Et rush av farger i Sabine Moritzs Eden

Sabine Moritz har gjort seg et navn som figurativ maler – en skaper av drømmeaktige blomsterbilder og hjemsøkende urbane scener. Men en ny utstilling av hennes arbeid på KÖNIG GALERIE i Berlin viser en spennende ny fase i hennes utvikling. Tittelen på utstillingen er Eden, og den inneholder 14 nye malerier, ni av dem er i stor skala og abstrakte. Disse lyriske, impasto verkene dominerer umiddelbart utstillingsrommet, kokende over av følelser og drama. Deres følelsesmessige og materielle tilstedeværelse står selvsikkert i kontrast til det fornuftige, organiserte, murstein- og betonginteriøret i galleriet. Når man går inn i utstillingen, er det første inntrykket at disse bildene er viktige, og at de krever lange blikk. Likevel konkurrerer de også på en subtil måte med noe annet – spredt blant de abstrakte lerretene er fem mindre, figurative verk av blomster og urbane scener. Selv om disse mindre verkene er mindre dristige og mindre i skala, holder de oppriktig stand mot de større abstrakte verkene. Mens de abstrakte lerretene ser ut til å kreve mer oppmerksomhet, hvisker de figurative maleriene en slags myk sirenesang. De er stille mens de abstrakte maleriene skriker ut. Til slutt er det kontrasten mellom de to tilsynelatende forskjellige verkene som fanger fantasien. Ved å stille ut disse verkene sammen, tar Moritz oss inn i helligheten av sin egen metode og prosess, hvor alle disse bildene passer sammen i en opphøyelse av tittelen på denne utstillingen – Eden, et urørt og idyllisk sted hvor alt er akkurat som det skal være og ingen har ennå kommet for å korrumpere eller dømme.

Livet Bak Muren

Moritz ble født i 1969 i det kommunistiske Øst-Tyskland, i en liten, nordlig, middelaldersk by kalt Quedlinburg. Hun rømte til Vest-Tyskland med familien sin kort før Berlinmuren falt. På den tiden hadde hun allerede blitt oppdratt med en fast forståelse av både de visuelle og de følelsesmessige aspektene ved livet bak muren. Gråheten i bygningene og gatene; de forfalne overflatene; forsømt og undervurdert natur. Denne verden av undertrykkelse og forfall forblir en del av hennes visuelle språk selv nå. I alle maleriene sine kan ikke Moritz unngå å inkludere referanser til det, som et konstant, ringende ekko som nekter å forlate tankene hennes.

Sabine Moritz: Eden, utstillingsvisning på KÖNIG GALERIE i Berlin, 2018. Foto av Roman März

Den gråheten og nød er åpenbar i de to urbane scenene som er inkludert i Eden. "Neuland" (2017) viser en hjemløs hund som trasker gjennom en overgrodd, forlatt bytomt omgitt av nedstengte og forlatte butikker og leilighetsbygg. Tittelen oversettes som "Ukjent Territorium." Det er en samtidig deprimerende og håpefull tanke: et skadet sted av fortvilelse som likevel holder løftet om det ukjente. Den andre urbane scenen, "Tunnel" (1992-93 / 2017), viser en tom vei som forsvinner inn i en tunnel mens omkringliggende høyhus sitter stille, ubebodd. Bildet er subtilt, og fullt av stillhet. Likevel er det noe med det som også er forstyrret. Er det min fantasi, eller ser fargene på et av høyhusene ut til å etterligne det amerikanske flagget? Kombinert med maleriet av hunden, kan jeg ikke unngå å søke referanser til samtidspolitikk og kultur i dette maleriet, noe som får meg til å undre om Moritz ser noe på vår nåværende horisont som minner henne om historien om hennes egen fortid.

Sabine Moritz: Eden, utstillingsvisning på KÖNIG GALERIE i Berlin, 2018. Foto av Roman März

Et vilt Eden

De tre blomster maleriene som vises i Eden befinner seg i et hjemsøkende mellomområde mellom noe vakkert og noe skremmende. Den første, med tittelen “Rosen und Lilien” (2017), er akkurat hva det høres ut som: et maleri av roser og liljer. Dette er blomstene av kjærlighet og død, kombinert sammen. Den andre, med tittelen “Peonien und Mäuse” (2017), er også akkurat hva det høres ut som: et bilde av peoner i en vase ved siden av to mus. Vannet i vasen er lavt. Blomstene må ha blitt forlatt, og nå har musene kommet på jakt etter smuler som er blitt etterlatt av den som har gått, eller blitt tatt bort. Det tredje blomster maleriet, “Rosen und Schädel” (2017), er et bilde av tørre, men fortsatt vakre roser, som sitter i en vase på et bord med et menneskelig skalle i bakgrunnen. Som de to andre blomster maleriene, antyder det en samtidig forbindelse til liv og død, og en samtidig verdsettelse for skjønnhet og forfall.

Sabine Moritz: Eden, utstillingsvisning på KÖNIG GALERIE i Berlin, 2018. Foto av Roman März

Likevel er det til slutt de ni abstrakte lerretene som avslører den sanne intensiteten og potensialet til Eden. I disse maleriene bruker Moritz et eksplosivt språk av bevegelser og farger, som minner om ekspresjonistiske malere fra fortiden, men bringer frem noe som er tydelig moderne. Dette verkene fremkaller referanser til to malere: Monet, i hans sene vannliljeverk, og verkene til den amerikanske abstrakte ekspresjonistiske maleren Joan Mitchell. Monet-referansen kommer frem både i balansen i komposisjonene og i fargeforholdene, som ser ut til å få disse lerretene til å vibrere. Mitchell-referansen kommer delvis til uttrykk gjennom penselstrøkene, men mest av alt kommer den frem i angsten. Mitchell kjempet med mange demoner, og det er klart i malerier som “Als die Säugetiere ins Meer kamen” (Når pattedyrene kom til havet) (2018), “Glut” (Glød) (2018), og “Chaos” (Kaos) (2018) at Moritz også gjør det. Men det er noe distinkt vakkert, og kanskje også optimistisk, med noen av disse maleriene, spesielt de to verkene som gir navn til denne utstillingen, “Eden I” og “Eden II” (2018). Midt i deres livlige røde og blå farger strømmer en kreativ energi ut fra disse komposisjonene. De projiserer den fulle vekten av sitt medium. Den frodige og sensuelle kvaliteten av malingen kan ikke annet enn å inspirere en følelse av nye begynnelser. Selv om disse verkene er abstrakte og ikke ment å formidle et faktisk Eden, er de fylt med den ene tingen som Eden også en gang angivelig hadde: løfte. Sabine Moritz: Eden er utstilt på KÖNIG GALERIE i Berlin frem til 19. august 2018.

Fremhevet bilde: Sabine Moritz: Eden, utstillingsvisning på KÖNIG GALERIE i Berlin, 2018. Foto av Roman März

Av Phillip Barcio