Sanford Wurmfelds imponerende fargemaleri

Navnet Sanford Wurmfeld ringer kanskje ikke umiddelbart en bjelle for folk utenfor kunstfeltet, men det vekker ærefrykt og beundring hos de fleste kunstnere som kjenner hans arbeid. Den selvlærte maleren har vært en fast del av New York-scenen siden slutten av 1960-tallet, da han hadde sine første utstillinger i byen og begynte å undervise ved Hunter College. I løpet av det siste halve århundret har Wurmfeld undervist i fargeteori til generasjoner av kunstnere og kunsthistorikere. Han er den perfekte levende representanten for forestillingen om at kunst og akademia bør kombineres med glede, og at kunstnere bør feires for sine intellektuelle bestrebelser like mye som for sine estetiske. Likevel, til tross for mengden tidligere studenter som gjerne ville heve Wurmfeld som en av de beste lærerne i sin generasjon, og til tross for de mange opplysende artiklene og essayene Wurmfeld har produsert gjennom tiårene, er det hans kunstverk som til slutt definerer hans arv. Dette arbeidet er basert på en urokkelig lidenskap for farge. Wurmfeld omfavner farge helhjertet, ikke bare som et verktøy i sin estetiske verktøykasse, men som et emne i seg selv. Eller kanskje han omfavner det som et stoff i seg selv. Hva er farge, tross alt? Ingen vet egentlig. Er det et stoff? Er det overfladisk? Det kan være noe essensielt for livet, eller det kan det ikke være. Det kan eksistere bare i vår oppfatning og ha ingen relevans for vår overlevelse. Det kan være mer relatert til spektakel enn til mening. Uansett hva det er, har Wurmfeld viet sitt kunstliv til å utforske dets mange fasetter. Selv om han kanskje aldri helt vil kunne uttrykke den eksakte naturen av hva farge er, forstår han det viktigste aspektet ved dens eksistens: at den har evnen til å få oss til å føle.

Skalafordeler

Det meste av arbeidet Wurmfeld produserer er innenfor tradisjonell maling—to-dimensjonale verk som henger på vegger. Overflatene på hans malerier viser ofte elegante kromatiske gradiasjoner, som flyter rolig fra nyanse til nyanse, og aldri ser ut til å stoppe ved en enkelt farge. Effekten de ofte har på seerne er noe slik: de blir først imponert av de spektakulære, lysende fargene; deretter beveger de seg nærmere for å beundre den omhyggelige presisjonen i overflaten; de stirrer deretter intenst og prøver å finne ut hvordan maleriet ble laget, noe som til tider virker umulig å nøste opp; til slutt trekker de seg tilbake igjen og gir seg hen til gleden av å se på noe fantastisk. Det mønsteret gjentar seg gang på gang fordi maleriene hans befinner seg i en natur et sted mellom objekt og opplevelse. Noe skjer mellom deres fargerike overflater og øyet, men hva det noe er, er vanskelig å forstå, og umulig å holde fast ved. Uten evne til å overgi oss til opplevelsen, har vi ikke noe valg enn å innrømme at maleriene er objekter, noe som bryter fortryllelsen.

Sanford Wurmfeld - II-25 (Blå DK-N), 1983. Akryl på lerret. 28 1/2 × 28 1/2 tommer (72,4 × 72,4 cm). © Minus Space, Brooklyn, NY.

Wurmfeld løste dette problemet (hvis man virkelig kan kalle det et problem) med en monumental skapelse kalt "Cyclorama," som han debuterte i 2000. Et massivt, sirkulært lerret, Cyclorama omslutter seeren helt i en sirkel av farge. Med åtte fot høye vegger, er maleriet mer som et rom, eller kanskje en beholder. Seeren klatrer opp i det, og blir omsluttet av opplevelsen av å se. Wurmfeld utdypet konseptet i 2008 med sin andre manifestasjon av ideen, et ovalformet malerrom kalt "E-Cyclorama." (E står for elliptisk.) E-Cyclorama tok Wurmfeld et helt år å male. Det går gjennom 109 forskjellige farger. Likevel er maleriet så nøye konstruert at det er mulig å sløre øynene og se bare bølger av farge, ikke individuelle nyanser. I 2009 skrev kunstkritikeren John Yau om sin opplevelse med det, og roste størrelsen på verket, og skrev: "Størrelsen på E-Cyclorama er ambisiøs og nødvendig." Nødvendigheten ligger i det faktum at i sin massivitet, frigjør det seerne fra intellektuelle byrder ved å omfavne dem. Det er som å gå inn i den maleriske versjonen av en James Turrell-installasjon, men i stedet for å føle seg blendet av lys og rom, føler du deg betatt av luminescerende nyanse.

Sanford Wurmfeld - II - 18 + B:2 (YGY-VBV:Ys + Vt), 2016. Akryl på lerret. 59 x 90 tommer. Med vennlig hilsen fra kunstneren og Minus Space, Brooklyn, NY.

Projekteringer i rommet

I tillegg til maleriene og Cycloramaene sine, har Wurmfeld utviklet mange måter å projisere farge i rommet på. En strategi han bruker er spredningen av skulpturelle former i et rom. Skala er også viktig her. Noen ganger plasserer han ugjennomsiktige, fargerike totemer på en slik måte at folk kan gå rundt dem og beundre dem som objekter. Andre ganger fyller han rommet med gjennomsiktige, fargerike paneler, som lokker seerne til å se gjennom dem på de andre panelene, og smelter farger og former til en lysende visuell kakofoni. Uansett er verkene menneskestørrelse. Vi kan relatere til dem som medinnbyggere i rommet, ikke territoriale okkupanter som overvelder oss. Uskremmende og vakre, gjør skulpturene hans opplevelsen av farge i rommet enkel og morsom.

Sanford Wurmfeld - II-25 (Gul DN-LN), 1983. Akryl på lerret. 28 1/2 × 28 1/2 tommer (72,4 × 72,4 cm). © Minus Space, Brooklyn, NY.

Den andre strategien Wurmfeld bruker er den faktiske projeksjonen av farge på en vegg. Lys er åpenbart avgjørende for enhver menneskelig visuell opplevelse av farge, men dette er det ene området hvor Wurmfeld fullt ut blander konseptet farge med konseptet lys. Ved å projisere to kvadratiske blokker av farge side om side på en massiv overflate, inviterer han oss til å sitte og se; til å sammenligne fargene; til å oppleve det liminale rommet mellom fargene; til å undre oss over hvordan de to fargene interagerer; til å vurdere hvordan relasjoner er essensielle for det vi oppfatter. Disse fargeprojeksjonene ber om å bli tenkt på på en analytisk måte, å bli sett på som en film. De bringer spørsmål til sinns om forbindelser mellom fortiden og fremtiden, nesten som om fargene forteller en historie. Dette er hva jeg mener når jeg sier at Wurmfeld ser farge som både emne og substans. Han bruker det som stoffet i sitt arbeid, men oppfatter også at den eksakte naturen av hans emne forblir like mystisk som de sansasjonene det får oss til å føle.

Uthevet bilde: Sanford Wurmfeld - II-25 # 2 (R-G=V), 2002. Akryl på lerret. 42 x 42 tommer (106,7 x 106,7 cm). © Maxwell Davidson Gallery.
Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.
Av Phillip Barcio