Amy Sillmans fortelling versus abstraksjon

Den nåværende Amy Sillman-utstillingen på Gladstone 64-galleriet i New York får hodet mitt til å spinne. Med tittelen Amy Sillman: Mostly Drawing viser den en ny serie verk på papir, som, som tittelen antyder, leker med sin egen identitet. De inneholder akrylmaling, så de er malerier, ikke sant? Men de er laget på papir, ikke lerret, så de er tegninger, ikke sant? Men de er delvis silketrykket. Betyr det at de er trykk? Hvis du kjenner Sillman, vet du at hun mener at denne tittelen skal virke like hånlig som oppriktig. På den oppriktige siden er hun rett fram—disse bildene er virkelig, for det meste, tegninger. På den hånlige siden trekker hun oppmerksomheten mot det absurde i å bry seg om hva de kalles. I hennes nylige essay, Om farge, refererer Sillman til Pop Art-pioneren Peter Saul, som en gang sa: «[The] viktigste jeg tenker på er å få ideen, eller det litterære innholdet, eller hva du enn kaller det, fram foran kunstmaterialene.» Med andre ord, hvis alt vi har å snakke om når vi ser på et kunstverk er hva det er laget av, eller om det bør kalles et maleri eller en tegning, hvorfor snakker vi om det i det hele tatt? I den ånden vurderte jeg verkene i denne utstillingen utelukkende på styrken i bildene selv. Det er det som får hodet mitt til å spinne. Jeg blir rørt av deres kraft, deres nærvær og energien de tilfører debatten om mysteriet rundt abstraksjon versus verdien av fortelling og å forklare alt i detalj.

Hva ett øye ser

Det første jeg la merke til ved disse nye verkene av Sillman er deres umiddelbarhet. Hvert bilde er som et slag i ansiktet—dristig, slående og klart. Hvilket som helst av disse bildene kunne ha prydet det håndlagde kassettcoveret til et garasjeband i 1979. Men samtidig ser de ut som om de er sendt tilbake fra fremtiden—som avstøpninger av ødelagte bylandskap, som dokumenterer arr etter kamper de advarer oss mot å gå inn i. Neste hadde jeg en sterk reaksjon på teksturene disse bildene formidler, som minner om så mange smug og bymurer. Deres merker sier til meg at jeg må tenke raskt og komme til poenget. Lagene deres taler om tid, hvisker at ingenting er nytt—og at det noen ganger er umulig å si hva som skjedde først. Til slutt la jeg merke til paletten. Jeg sier palett og ikke farge fordi jeg er enig med det Sillman har sagt om farge: «Den ubestridelige endelige sannheten om farge er at du aldri virkelig kan vite hva et annet øye ser.»

Amy Sillman - Mostly Drawing, soloutstilling på Gladstone 64, installasjonsbilde, 26. jan - 3. mar 2018, foto med tillatelse fra Gladstone 64

For denne samlingen har Sillman brukt et fargespekter basert på lyshet og mørkhet. Paletten gir utstillingen dens holdning, som er en ubestridelig selvsikkerhet. Jeg så først på utstillingen som helhet, på avstand; deretter så jeg på verkene på nært hold; så så jeg fra midtpunktet, på grupper av bilder. Hvert perspektiv ble styrt av samtalen mellom skygge og tone—svart og hvitt. De andre fargene hevder sin egenart bare i sammenheng med mørke og lyshet. De blir mer enn farge; mer enn form og mer enn linje. De blir en del av historien i bildene. Det betyr ikke at disse bildene er figurative. Det er det siste de er. De er utvilsomt abstrakte. Men hvert bilde føles—eller høres nesten noen ganger ut som—en historie: en andpusten fortelling fortalt av noen som er begeistret, i trøbbel, fortvilet eller ler høyt. SK20 høres for meg ut som, «Jeg løp for å komme hit—jeg ble jaget.» SK28 føles sint, men ved nærmere ettersyn føles redd. SK30 krever min oppmerksomhet, som om det skriker, «Glem det! Ikke bry deg! Se her! Hør på meg!»

Amy Sillman - Mostly Drawing, soloutstilling på Gladstone 64, installasjonsbilde, 26. jan - 3. mar 2018, foto med tillatelse fra Gladstone 64

Gjør fred med krig

Det overordnede visuelle språket i disse bildene trekker meg til dem, og får meg til å ønske å eie en del av dem for meg selv. Jeg mener ikke nødvendigvis at jeg ønsker å eie dem, som i å kjøpe et av verkene, selv om jeg ville gjort det om jeg kunne. Men det jeg mener er at jeg ønsker å hevde slektskap med deres ånd. Det ønsket har bare delvis med bildene selv å gjøre. Ja, de er mine favorittbilder Sillman noen gang har laget. Men det er en så personlig uttalelse. Dette ønsket har mer å gjøre med det universelle. Det har å gjøre med det jeg føler er den større historien som denne samlingen forteller. Hvert av disse bildene er merkelig fortellende, men på den mest uforståelige måten. Deres fortelling må oppfattes intuitivt, men når den først er oppfattet, kan den ikke glemmes.

Amy Sillman - Mostly Drawing, soloutstilling på Gladstone 64, installasjonsbilde, 26. jan - 3. mar 2018, foto med tillatelse fra Gladstone 64

Som gruppe taler disse verkene til et større tema—en samling mellom det du kan kalle villmarken i fantasien og stålkassen av kultur. Tilgi denne popreferansen, men husker du den scenen i A Clockwork Orange, da hovedpersonen Alex og hans gjeng bryter seg inn i et fint hjem og begynner å ødelegge det modernistiske rommet, og gjør som de vil med kunsten? Det øyeblikket illustrerer så tydelig kløften mellom rampen og snobben som samtidig finnes i moderne mennesker. Og det er noe like punkete ved disse nye verkene av Sillman. Rekkehuset der de vises, ble tegnet av en modernistisk ikon—Edward Durell Stone, som også tegnet Museum of Modern Art og Radio City Music Hall. Disse verkene er som nye gjenger satt inn i denne kultiverte, fremmede verden. Men i stedet for å knuse stedet, sameksisterer de på en eller annen måte med det. De er en slags billedlig anerkjennelse av at virkeligheten i dag på noen måter er enda mer merkelig enn den dystopiske fremtiden som ble varslet i vår kollektive fortid. Men de er også styrkende utsagn om kreativitetens seier over orden—om kunstnerens vilje over verdens autoritet.

Amy Sillman - Mostly Drawing, soloutstilling på Gladstone 64, installasjonsbilde, 26. jan - 3. mar 2018, foto med tillatelse fra Gladstone 64

Fremhevet bilde: Amy Sillman - Mostly Drawing, soloutstilling på Gladstone 64, installasjonsbilde, 26. jan - 3. mar 2018, foto med tillatelse fra Gladstone 64

Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål

Av Phillip Barcio