Sanford Wurmfelds imponerende fargemaleri

Navnet Sanford Wurmfeld vekker kanskje ikke umiddelbart gjenklang hos folk utenfor kunstfeltet, men det fremkaller ærefrykt og beundring hos de fleste kunstnere som kjenner hans arbeid. Den selvlærte maleren har vært en fast del av New York-scenen siden slutten av 1960-årene, da han hadde sine første utstillinger i byen og begynte å undervise ved Hunter College. I det siste halve århundret har Wurmfeld undervist i fargelære for generasjoner av kunstnere og kunsthistorikere. Han er den perfekte levende representanten for tanken om at kunst og akademia bør kombineres med glede, og at kunstnere bør feires for sine intellektuelle sysler like mye som for sine estetiske. Likevel, til tross for de mange tidligere studentene som gjerne ville fremheve Wurmfeld som en av de beste lærerne i sin generasjon, og til tross for de mange opplysende artiklene og essayene Wurmfeld har produsert gjennom tiårene, er det hans kunstverk som til slutt definerer hans arv. Dette arbeidet er grunnlagt på en urokkelig lidenskap for farge. Wurmfeld omfavner farge helhjertet, ikke bare som et verktøy i hans estetiske verktøykasse, men som et eget tema. Eller kanskje han omfavner det som et eget stoff. Hva er egentlig farge? Ingen vet det egentlig. Er det et stoff? Er det overfladisk? Det kan være noe essensielt for livet, eller det kan det ikke være. Det kan eksistere bare i vår oppfatning og ha ingen betydning for vår overlevelse. Det kan være mer knyttet til skue enn til mening. Uansett hva det er, har Wurmfeld viet sitt kunstneriske liv til å utforske dets mange fasetter. Selv om han kanskje aldri fullt ut kan uttrykke den eksakte naturen av hva farge er, forstår han det viktigste aspektet ved dens eksistens: at den har evnen til å få oss til å føle.

Nødvendigheter ved skala

Det meste av arbeidet Wurmfeld produserer, befinner seg innenfor tradisjonell maling—to-dimensjonale verk som henger på vegger. Overflatene på hans malerier viser gjerne grasiøse kromatiske overganger, som flyter rolig fra nyanse til nyanse, uten å virke som om de stopper ved noen enkelt farge. Effekten de ofte har på betraktere går omtrent slik: de blir først overveldet av de spektakulære, lysende fargene; deretter beveger de seg nærmere for å beundre den nøye presisjonen i overflaten; så stirrer de intenst og prøver å finne ut hvordan maleriet ble laget, noe som til tider virker umulig å nøste opp i; til slutt trekker de seg tilbake igjen og gir seg hen til gleden ved å se på noe storslagent. Dette mønsteret gjentar seg om og om igjen fordi maleriene befinner seg i en natur et sted mellom gjenstand og opplevelse. Noe skjer mellom deres fargerike overflater og øyet, men hva dette noe er, er vanskelig å gripe, og umulig å holde fast ved. Uten å kunne gi seg hen til opplevelsen, har vi ikke annet valg enn å innrømme at maleriene er gjenstander, noe som bryter trylleformelen.

Sanford Wurmfeld - II-25 (Blå DK-N), 1983. Akryl på lerret. 72,4 × 72,4 cm (28 1/2 × 28 1/2 tommer). © Minus Space, Brooklyn, NY.

Wurmfeld løste dette problemet (om man virkelig kan kalle det et problem) med en monumental skapelse kalt «Cyclorama», som han viste fram i 2000. Et massivt, rundt lerret, Cyclorama omslutter betrakteren fullstendig i en sirkel av farge. Med åtte fot høye vegger er maleriet mer som et rom, eller kanskje en beholder. Betrakteren klatrer inn i det og blir omsluttet av opplevelsen av å se. Wurmfeld utdypet konseptet i 2008 med sin andre utgave av ideen, et ovalt formet malerom kalt «E-Cyclorama». (E-en står for elliptisk.) E-Cyclorama tok Wurmfeld et helt år å male. Det går gjennom 109 forskjellige farger. Likevel er maleriet så nøye konstruert at det er mulig å sløre blikket og bare se bølger av farge, ikke enkeltstående nyanser. I en tekst om sin opplevelse av det i 2009, roste kunstkritikeren John Yau verkets størrelse og skrev: «Skalaen på E-Cyclorama er ambisiøs og nødvendig.» Nødvendigheten ligger i at det i sin massivt frigjør betrakterne fra intellektuelle byrder ved å omslutte dem. Det er som å gå inn i den maleriske versjonen av en James Turrell-installasjon, men i stedet for å bli blendet av lys og rom, føler du deg trollbundet av lysende nyanser.

Sanford Wurmfeld - II - 18 + B:2 (YGY-VBV:Ys + Vt), 2016. Akryl på lerret. 150 x 229 cm (59 x 90 tommer). Med tillatelse fra kunstneren og Minus Space, Brooklyn, NY.

Projeksjoner i rommet

I tillegg til sine malerier og Cycloramas har Wurmfeld utviklet mange måter å projisere farge ut i rommet på. En strategi han bruker, er spredning av skulpturelle former i et rom. Skala er også viktig her. Noen ganger plasserer han ugjennomsiktige, fargerike totemer slik at folk kan gå rundt dem og beundre dem som gjenstander. Andre ganger fyller han rommet med gjennomsiktige, fargerike paneler, som lokker betrakterne til å se gjennom dem mot de andre panelene, og smelter farger og former sammen til en lysende visuell kakofoni. Uansett er verkene menneskestørrelse. Vi kan forholde oss til dem som medbeboere i rommet, ikke som territorielle okkupanter som overvelder oss. Uskremmende og vakre gjør skulpturene hans opplevelsen av farge i rommet enkel og morsom.

Sanford Wurmfeld - II-25 (Gul DN-LN), 1983. Akryl på lerret. 72,4 × 72,4 cm (28 1/2 × 28 1/2 tommer). © Minus Space, Brooklyn, NY.

Den andre strategien Wurmfeld bruker, er faktisk projeksjon av farge på en vegg. Lys er åpenbart avgjørende for enhver menneskelig visuell opplevelse av farge, men dette er det ene området hvor Wurmfeld fullt ut blander konseptet farge med konseptet lys. Ved å projisere to firkantede fargeblokker side om side på en massiv flate, inviterer han oss til å sitte og se; til å sammenligne fargene; til å oppleve det grenseområdet som finnes mellom fargene; til å undre oss over hvordan de to fargene samspiller; til å tenke på hvordan forhold er avgjørende for det vi oppfatter. Disse fargeprojeksjonene ber om å bli tenkt på på en analytisk måte, å bli sett på som en film. De bringer spørsmål til sinnet om forbindelser mellom fortid og framtid, nesten som om fargene forteller en historie. Dette er det jeg mener når jeg sier at Wurmfeld ser farge som både tema og stoff. Han bruker det som materialet i sitt arbeid, men oppfatter også at den eksakte naturen til hans tema forblir like mystisk som de sansene det får oss til å føle.

Fremhevet bilde: Sanford Wurmfeld - II-25 # 2 (R-G=V), 2002. Akryl på lerret. 106,7 x 106,7 cm (42 x 42 tommer). © Maxwell Davidson Gallery.
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio