser med å se; å tenke; å eksperimentere; å lage. Gjennom hele karrieren holdt han seg tro mot tanken om at det alltid var noe nytt som ventet rundt svingen. Som en jazzmusiker som spiller i en bestemt toneart, ga han seg selv underliggende strukturer—intellektuelle utgangspunkt basert på kjernefilosofier. Og derfra improviserte han. Mønstrene, lagene og lyset han etterlot seg for oss å beundre, gir oss veier mot nye systemer for persepsjon. De viser oss en vei fremover mot noe dypere og viktigere enn selvet.

Jack Whitten - Black Monolith, II: Homage To Ralph Ellison The Invisible Man, 1994, Acrylic, molasses, copper, salt, coal, ash, chocolate, onion, herbs, rust, eggshell, razor blade on canvas, 58 × 52 in, 147.3 × 132.1 cm, © Jack Whitten/Artists Rights Society (ARS), New York

Utvalgt bilde: Jack Whitten - Fem tiår med maleri, Target og Friedman-galleriene, 13. september 2015 - 24. januar 2016, Organisert av Museum of Contemporary Art, San Diego

Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.

Av Phillip Barcio