Becca Albee sin innovative måte å fremkalle oversett historie på

En reisende installasjon av Brooklyn-baserte kunstner Becca Albee har fått meg til å tenke på utilsiktede forbindelser—de misforståelsene som oppstår i møtet med kunst, noen av dem inspirerende, andre forvirrende. Installasjonen heter Prismataria, og har så langt vært vist i Los Angeles, San Francisco og New York City. Den opptar i hovedsak ett rom og består av fire elementer: malte vegger, bilder hengt opp på veggene, en roterende fargehjuls taklampe og en egen duft som fyller luften. Estetisk er den utvilsomt fengslende. Det er mye å se på i et lite rom, og mye som inviterer til ettertanke. For eksempel virker fargene, veggmaleriene, lysene og aromaen alle abstrakte, men flere av gjenstandene på veggene formidler klare budskap. Man kan lett gå inn i installasjonen uten forutsetninger og bli oppslukt i kontemplativ lykke. Men nettopp her ligger det forvirrende ved denne installasjonen. Det er nesten umulig å gå inn i den uten forutsetninger. De tre stedene Prismataria så langt har vært vist, er eksperimentelle prosjektrom langt utenfor allfarvei i sine respektive byer. Det betyr at hvis du kjenner til utstillingen og vet hvordan du kommer til stedet, er sjansen stor for at du har lest om den i en av de mange artiklene som er skrevet om verket på nettet. Og i hver av disse artiklene forklarer Albee bakgrunnen for hvert element i installasjonen. Hun forteller historien bak lyset, fargene, veggmaleriene og alt som henger på veggene. Så når du ser utstillingen, er det ingen mystikk, bortsett fra ett: hva slags poeng Albee ønsker å formidle med verket.

Arbeid underveis

Før vi går videre, la meg komme med en forbehold: Jeg mener ikke at kunstnere må ha et poeng, eller at kunst trenger å ha et poeng. Den eneste grunnen til at jeg spør hvilket poeng Becca Albee ønsker å formidle med Prismataria, er at hun har gått langt for å forklare bakgrunnen for verket. Det gir meg rett til å grave dypere, for når kunstnere prøver å styre hvordan verket deres blir mottatt, betyr det at de definitivt har et alvorlig poeng å fremføre. Så hvilket poeng ønsker Albee å formidle? For å finne svaret bør vi begynne med å se på forklaringene hun har gitt for de ulike elementene i utstillingen. Her er hva hun har sagt: Fargen, lyset og de malte veggene peker alle på ideene til Hilaire Hiler (1898-1966). Hiler var maler, kostymedesigner og fargeteoretiker som mente at farge var et psykologisk problem, ikke et matematisk. Han hadde også en kjønnsbestemt fargeteori som hevdet at kvinner og menn opplever farger forskjellig. Spesielt mente han at kvinner var mer følsomme for farger og dermed lettere påvirket av omgivelsene.

Becca Albee - kunstverk

Det kan høres sprøtt ut i dag, men i sin levetid var Hiler høyt respektert. Under den store depresjonen fikk han oppdrag fra Works Progress Administration til å utforme San Francisco Maritime Museum. Som en del av dette prosjektet malte han to veggmalerier. Det ene var et undervannsbilde som refererte til Atlantis. Det andre var en gjenskapning av hans fargehjul malt i taket på en salong ment for kvinner. Det veggmaleriet kalles The Prismatarium. Det finnes fortsatt, og er grunnlaget for tittelen på denne installasjonen av Albee. Etter å ha sett veggmaleriet, lærte Albee at Hiler opprinnelig hadde planlagt å inkludere en roterende fargehjuls-lampe i rommet, men aldri fullførte det. Så lampen i hennes installasjon er ment å realisere den ufullførte planen. Og veggene i Prismataria er også en hyllest til Hiler. De er malt i gråtoner fordi Hiler forkynte at øyet må se på grått først for å forberede seg på å motta farger riktig—litt som å rense det visuelle ganen.

Becca Albee - kunstverk

Radikale teorier

Med tiden ble teoriene Hiler fremmet, særlig de om kjønn og farge, avvist som uvitenskapelig tøv. Det bringer oss til bildene Albee velger å henge på veggene i Prismataria. Noen viser det opprinnelige Hiler-veggmaleriet i forfall; andre refererer til seriøse feministiske tekster, som Radical Feminist Therapy av den kanadiske feministiske akademikeren og anti-psykiatri-aktivisten Bonnie Burstow; andre igjen refererer til den kommersielle gimmicken Color Me Beautiful, som forteller kvinner hvilke “riktige farger” de bør bruke til sminken sin. Hadde jeg ikke visst noe om Hilaire Hiler og hans falske fargeteorier, kunne jeg tolket disse bildene som en abstrakt, konseptuell samtale om identitet. Men siden Albee har lært oss om Hiler, reiser det spørsmålet: “Hva er det egentlig hun prøver å si?”

Becca Albee - kunstverk

Først virket det som om Albee hedrer denne mannen. Men kan det virkelig være sant? Er Albee i ferd med å bade seriøs feministisk teori i lyset av pseudovitenskap? Gir hun det likestilling med den kosmetiske industrien? Hvorfor? Det er så forvirrende. Men jo mer jeg tenkte på dette verket og dets konsekvenser, jo mer innså jeg at det forvirrende er poenget. Albee fullfører arbeidet til en bedragersk kvinnefiendtlig mann og bruker det som påskudd for å dyrke forfengelighet samtidig som hun nedvurderer verdien av progressiv filosofi. Hun gjør det ikke for å være konseptuell. Det er en nøyaktig beskrivelse av hvordan det ofte føles å være kvinne. Kvinner blir presset av usynlige krefter som historien til å støtte opp om upålitelige menns prestasjoner, samtidig som de kjemper i et trangt sosialt rom for å avgjøre om de skal motsette seg eller gi etter for offentlige forventninger. Prismataria føles bare forvirrende hvis du ser på det som abstrakt. Ser du på det som et bilde av den virkelige verden, gir det fullstendig mening.

Becca Albee - kunstverk

Utvalgt bilde: Becca Albee - Prismataria, 2-17, installasjonsbilde, bilde © Becca Albee, med tillatelse fra beccaalbee.com

Alle bilder © kunstneren

Av Philip Barcio