Et rush av farger i Sabine Moritzs Eden
Sabine Moritz har gjort seg bemerket som en figurativ maler – en skaper av drømmeaktige blomsterbilder og hjemsøkende byscener. Men en ny utstilling av hennes arbeid hos KÖNIG GALERIE i Berlin viser en spennende ny fase i hennes utvikling. Med tittelen Eden, viser utstillingen 14 nye malerier, hvorav ni er store og abstrakte. Disse lyriske, impasto verkene dominerer umiddelbart utstillingsrommet, kokende av følelser og drama. Deres følelsesmessige og materielle nærvær står i sterk kontrast til det fornuftige, organiserte, mur- og betonginteriøret i galleriet. Når man går inn i utstillingen, er det første inntrykket at disse bildene er viktige, og at de krever lange blikk. Likevel konkurrerer de også på en subtil måte med noe annet – spredt blant de abstrakte lerretene er fem mindre, figurative verk av blomster og byscener. Selv om disse mindre verkene er mindre dristige og i mindre format, holder de oppriktig stand mot de større abstrakte verkene. Mens de abstrakte lerretene synes å kreve mer oppmerksomhet, hvisker de figurative maleriene en slags myk sirenesang. De er stille mens de abstrakte maleriene skriker ut. Til slutt er det kontrasten mellom de to tilsynelatende forskjellige verkene som fanger fantasien. Ved å stille ut disse verkene sammen, tar Moritz oss med inn i helligheten av sin egen metode og prosess, hvor alle disse bildene passer sammen i en opphøyelse av tittelen på denne utstillingen – Eden, et urørt og idyllisk sted hvor alt er akkurat som det skal være og ingen har kommet for å ødelegge eller dømme.
Livet bak muren
Moritz ble født i 1969 i kommunistiske Øst-Tyskland, i en liten, nordlig, middelalderby ved navn Quedlinburg. Hun rømte til Vest-Tyskland med familien kort tid før Berlinmurens fall. Da hadde hun allerede vokst opp med en fast forståelse av både de visuelle og følelsesmessige sidene ved livet bak muren. Gråheten i bygningene og gatene; de forfalne overflatene; forsømt og lite verdsatt natur. Denne verden av undertrykkelse og forfall er fortsatt en del av hennes visuelle språk. I alle hennes malerier kan Moritz ikke unngå å inkludere referanser til dette, som et konstant, rungende ekko som nekter å forlate hennes sinn.
Sabine Moritz: Eden, utstillingsbilde hos KÖNIG GALERIE i Berlin, 2018. Foto av Roman März
Den gråheten og elendigheten er tydelig i de to byscenene som er med i Eden. «Neuland» (2017) viser en løs hund som traver gjennom en gjengrodd, forlatt bytomt omgitt av tildekkede og forlatte butikker og leilighetsbygg. Tittelen betyr «ukjent land». Det er en samtidig nedslående og håpefull tanke: et skadet sted av fortvilelse som likevel bærer løftet om det ukjente. Den andre byscenen, «Tunnel» (1992-93 / 2017), viser en tom vei som forsvinner inn i en tunnel mens omkringliggende høyhus står stille, ubebodd. Bildet er subtilt og fullt av stillhet. Likevel er det noe forstyrret ved det. Er det min fantasi, eller ser fargene på ett av høyhusene ut til å etterligne det amerikanske flagget? Kombinert med maleriet av hunden kan jeg ikke unngå å søke referanser til samtids politikk og kultur i dette maleriet, noe som får meg til å undres om Moritz ser noe på vår nåværende horisont som minner henne om historien fra hennes egen fortid.
Sabine Moritz: Eden, utstillingsbilde hos KÖNIG GALERIE i Berlin, 2018. Foto av Roman März
Et vilt Eden
De tre blomsterbildene som vises i Eden befinner seg i et hjemsøkende mellomrom mellom noe vakkert og noe skremmende. Det første, med tittelen «Rosen und Lilien» (2017), er akkurat det det høres ut som: et maleri av roser og liljer. Dette er kjærlighetens og dødens blomster, satt sammen. Det andre, med tittelen «Peonien und Mäuse» (2017), er også akkurat det det høres ut som: et bilde av pioner i en vase ved siden av to mus. Vannet i vasen er lavt. Blomstene må ha blitt forlatt, og nå har musene kommet på jakt etter smuler etter den som har gått, eller blitt tatt bort. Det tredje blomsterbildet, «Rosen und Schädel» (2017), er et bilde av tørre, men fortsatt vakre roser, som står i en vase på et bord med en menneskeskalle i bakgrunnen. Som de to andre blomsterbildene antyder det en samtidig forbindelse til liv og død, og en samtidig verdsettelse av skjønnhet og forfall.
Sabine Moritz: Eden, utstillingsbilde hos KÖNIG GALERIE i Berlin, 2018. Foto av Roman März
Men til slutt er det de ni abstrakte lerretene som avslører den sanne intensiteten og potensialet i Eden. I disse maleriene bruker Moritz et eksplosivt språk av bevegelser og farger, som minner om ekspresjonistiske malere fra fortiden, men som samtidig bringer fram noe tydelig moderne. Dette verket vekker assosiasjoner til to malere: Monet, i hans sene vannliljeverk, og verkene til den amerikanske abstrakte ekspresjonistiske maleren Joan Mitchell. Monet-referansen kommer fram både i balansen i komposisjonene og i fargeforholdene, som får disse lerretene til å vibrere. Mitchell-referansen uttrykkes delvis gjennom penselstrøkene, men mest av alt gjennom angsten. Mitchell kjempet med mange demoner, og det er tydelig i malerier som «Als die Säugetiere ins Meer kamen» (Da pattedyrene kom til havet) (2018), «Glut» (Glød) (2018), og «Chaos» (2018) at Moritz også gjør det. Men det er noe særdeles vakkert, og kanskje også optimistisk, ved noen av disse maleriene, spesielt de to verkene som gir navn til denne utstillingen, «Eden I» og «Eden II» (2018). Midt i deres livfulle røde og blå farger strømmer en skapende energi ut fra disse komposisjonene. De bærer hele tyngden av sitt medium. Maleriets frodighet og sanselighet kan ikke annet enn å inspirere til en følelse av nye begynnelser. Selv om disse verkene tydelig er abstrakte og ikke ment å skildre et faktisk Eden, er de fulle av det ene som Eden også en gang angivelig hadde: løfte. Sabine Moritz: Eden vises hos KÖNIG GALERIE i Berlin fram til 19. august 2018.
Av Phillip Barcio
