Sigmar Polke og hans eksperimenter med abstrakt maleri

Hva er begrensningene av kunnskap? Kan vi alltid lære oss ut av problemene våre? Eller må vi noen ganger stole på noe som går utover kunnskap, som instinkt, mystikk eller magi? Sigmar Polke mente at kunnskap er iboende utilstrekkelig; at den bare kan ta oss så langt i vår søken etter en sammenhengende virkelighet; og at sannheten er mer lagdelt enn vi innser. Både i kunsten sin og i sitt personlige liv eksperimenterte Polke. Før han døde i 2010, 69 år gammel, hadde han reist verden rundt flere ganger, tilbrakt år i en kunstnerkollektiv, eksperimentert med psykedeliske stoffer, oppdratt en familie, og i 14 år undervist som professor ved Hamburgs akademi for fine kunst. I tillegg opprettholdt han en produktiv, tverrfaglig kunstkarriere som så verkene hans vist i internasjonale gallerier og museumutstillinger, og flere opptredener på Documenta og Venezia-biennalen. Selv om Polke etterlot seg et utrolig mangfoldig og innflytelsesrikt verk, er det vanskelig å snakke autoritativt om arbeidet hans. Han ga nesten aldri intervjuer, og han skrev sjelden eller snakket om betydningen av kunsten sin. Ved de sjeldne anledninger han diskuterte det, brukte han ordet kanskje, og påkalte muligheter i stedet for løsninger. Kanskje Polke var en agitator. Kanskje han likte å frustrere folk som trenger at kunsten blir forklart. Eller kanskje han rett og slett trodde at det er en grense for hva som kan være kjent om et kunstverk, selv av kunstneren.

Frem mars

Da Sigmar Polke ble uteksaminert fra kunstskolen, trådte han inn i den raskt forandrende verdenen av 1960-tallets Tyskland. Landet var bokstavelig talt og kulturelt delt. Øst-Tyskland var under sovjetisk kontroll. Folkene der hadde nesten ingen tilgang til vestlig media, og var økonomisk, sosialt og kulturelt undertrykt. Den offisielle kunstformen i Øst-Tyskland ble kalt sosialistisk realisme. Den tillot bare et begrenset uttrykk, ment å støtte og fremme den sovjetiske agendaen.

På universitetet hadde Polke vært student av den konseptuelle kunstneren Joseph Beuys, som innprentet i alle sine studenter viktigheten, og den enorme kraften, av ideer. Etter å ha fullført studiene, grunnla Polke og klassekameratene hans, som inkluderte maleren Gerhard Richter, sin egen kunstbevegelse i et forsøk på å utfordre den rådende kulturelle situasjonen i landet deres. De kalte det Kapitalistisk Realisme. Det approprierte bildene og teknikkene fra reklame, som dominerte det visuelle medielandskapet i etterkrigstidens Europa. Gjennom denne bevegelsen klarte Polke og vennene hans å samtidig satirisere sovjetisk dogme mens de kritiserte den voksende materialismen i Vest-Europa. 

Sigmar Polke - Untitled Mönchengladbach 1983), 1983. Overpainted lithograph on cardboard. 25 3/5 × 36 1/5 in. 65 × 92 cm. Setareh Gallery, Düsseldorf. © The Estate of Sigmar Polke / DACS, London / VG Bild-Kunst, Bonn

Eksperimenteringens kraft

Til tross for sin umiddelbare suksess, holdt Polke bare fast ved Kapitalistisk Realisme i kort tid før han søkte andre uttrykksformer. I tillegg til maleri begynte den tyske kunstneren å arbeide med film og fotografi, spesielt med å utforske måter å forvrenge bildene han fanget gjennom kreativ iscenesettelse, flere eksponeringer og gjennom mørkeromsmanipulering. Mens Kapitalistisk Realisme hjalp Polke med å formulere uttalelser, hjalp hans nye eksperimenter ham med å finne spørsmål.

Polke suspenderte sitt studioarbeid på 1970-tallet for å reise verden rundt med kameraet sitt. Han tilbrakte lange perioder i Sør-Amerika, Sørøst-Asia, Europa og USA. Han eksperimenterte også med LSD og andre sinnendrende stoffer i et forsøk på å fange følelsen av alternativ visjon i arbeidet sitt. Ved slutten av 1970-tallet hadde reisene hans utsatt ham for en rekke kulturelle påvirkninger og et enormt spekter av nye stoffer, pigmenter og teknikker. Og eksperimenteringen hans hadde gitt ham et lagdelt og komplekst syn på virkeligheten. Alle disse påvirkningene kom sammen da han kom hjem til studioet sitt.

