Eva LeWitt - Harmonisering av farge, materie, rom

De siste årene har Eva LeWitt gledet en voksende tilhengerskare med sine helt nye, livfulle og lysende skulpturer. Mange betrakteres første møte med hennes arbeid var i hennes soloutstilling i standen til galleri VI, VII på Frieze New York 2017. Hennes debut på kunstmessen inkluderte en installasjon med to sentrale verk: et veggverk i polyuretan og vinylplast, bestående av fleksible remser av farget plast som hang fra en vertikal stabel med hyller montert på veggen; og en buet, gardinlignende plastveggskulptur, hvor de fargede trådene hvilte på en rekke av fem svarte veggkroker, og skapte en elegant kurve. Det minste av de to verkene lignet på avstand en ryggmarg. Dets industrielle, materielle kvaliteter og minimale, abstrakte linjer fremkalte ren, formalistisk glede, men stykket hadde også visse skapningsliknende egenskaper som gjorde det uhyggelig kjent – som en plastform av et forhistorisk utenomjordisk fossil. For meg var det større, gardinlignende stykket som ingenting jeg noen gang har sett før, og likevel følte jeg samtidig at jeg visste nøyaktig hva jeg så på: vertikale persienner. Mesterlig laget for å utnytte tyngdekraft og lys, og for å tilby fargerike belønninger til betraktere som beveger seg gjennom fysisk rom, okkuperte begge disse uventede veggverkene et forfriskende kulturelt rom mellom konseptuell høyproduksjon og forbrukeravfall. Litt på skakke, men likevel perfekt formet og balansert av sin egen vekt, var de like presise uttrykk for potensialet for naturlig harmoni mellom farge, stoff og rom som jeg noen gang har sett. Tilsynelatende skapt av en erfaren kunstner, var de laget av den 30-årige datteren til Sol LeWitt (en av de største kunstikonene de siste 100 årene). Men å være i slekt med en kjent person kan være mer forbannelse enn velsignelse. Hvis alt LeWitt ønsket var å bli berømt også, ville navnet hennes gi en fordel i vår merkevarebesatte kultur, men det er åpenbart ut fra arbeidet hennes at hun er mer interessert i den harde delen av å være kunstner: eksperimentering, arbeid og den aldri hvilende trangen til å manifestere uklare og stadig utviklende visjoner.

Interdimensjonal intertekstualitet

I årene etter hennes debut på kunstmessen har LeWitt gjentatte ganger utvidet sitt visuelle språk til nye områder. Hennes mest spennende verkserie etter min mening er hennes serie hengende skulpturer som har buede rekker av fargede skiver hengende nederst på tynne, symmetriske rekker av fargede vinylark. De opptrer i en rekke forskjellige oppstillinger, fra små verk bestående av et par kurver, til romstore installasjoner, og disse mystiske verkene skaper ofte illusjonen av kuler som henger i rommet. Jeg ser igjen noe nytt i disse verkene, samtidig som jeg anerkjenner noe kjent – som arven fra neo-konstruktivismen blandet med aspekter av den modernistiske, minimalistiske rutenettstrukturen. Samtidig ser det ut til at LeWitt lekent uttrykker sin fascinasjon for planlegging og analyser, kartlegger punkter i rommet for å skape linjer, mens linjene – flate ark – kombineres til kompositoriske sammenstillinger av illusoriske former: en fremvisning av interdimensjonal intertekstualitet på sitt beste.

Eva LeWitt, Untitled (Mesh A–J) (stedsspesifikk installasjonsvisning, detalj), 2019. Med tillatelse fra kunstneren og VI, VII, Oslo. Foto: Jason Mandella

I 2018 tok LeWitt arbeidet sitt i en annen uventet retning da hun fikk muligheten til å lage en stedsspesifikk installasjon ved Det jødiske museet i New York. Ved å bruke mange av de samme karakteristiske materialene og teknikkene som hun bruker til sine hengende veggverk, skapte hun Untitled (Flora), en samling av punkter, linjer og flater som blomstret ut til en veggmontert hage av abstrakte blomsterformer. Nær ved figurativt, ble denne installasjonen balansert av en tredelt utstilling ved Joan-galleriet i Los Angeles, hvor LeWitt tilpasset sine materialer og metoder for å lage en serie hengende installasjoner, hvor rektangulære remser av nett hang i grasiøse kurver gjennom galleriet, og igjen skapte skiftende, interdimensjonale estetiske opplevelser for besøkende.

Eva LeWitt, Untitled (Mesh A–J) (stedsspesifikk installasjonsvisning, detalj), 2019. Med tillatelse fra kunstneren og VI, VII, Oslo. Foto: Jason Mandella

Kunstnerens sjel

Den siste utfordringen LeWitt har tatt på seg er en installasjon ved Aldrich-museet i Connecticut, med tittelen Untitled (Mesh A–J). Det mest monumentale verket hun har laget til nå, viser først og fremst det som ved første øyekast ser ut som et enkelt, flerfarget teatergardin som omkranser tre vegger i et rektangulært rom. Gardinet er egentlig en skog av flerfargede ark av nett. Når du går gjennom installasjonen, oppdager du små skjulesteder hvor du kan trekke deg tilbake, der skiftende kvaliteter av farge og lys oppløses til noe flyktig og luftig. Som så mange av hennes verk, er dette stykket best å oppleve på nært hold. Fotografier av verket får det til å virke tungt og tett, og fargene ser flate ut. I tradisjonen fra konstruktivismen og kinetisk kunst har LeWitt laget noe som ikke egner seg for den selvisolasjonen som kreves i denne tiden, og minner oss om viktigheten av å være sammen og se kunst ansikt til ansikt.

Eva LeWitt, Untitled (Mesh A–J) (stedsspesifikk installasjonsvisning, detalj), 2019. Med tillatelse fra kunstneren og VI, VII, Oslo. Foto: Jason Mandella

En uheldig ting med hennes Aldrich-installasjon er hvordan den inspirerer til sammenligninger mellom LeWitt og faren hennes, og merkelig nok, mellom hennes arbeid og arbeidet til Eva Hesse, en annen ikonisk kunstner som LeWitt tilfeldigvis deler navn med. Man kan hevde at denne installasjonen deler visse kromatiske og romlige likheter med ulike veggverk faren hennes har laget, men personlig, bortsett fra at Eva Hesse hengte opp et par verk fra veggen som lignet gardiner, ser jeg ingen sammenligninger mellom de to Evas arbeider. Slike sammenligninger er svake og overfladiske. Men det som bekymrer meg mest med hastverket for å snakke om Eva LeWitts biografi, og å trekke sammenligninger mellom hennes arbeid og arbeidet til kunstnere fra fortiden, er det samme som bekymrer meg for enhver talentfull ung kunstner: følelsen av at kunstmarkedet ikke gir henne det rommet hun trenger innen kunstfeltet for å skape sin egen sjel.

Eva LeWitt: Untitled (Mesh A–J), vises på Aldrich Contemporary Art Museum til 23. august 2020.

Utvalgt bilde: Eva LeWitt, Untitled (Mesh A–J) (stedsspesifikk installasjonsvisning, detalj), 2019. Med tillatelse fra kunstneren og VI, VII, Oslo. Foto: Jason Mandella
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio