Amy Sillmans fortelling versus abstraksjon
Den nåværende Amy Sillman utstillingen på Gladstone 64 galleri i New York får hodet mitt til å spinne. Titled Amy Sillman: Mostly Drawing, den inneholder en ny serie verk på papir, som, som tittelen antyder, leker med sin egen identifikasjon. De inneholder akrylmaling, så de er malerier, ikke sant? Men de er laget på papir, ikke lerret, så de er tegninger, ikke sant? Igjen, de er delvis silketrykt. Så betyr det at de er trykk? Hvis du er kjent med Sillman, vet du at hun har til hensikt at denne tittelen skal virke så spottende som den er oppriktig. På den oppriktige siden er hun bare direkte – disse bildene er virkelig, for det meste, tegninger. På den spottende siden trekker hun oppmerksomhet til absurditeten av å bry seg om hva de kalles. I sitt nylige essay, On Color, refererer Sillman til Pop Art-pioneren Peter Saul, som en gang sa, "[Det] viktigste jeg tenker på er å få ideen, eller det litterære innholdet, eller hva du enn kaller det, ut foran kunstmaterialene." Med andre ord, hvis alt vi har å snakke om når vi ser på et kunstverk er hva det er laget av, eller om det bør kalles et maleri eller en tegning, hvorfor snakker vi om det i det hele tatt? I den ånden vurderte jeg verkene i denne utstillingen utelukkende basert på styrken av bildene selv. Det er det som får hodet mitt til å spinne. Jeg er rørt av deres kraft, deres tilstedeværelse, og energien de tilfører debatten om mysteriet av abstraksjon versus verdien av fortelling og å forklare alt.
Hva ett øye ser
Det jeg først la merke til med disse nye verkene av Sillman er deres umiddelbarhet. Hvert bilde er som et slag i ansiktet—drastisk, slående og klart. Hvilket som helst av disse bildene kunne ha prydet det håndlagde kassettomslaget til et garageband i 1979. Men samtidig ser de ut som om de er sendt tilbake fra fremtiden—som avtrykk av ødelagte bylandskap, som dokumenterer arrene etter slag som de advarer oss mot å unngå. Jeg fikk deretter en visceral reaksjon på teksturene disse bildene formidler, som minner om så mange bakgater og urbane vegger. Deres merker forteller meg å tenke raskt og komme til poenget. Deres lag taler om tid, og hvisker at ingenting er nytt—og at det noen ganger er umulig å si hva som skjedde først. Til slutt la jeg merke til paletten. Jeg sier palett og ikke farge fordi jeg er enig med det Sillman har sagt om farge: “Den uomtvistelige endelige fakta om farge er at du aldri virkelig kan vite hva et annet øye ser.”
Amy Sillman - Mostly Drawing, solo show at Gladstone 64, installation view, Jan 26 - Mar 3, 2018, photo courtesy Gladstone 64
For dette verket har Sillman brukt et fargespekter basert på lyshet og mørkhet. Paletten gir utstillingen sin holdning, som er en av ubestridelig selvtillit. Jeg så først på utstillingen som helhet, fra avstand; så så jeg på verkene på nært hold; deretter så jeg fra midtpunktet, på grupper av bilder. Hver perspektiv ble guidet av samtalen mellom skygge og tone—svart og hvitt. De andre fargene hevder sin individualitet kun i kontekst med mørkhet og lyshet. De blir mer enn farge; mer enn form og mer enn linje. De blir en del av historien til bildene. Det er ikke å si at disse bildene er figurative. Det er det siste de er. De er utvilsomt abstrakte. Men hvert bilde føles—eller høres nesten til tider—ut som en historie: en utmattet historie fortalt av noen som er begeistret, i trøbbel, panisk, eller ler høyt. SK20 høres for meg ut som, "Jeg løp for å komme hit—jeg ble jaget." SK28 føles sint, men ved nærmere ettersyn føles den redd. SK30 krever min oppmerksomhet, som om den skriker, "Glem det! Aldri sinn! Se her! Lytt til meg!"
Amy Sillman - Mostly Drawing, solo show at Gladstone 64, installation view, Jan 26 - Mar 3, 2018, photo courtesy Gladstone 64
Lag fred med krig
Det overordnede visuelle språket i disse bildene tiltrekker meg, og får meg til å ønske å eie en del av dem for meg selv. Jeg mener ikke nødvendigvis at jeg vil eie dem, som i å kjøpe et av verkene, selv om jeg ville gjort det hvis jeg kunne. Men det jeg mener er at jeg ønsker å kreve slektskap med deres ånd. Det ønsket har bare delvis å gjøre med bildene selv. Ja, de er mine favorittbilder Sillman noen gang har laget. Men det er en så personlig uttalelse. Dette ønsket har mer å gjøre med universaliteter. Det har å gjøre med hva jeg sanser er den større historien som dette verkets kropp forteller. Hvert av disse bildene er merkelig narrative, men på den mest uforståelige måten. Deres narrativ må hentes intuitivt, men når det er oppfattet, kan det ikke glemmes.
Amy Sillman - Mostly Drawing, solo show at Gladstone 64, installation view, Jan 26 - Mar 3, 2018, photo courtesy Gladstone 64
Som en gruppe taler disse verkene til et større tema—en kommunion mellom det man kan kalle villmarken av fantasien og den stålbur av kultur. Tilgi denne pop-referansen, men husker du den scenen i A Clockwork Orange, når protagonisten Alex og hans droogs bryter seg inn i et eksklusivt hjem og begynner å ødelegge det modernistiske rommet, og får sitt vilje med kunsten? Det øyeblikket taler så grafisk til kløften mellom impen og snobben som samtidig eksisterer innenfor moderne mennesker. Og det er noe like punkete med disse nye verkene av Sillman. Rekkehuset der de vises ble designet av en modernistisk ikon—Edward Durell Stone, som også designet Museum of Modern Art og Radio City Music Hall. Disse verkene er som nye droogs satt inn i denne kultiverte, fremmede verden. Men i stedet for å knuse stedet, sameksisterer de på en eller annen måte med det. De er en slags billedlig anerkjennelse av at på noen måter er virkeligheten i dag enda merkeligere enn den dystopiske fremtiden som ble forutsagt i vår kollektive fortid. Men de er også styrkende uttalelser om seieren av kreativitet over orden—om viljen til kunstneren over autoriteten til verden.
Amy Sillman - Mostly Drawing, solo show at Gladstone 64, installation view, Jan 26 - Mar 3, 2018, photo courtesy Gladstone 64
Fremhevet bilde: Amy Sillman - Mostly Drawing, separatutstilling på Gladstone 64, installasjonsvisning, 26. jan - 3. mar 2018, foto med tillatelse fra Gladstone 64
Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.
Av Phillip Barcio
