Becca Albee sin innovative måte å fremkalle oversett historie på

En reiseinstallasjon av den Brooklyn-baserte kunstneren Becca Albee har fått meg til å tenke på utilsiktede forbindelser—de misforståelsene som kommer fra våre interaksjoner med kunst, noen av dem inspirerende, andre forvirrende. Installasjonen har tittelen Prismataria, og den har så langt vært vist i Los Angeles, San Francisco og New York City. I utgangspunktet opptar den et enkelt rom og består av fire elementer: malte vegger, bilder hengt på disse veggene, en roterende fargehjul-lampe i taket, og en spesiallaget duft som fyller luften. Estetisk sett er den uten tvil fengslende. Det er mye å se på i et lite rom, og mye som ber om å bli reflektert over. For eksempel, fargene, veggmaleriene, lysene og aromaen virker alle abstrakte, og likevel formidler flere av objektene som henger på veggene klare budskap. Å gå inn uten forberedelse, kan man lett gå seg vill i kontemplativ lykke. Men der ligger den forvirrende delen av denne installasjonen. Det er nesten umulig å gå inn i den uten forberedelse. De tre stedene der Prismataria så langt har manifestert seg, er eksperimentelle prosjektrom langt unna de vanlige stiene i sine respektive byer. Det betyr at hvis du vet om dette showet og vet hvordan du kommer til rommet, er sjansene store for at du har lest om det i en av de mange artiklene som har blitt skrevet om verket på nettet. Og i hver av disse artiklene forklarer Albee opprinnelseshistorien bak hvert element av installasjonen. Hun forteller bakhistorien om lyset, fargene, veggmaleriene og alt som henger på veggene. Så når du ser showet, er det ingen mystikk, bortsett fra én: hvilket poeng Albee gjør med verket.

Works Progress

Før vi går videre, vennligst tillat meg en forbehold: Jeg tror ikke at kunstnere må ha poenger, eller at kunst må ha et poeng. Den eneste grunnen til at jeg spør hvilket poeng Becca Albee gjør med Prismataria er fordi hun har gått langt for å forklare bakhistorien om verket. Jeg føler at det gir meg rett til å grave dypere, fordi hver gang kunstnere prøver å utøve denne typen kontroll over hvordan arbeidet deres blir møtt, betyr det at de definitivt har et alvorlig poeng å gjøre. Så hvilket poeng gjør Albee? For å finne svaret, bør vi begynne med å vurdere forklaringene hun har gitt for de ulike elementene i utstillingen. Her er hva hun har sagt: Fargen, lyset og de malte veggene taler alle til ideene til Hilaire Hiler (1898-1966). Hiler var en maler, kostymedesigner og fargeteoretiker som mente at farge var et psykologisk problem, ikke et matematisk. Han hadde også en kjønnsbestemt fargeteori som postulerte at kvinner og menn opplever farge forskjellig. Spesielt mente han at kvinner var mer sensitive for farge og dermed lettere påvirket av omgivelsene.

Becca Albee - arwork

Det kan høres sprøtt ut i dag, men i løpet av sitt liv var Hiler ganske respektert. Under den store depresjonen kontrakterte Works Progress Administration ham til å designe San Francisco Maritime Museum. Som en del av det prosjektet malte han to veggmalerier. Det ene var et undervannsbilde som refererte til Atlantis. Det andre var en gjenskapelse av fargehjulet sitt malt på taket i en salong ment for kvinner. Det veggmaleriet kalles The Prismatarium. Det eksisterer fortsatt, og er grunnlaget for tittelen på denne installasjonen av Albee. Etter å ha sett veggmaleriet, lærte Albee at Hiler opprinnelig hadde planlagt å inkludere en roterende fargehjul-lampe for rommet, men aldri fullførte det. Så lysarmaturet i hennes installasjon er ment å være realiseringen av den uoppfylte planen. Og veggene i Prismataria er også en nikk til Hiler. De er malt i gråtoner fordi Hiler forkynte at øyet må se på grått først for å forberede seg på å motta farge på riktig måte—litt som å rense den visuelle ganen.

Becca Albee - arwork

Radikale teorier

Over tid ble teoriene Hiler professet, spesielt de om kjønn og farge, diskreditert som ikke-vitenskapelig mumbo jumbo. Dette bringer oss til bildene Albee velger å henge på veggene i Prismataria. Noen viser det originale Hiler-maleriet i sin forfalne tilstand; andre refererer til seriøse feministiske tekster, som Radical Feminist Therapy av den kanadiske feministiske akademikeren og anti-psykiatri aktivisten Bonnie Burstow; andre refererer til den gimmicky kommersielle operasjonen Color Me Beautiful, som forteller kvinner hvilke "riktige farger" de skal bruke for sminken sin. Hvis jeg ikke visste noe om Hilaire Hiler og hans falske fargeteorier, kunne jeg tolke disse bildene som en abstrakt, konseptuell samtale om identitet. Men siden Albee har lært oss om Hiler, reiser det spørsmålet: "Hvilket poeng prøver hun egentlig å få frem?"

Becca Albee - arwork

Det virket for meg i begynnelsen som om Albee hedrer denne mannen. Men kan det virkelig være sant? Er Albee i ferd med å bade seriøs feministisk teori i lyset av pseudovitenskap? Gir hun det likestilt med den kosmetiske industrikomplekset? Hvorfor? Det er så forvirrende. Men jo mer jeg tenkte på dette verket og dets konsekvenser, jo mer innså jeg at den forvirrende naturen er poenget. Albee fullfører arbeidet til en bedragersk misogynist og bruker deretter det arbeidet som en påskudd for å fetisjere forfengelighet samtidig som hun reduserer verdien av progressiv filosofi. Hun gjør det ikke for å være konseptuell. Det er en nøyaktig beskrivelse av hvordan det ofte føles å være kvinne. Kvinner blir tvunget av usynlige krefter som historien til å støtte opp om prestasjonene til upålitelige menn, mens de kjemper i et begrenset sosialt rom for å fastslå om de skal motstå offentlige forventninger eller gi etter for dem. Prismataria føles bare forvirrende hvis du ser på det som om det er abstrakt. Hvis du ser på det som et bilde av den virkelige verden, gir det perfekt mening.

Becca Albee - kunstverk

Fremhevet bilde: Becca Albee - Prismataria, 2-17, installasjonsbilde, bilde © Becca Albee, med tillatelse fra beccaalbee.com

Alle bilder © kunstneren

Av Philip Barcio