Sigmar Polke - Frau Herbst und ihre zwei Töchter (Mrs. Autumn and Her Two Daughters), 1991. Artificial resin, acrylic on synthetic fabric. Collection Walker Art Center, Minneapolis. Gift of Ann and Barrie Birks, Joan and Gary Capen, Judy and Kenneth Dayton, Joanne and Philip Von Blon, Penny and Mike Winton, with additional funds from the T. B. Walker Acquisition Fund, 1991. Walker Art Center, Minneapolis. © The Estate of Sigmar Polke / DACS, London / VG Bild-Kunst, Bonn

Stoffer av Virkeligheter

Polke utviklet en radikal ny malestil basert på det han hadde lært i sitt tiår med reising. I stedet for å male på lerret, vendte han seg mot syntetiske stoffer som allerede var trykt med farger og mønstre han følte var i samtale med prosessen hans. For sine pigmenter, vendte han seg til en rekke eksotiske kilder som meteorittstøv, rødt bly, blomsterpigment, knuste steinverktøy, sølvblad, sølvoksid, damarharpiks og ulike andre eksotiske, og ofte giftige stoffer. For sine bildkilder, vendte han seg til sin store samling av bøker med referanser til kultur, mytologi og kunsthistorie.

Hans teknikk var like eksperimentell som hans medier. Han begynte med å helle kjemikalier og harpikser på forsiden og baksiden av stoffet, og dirigerte strømmen deres mens de flekket stoffet på en semi-kontrollert måte. Deretter malte han på forsiden, ofte med dispergeringsmaling som interagerte med andre lag av pigment på uforutsigbare måter. Han brukte projektorer for å legge til overlappende figurative bilder til komposisjonen. Noen ganger lot han deler av stoffet være urørt. Andre ganger resulterte flekkingen i enorme seksjoner av stoffet som ble helt gjennomsiktige, og avslørte stretcher-baren og til og med veggen bak maleriet. Polke samlet alle disse elementene i lagdelte, abstrakte komposisjoner som fortsatt virker revolusjonerende i dag.

Sigmar Polke - This Is How You Sit Correctly (After Goya), 1982. Acrylic on fabric. 200 x 190 cm. Private collection. Baden-Baden (Left) / Sigmar Polke - Dr. Berlin, 1969-74 (Right). © The Estate of Sigmar Polke / DACS, London / VG Bild-Kunst, Bonn

Å gjenkjenne det som blir ignorert

Polke fortsatte sin radikalt eksperimentelle tilnærming til bildeproduksjon resten av livet, og la til mekaniske verktøy som skannere og kopimaskiner til prosessen, og vekslet mellom figurasjon og total abstraksjon. I alle sine ulike posisjoner forble han forpliktet til å skape komplekse, lagdelte, abstrakte bilder som motsetter seg enkel tolkning. Viktigst av alt søkte han å engasjere seg med sin egen tid. Han visste at et bilde har potensialet til å interagere med en seer på en rekke måter. Kanskje vil seeren bli kastet fremover mot fremtiden av det, eller kanskje vil seeren bli tatt tilbake. Ved å lage verk som avdekker muligheter som ellers ville blitt ignorert, søkte Sigmar Polke uhemmet å ta oss fremover.

Hans grunner til ikke å forklare arbeidet sitt hadde sannsynligvis å gjøre med at han bare ikke var interessert i å fortelle oss hva vi skulle tenke. Han var interessert i å skape situasjoner der det var mulig for oss å tenke selv. Hans mangfoldige medier, materialer, prosesser og kildebilder var bare oppfordringer, som han sa, “kobler alt til alt, etablerer en endeløs strøm av assosiasjoner inntil de vender seg mot hverandre.” I stedet for å påstå kunnskap, engasjerte han oss direkte, tilskuerne, i prosessen med å søke å vite, og inviterte oss mot de ulike betydningene, forståelsene og inspirasjonene som vi kanskje kan oppdage for oss selv.

Sigmar Polke - Negative Value II (Mizar), 1982. Dispersion paint, resin, and pigment on canvas (Left) / Sigmar Polke - Ohne Titel, 2004 (Right). © The Estate of Sigmar Polke / DACS, London / VG Bild-Kunst, Bonn

Fremhevet bilde: Sigmar Polke - Uten tittel, 1985. Akryl på papir. 39 2/5 × 55 1/10 tommer. 100 × 140 cm. Suzanne Tarasieve, Paris. © The Estate of Sigmar Polke / DACS, London / VG Bild-Kunst, Bonn
Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.
Av Phillip Barcio