Mary Corse's kunst i rampelyset – Endelig

Det er litt av en ordspill å si at Mary Corse har sitt øyeblikk i rampelyset. Denne tverrfaglige kunstneren har arbeidet med lys som et kunstnerisk medium siden 1960-tallet. Men mens Corse i flere tiår har rettet vår oppmerksomhet mot lys og dets mysterier, er det først relativt nylig at den institusjonelle kunstverdenen har satt hennes ideer og prestasjoner i fokus. En retrospektiv utstilling som dekket de siste 50 årene av hennes karriere, ble nylig avsluttet ved Kayne Griffin Corcoran-galleriet i Los Angeles. Den inkluderte et monumentalt verk kalt «Cold Room»—et 12 fot x 12 fot x 12 fot stort rom som var nedkjølt til 40 grader Fahrenheit. Inne i rommet fant besøkende en firkantet, hvit neonlysboks som hang på veggen. Neonlyset er ment å trekke betrakterne mot noe gåtefullt og potensielt overskridende. Den kalde luften, mener Corse, øker betrakterens bevissthet. Corse tenkte først ut «Cold Room» i 1967, men dette var første gang hun faktisk bygde et slikt rom. Hun konsentrerte seg i stedet om sine mange andre lysbaserte verk, samtidig som hun fant utallige andre måter å utforske hvordan lys, rom og tid endrer menneskelig oppfatning. Hvis du gikk glipp av hennes retrospektiv, ikke fortvil. Mer er på vei. I mai 2018 vil et nytt galleri med fire av hennes verk bli åpnet på Dia:Beacon, og måneden etter åpner en stor gjennomgang av hennes arbeid ved Whitney Museum i New York. Denne anerkjennelsen har vært lenge underveis, men kanskje er det passende at Corse endelig blir anerkjent nå. Vi er i et øyeblikk i menneskets historie hvor virkeligheten synes å være til for ny forhandling, og hvor verk som hennes kan hjelpe oss å håndtere begrensningene i logikk og fornuft.

Retrorefleksjon er gatekunst

Mary Corse ble født i Berkeley, California i 1945. Som ungdom hadde hun privilegiet å være en del av en liten gruppe elever på en privatskole som studerte kunst under en lærer som hadde uteksaminert fra Chouinard Art Institute (nå kjent som CalArts), et progressivt kunsthøyskole like nord for Los Angeles. Mens de fleste elever på hennes alder lærte grunnleggende kunst og håndverk, studerte Corse teoriene til Hans Hofmann og maleteknikkene til de abstrakte ekspresjonistene. Den læreren gjorde et dypt inntrykk på Corse, som snart flyttet til Los Angeles selv og leide et kunststudio i sentrum. Så i 1968 tok hun også sin mastergrad i billedkunst fra Chouinard.

Det var i Los Angeles at Corse begynte å arbeide med lys. Hun var ikke bare interessert i hvordan lys belyser overflater eller uttrykker farge, men også i hvordan lys spiller en rolle i oppfatning. Hennes undersøkelser av dette temaet førte henne til noe som kalles retrorefleksjon—å sende lys tilbake til sin opprinnelige kilde. Retrorefleksjon er det viktigste prinsippet som kommunale transportavdelinger bruker for å gjøre trafikkskilt synlige om natten. I stedet for å sette lys i skiltene, setter de inn små, reflekterende kuler i dem. Disse kulene forsterker lyset som treffer dem og sender det tilbake i samme retning som det kom fra. Det er derfor selv små mengder omgivelseslys får trafikkskilt til å virke som om de lyser. Corse oppdaget at hun kunne oppnå lignende effekter ved å blande malingen sin med små, prismeaktige kuler som ligner de som brukes på trafikkskilt. Hennes retroreflekterende malerier sender utstillingslys direkte tilbake til kilden, noe som gjør maleriene til bevegelige objekter som endrer seg med hvert eneste trekk betrakteren gjør.

Mary Corse - Untitled, 2017, glassmikrosfærer i akryl på lerret, 198,1 x 594,4 cm, Foto: Ron Amstutz. Med tillatelse fra kunstneren, Lehmann Maupin, New York og Hong Kong, og Kayne Griffin Corcoran, Los Angeles

Maling med lys

I tillegg til sine retroreflekterende malerier har Corse også lenge eksperimentert med direkte lys som medium. Hun lager lysbokser som hun noen ganger henger direkte på veggen, noen ganger fra taket, og andre ganger henger lysene på en sekundær flate som en plate eller et lerret, og så henger hun den flaten på veggen. Slike verk, som «Untitled (White Light Series)» fra 1966, utfordrer estetiske forventninger og generaliseringer. De henger på veggen som malerier, men er også skulpturelle. Samtidig synes motivet å være lyset, så verket handler egentlig ikke om overflaten eller støttene—det handler om det tomme rommet rundt som blir opplyst. Og noe perseptuelt og konseptuelt skjer også. Lyset er en tiltrekkende kraft, men det er også blendende. Motsetninger hoper seg opp i disse verkene. De er mer enn enkle estetiske gjenstander: de er invitasjoner til å grunne over de mange dimensjonene som ligger i det vi oppfatter som virkelighet.

Det som skiller Corse fra hennes samtidige, er at hun er engasjert i en metafysisk så vel som en materiell prosess. Hun har holdt seg åpen, og på en måte blitt enda mer åpen med tiden. Hun er nysgjerrig, varsom med ord, og skeptisk til sine egne oppfatninger av hva som er virkelig. Da hun en gang ble spurt om menneskets eksistens, sa hun: «Vi lever i et abstrakt perseptuelt multivers.» Og da hun en gang beskrev sitt arbeid, sa hun at hun håper folk samhandler med det som om det er «en abstrakt perseptuell opplevelse utenfor tanken.» Det er dette som endelig har tiltrukket institusjoner som Whitney og Dia:Beacon til Corse. Det er ikke bare at hun lager verk som er vakre, perfekt utførte og konseptuelt ubestridelige; fascinasjonen kommer også fra hennes sinn. De estetiske levningene hun skaper er utspring av hennes mentale prosess. De er sekundære i forhold til de virkningene de setter i gang. Og det er nettopp disse virkningene som kan vise seg trøstende for folk som har erfart at logikk og fornuft har begrensninger. Disse verkene minner oss om at virkeligheten er subjektiv, og at flere sannheter kan eksistere samtidig på samme sted og tid.

Mary Corse - Untitled (White Light Series), 1966, tre, pleksiglass, lysstoffrør (venstre) og Untitled (Space + Electric Light), 1968, pleksiglass, lysstoffrør (høyre), © Mary Corse

Utvalgt bilde: Mary Corse - Untitled (White Inner Band, Beveled), 2008, glassmikrosfærer i akryl på lerret, 243,8 x 365,8 cm, Med tillatelse fra kunstneren og Lehmann Maupin, New York og Hong Kong

Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål

Av Phillip Barcio