Eva LeWitt - Harmonisering av farge, materie, rom

I løpet av de siste årene har Eva LeWitt gledet en voksende fanskare med sine helt nye, livlige og lysende skulpturer. Det første møtet mange seere hadde med hennes arbeid var i hennes solo-presentasjon i standen til galleri VI, VII på Frieze New York 2017. Hennes kunstmesse-debut, installasjonen inkluderte to nøkkelverk: et veggarbeid i polyuretan og vinylplast, bestående av fleksible striper av farget plast hengende fra en vertikal stabel av hyller montert på veggen; og en buet, gardinlignende, plastveggskulptur, hvis fargede tråder hvilte på en serie av fem svarte veggkroker, og skapte en elegant kurve. Det mindre av de to verkene lignet en ryggmarg på avstand. Dets industrielle, materielle kvaliteter og minimale, abstrakte linjer fremkalte ren, formell glede, men stykket hadde også visse skapningsegenskaper som gjorde det uhyggelig kjent—som en plastform av et forhistorisk romvesenfossil. For meg var det større, gardinlignende stykket som ingenting jeg noen gang har sett før, og likevel følte jeg samtidig at jeg visste nøyaktig hva jeg så på: vertikale persienner. Fantastisk utført for å utnytte tyngdekraft og lys, og for å tilby fargerike belønninger til seere som beveger seg gjennom fysisk rom, okkuperte begge disse uventede veggarbeidene et forfriskende kulturelt rom mellom konseptuell høyproduksjon og forbrukerbiprodukt. Litt skjevt, men perfekt formet og balansert av sin egen vekt, var de så presise uttrykk for potensialet for naturlig harmoni mellom farge, materie og rom som jeg noen gang har sett. Tilsynelatende skapelsene til en veteranartist, ble de laget av datteren til Sol LeWitt (en av de største kunstikonene de siste 100 årene), som er i 30-årene. Men å være relatert til en berømt person kan være mer en forbannelse enn en velsignelse. Hvis alt LeWitt ønsket var å bli berømt, ville navnet hennes gi en fordel i vår merkevarebesatte kultur, men det er åpenbart fra arbeidet hennes at hun er mer interessert i den harde delen av å være kunstner: eksperimentering, arbeid, og den uendelige tvangen til å manifestere uklare og stadig utviklende visjoner.

Interdimensjonal intertekstualitet

I årene etter hennes debut på kunstmessen har LeWitt gjentatte ganger utvidet sitt visuelle språk inn i nytt terreng. Hennes mest spennende verk, etter min mening, er hennes serie av hengende skulpturer som har buede rader av fargede skiver hengende nederst på tynne, symmetriske rader av fargede vinylplater. De fremstår i en rekke forskjellige arrangementer, fra små verk bestående av et par buer, til romstore installasjoner, og disse mystifiserende verkene skaper ofte illusjonen av kuler som henger i rommet. Jeg ser igjen i disse verkene noe friskt, samtidig som jeg anerkjenner noe kjent—som arven fra Neo-Konstruktivismen som blandes med aspekter av den modernistiske, minimalistiske ruten. I mellomtiden ser det ut til at LeWitt lekent uttrykker sin fascinasjon for planlegging og analyser, kartlegger punkter i rommet for å skape linjer, mens linjene—planarplater—kombineres til komposisjonelle konfabulasjoner av illusoriske former: en utstilling av inter-dimensjonal intertekstualitet på sitt beste.

Eva LeWitt, Uten tittel (Mesh A–J) (stedsspesifikk installasjonsvisning, detalj), 2019. Med tillatelse fra kunstneren og VI, VII, Oslo. Foto: Jason Mandella

I 2018 tok LeWitt arbeidet sitt i en annen uventet retning da hun fikk muligheten til å lage en stedsspesifikk installasjon ved The Jewish Museum i New York. Ved å bruke mange av de samme signaturmaterialene og teknikkene som hun bruker for å lage sine hengende veggarbeider, skapte hun Untitled (Flora), en samling av punkter, linjer og plan som blomstret til en veggmontert hage av abstraherte blomsterformer. På grensen til figuration ble denne installasjonen balansert av en tre-personers utstilling ved Joan-galleriet i Los Angeles, hvor LeWitt tilpasset materialene og metodene sine for å lage en serie hengende installasjoner, der rektangulære striper av nett hang i grasiøse kurver gjennom galleriet, og igjen skapte varierende, interdimensjonale estetiske opplevelser for besøkende.

Eva LeWitt, Uten tittel (Mesh A–J) (stedsspesifikk installasjonsvisning, detalj), 2019. Med tillatelse fra kunstneren og VI, VII, Oslo. Foto: Jason Mandella

En kunstners sjel

Den nyeste utfordringen LeWitt har tatt på seg er en installasjon ved The Aldrich Museum i Connecticut, med tittelen Untitled (Mesh A–J). Det mest monumentale verket hun har laget til dags dato, har først og fremst et enkelt, flerfarget teaterforheng som omgir tre vegger i et rektangulært rom. Forhenget er faktisk en skog av flerfargede mesh-ark. Når du går gjennom installasjonen, oppdager du små tilfluktssteder hvor du kan trekke deg tilbake, der skiftende kvaliteter av farge og lys oppløses i noe flyktig og luftig. Som så mange av verkene hennes, er dette stykket best oppdaget personlig. Fotografier av stykket får det til å virke tungt og tett, og fargene ser flate ut. I tradisjonen av konstruktivisme og kinetisk kunst, har LeWitt laget noe som ikke passer for selvisolasjonen som kreves i dette øyeblikket, og minner oss om viktigheten av å være sammen, og se kunst ansikt til ansikt.

Eva LeWitt, Uten tittel (Mesh A–J) (stedsspesifikk installasjonsvisning, detalj), 2019. Med tillatelse fra kunstneren og VI, VII, Oslo. Foto: Jason Mandella

En uheldig ting med hennes Aldrich-installasjon er måten den inspirerer til sammenligninger mellom LeWitt og faren hennes, og, merkelig nok, mellom arbeidet hennes og arbeidet til Eva Hesse, en annen ikonisk kunstner som LeWitt tilfeldigvis deler navn med. Det kan argumenteres for at denne spesifikke installasjonen deler visse kromatiske og romlige likheter med ulike veggarbeider faren hennes har utformet, men personlig, bortsett fra det faktum at Eva Hesse hang opp et par verk fra veggen som lignet gardiner, ser jeg ingen sammenligninger mellom verkene til de to Evas. Slike sammenligninger er svake og overfladiske. Men det som bekymrer meg mest med hastverket for å snakke om biografien til Eva LeWitt, og for å trekke sammenligninger mellom arbeidet hennes og arbeidet til kunstnerne fra fortiden, er det samme som bekymrer meg med enhver talentfull ung kunstner: følelsen av at kunstmarkedet ikke gir henne plassen hun trenger innen kunstfeltet for å skape sin egen sjel.

Eva LeWitt: Untitled (Mesh A–J), er utstilt på The Aldrich Contemporary Art Museum frem til 23. august 2020.

Fremhevet bilde: Eva LeWitt, Uten tittel (Mesh A–J) (stedspesifikk installasjonsvisning, detalj), 2019. Med tillatelse fra kunstneren og VI, VII, Oslo. Foto: Jason Mandella
Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.
Av Phillip Barcio