Sigmar Polke og hans eksperimenter med abstrakt maleri

Hva er begrensningene ved kunnskap? Kan vi alltid lære oss ut av problemene våre? Eller må vi noen ganger stole på noe utover kunnskap, som instinkt, mystikk eller magi? Sigmar Polke mente at kunnskap i seg selv er utilstrekkelig; at den bare kan ta oss så langt i vår søken etter en sammenhengende virkelighet; og at sannheten er mer lagdelt enn vi innser. Både i sin kunst og sitt personlige liv eksperimenterte Polke. Før han døde i 2010, 69 år gammel, hadde han reist verden rundt flere ganger, bodd i et kunstnerkollektiv i flere år, eksperimentert med psykedeliske stoffer, oppdratt en familie, og i 14 år undervist som professor ved Hamburgs kunstakademi. I tillegg opprettholdt han en produktiv, tverrfaglig kunstkarriere som førte til at hans verk ble vist i internasjonale gallerier og museer, samt flere opptredener på Documenta og Venezia-biennalen. Selv om Polke etterlot seg et forbløffende mangfoldig og innflytelsesrikt kunstnerskap, er det vanskelig å snakke autoritativt om hans arbeid. Han ga nesten aldri intervjuer, og han skrev eller snakket sjelden om meningen med kunsten sin. I de sjeldne tilfellene han diskuterte det, brukte han ordet kanskje, og viste til muligheter snarere enn løsninger. Kanskje var Polke en provokatør. Kanskje likte han å frustrere folk som trenger at kunsten forklares. Eller kanskje trodde han rett og slett at det finnes en grense for hva som kan kjennes om et kunstverk, selv av kunstneren.

Framrykk

Da Sigmar Polke ble ferdig på kunstskolen, trådte han inn i det raskt forandrende Tyskland på 1960-tallet. Landet var bokstavelig talt og kulturelt delt. Øst-Tyskland var under sovjetisk kontroll. Folket der hadde nesten ingen tilgang til vestlige medier, og var økonomisk, sosialt og kulturelt undertrykt. Den offisielle kunstformen i Øst-Tyskland het sosialistisk realisme. Den tillot bare et begrenset uttrykksområde, ment å støtte og fremme den sovjetiske agendaen.

På universitetet hadde Polke vært elev av den konseptuelle kunstneren Joseph Beuys, som innprentet i alle sine studenter viktigheten og den enorme kraften i ideer. Etter endt utdanning grunnla Polke og hans medstudenter, blant dem maleren Gerhard Richter, sin egen kunstbevegelse i et forsøk på å utfordre den rådende kulturelle situasjonen i landet. De kalte den kapitalistisk realisme. Den tok i bruk bilder og teknikker fra reklame, som dominerte det visuelle medielandskapet i etterkrigstidens Europa. Gjennom denne bevegelsen kunne Polke og hans venner samtidig latterliggjøre sovjetisk dogme og kritisere den økende materialismen i Vest-Europa.

Sigmar Polke - Untitled Mönchengladbach 1983), 1983. Overmalt litografi på papp. 65 × 92 cm. Setareh-galleriet, Düsseldorf. © The Estate of Sigmar Polke / DACS, London / VG Bild-Kunst, Bonn

Eksperimentets kraft

Til tross for umiddelbar suksess holdt Polke bare fast ved kapitalistisk realisme en kort stund før han søkte andre uttrykksmåter. I tillegg til maleri begynte den tyske kunstneren å arbeide med film og fotografi, særlig ved å utforske måter å forvrenge bildene han fanget gjennom kreativ iscenesettelse, dobbelteksponeringer og mørkeromsmanipulasjon. Mens kapitalistisk realisme hjalp Polke med å fremsette påstander, hjalp hans nye eksperimenter ham med å finne spørsmål.

På 1970-tallet la Polke studioarbeidet på vent for å reise verden rundt med kameraet sitt. Han tilbrakte lengre perioder i Sør-Amerika, Sørøst-Asia, Europa og USA. Han eksperimenterte også med LSD og andre bevissthetsendrende stoffer i et forsøk på å fange en følelse av alternativ syn i arbeidet sitt. Mot slutten av 1970-tallet hadde reisene hans eksponert ham for en rekke kulturelle påvirkninger og et enormt utvalg av nye stoffer, pigmenter og teknikker. Eksperimenteringen ga ham et lagdelt og komplekst syn på virkeligheten. Alle disse påvirkningene kom sammen da han vendte hjem til studioet sitt.

Sigmar Polke - Frau Herbst und ihre zwei Töchter (Fru Høst og hennes to døtre), 1991. Kunstharpiks, akryl på syntetisk stoff. Samling Walker Art Center, Minneapolis. Gave fra Ann og Barrie Birks, Joan og Gary Capen, Judy og Kenneth Dayton, Joanne og Philip Von Blon, Penny og Mike Winton, med tilleggsmidler fra T. B. Walker Acquisition Fund, 1991. Walker Art Center, Minneapolis. © The Estate of Sigmar Polke / DACS, London / VG Bild-Kunst, Bonn

Virkeligheters stoffer

Polke utviklet en radikal ny malestil basert på det han hadde lært i sitt tiår med reiser. I stedet for å male på lerret vendte han seg til syntetiske stoffer som allerede var trykt med farger og mønstre han følte stod i samtale med hans prosess. Til pigmentene brukte han en rekke eksotiske kilder som meteorittstøv, rød bly, blomsterpigment, knuste steinverktøy, sølvblad, sølvoksid, damarharpiks og ulike andre eksotiske, og ofte giftige stoffer. Som bildemateriale brukte han sin store samling bøker med referanser til kultur, mytologi og kunsthistorie.

Hans teknikk var like eksperimentell som mediene hans. Han begynte med å helle kjemikalier og harpiks på forsiden og baksiden av stoffet, og styrte flyten mens stoffet ble farget på en delvis kontrollert måte. Deretter malte han på forsiden, ofte med dispersjonsmaling som reagerte uforutsigbart med andre pigmentlag. Han brukte projektorer for å legge til overlappende figurative bilder i komposisjonen. Noen ganger lot han deler av stoffet være urørt. Andre ganger førte fargingen til at store deler av stoffet ble helt gjennomsiktig, slik at strekkrammen og til og med veggen bak maleriet ble synlig. Polke samlet alle disse elementene i lagdelte, abstrakte komposisjoner som fortsatt virker revolusjonerende i dag.

Sigmar Polke - Slik sitter du riktig (etter Goya), 1982. Akryl på stoff. 200 x 190 cm. Privat samling. Baden-Baden (venstre) / Sigmar Polke - Dr. Berlin, 1969-74 (høyre). © The Estate of Sigmar Polke / DACS, London / VG Bild-Kunst, Bonn

Å gjenkjenne det som overses

Polke fortsatte sin radikalt eksperimentelle tilnærming til billedskapning resten av livet, og la til mekaniske verktøy som skannere og kopimaskiner i prosessen, og vekslet mellom figurativt og fullstendig abstrakt. I alle sine ulike posisjoner holdt han fast ved å skape komplekse, lagdelte, abstrakte bilder som trosser enkel tolkning. Viktigst av alt søkte han å engasjere seg i sin egen tid. Han visste at et bilde har potensial til å samhandle med en betrakter på mange måter. Kanskje vil betrakteren bli kastet framover inn i framtiden av det, eller kanskje vil betrakteren bli tatt tilbake. Ved å lage verk som viser muligheter som ellers ville blitt oversett, søkte Sigmar Polke uten hemninger å føre oss framover.

Hans grunner til ikke å forklare verkene sine hadde sannsynligvis å gjøre med at han rett og slett ikke var interessert i å fortelle oss hva vi skulle tenke. Han var interessert i å skape situasjoner der det var mulig for oss å tenke selv. Hans mangfoldige medier, materialer, prosesser og bildematerialer var bare påminnelser, som han sa, «å knytte alt til alt, etablere en endeløs strøm av assosiasjoner til de vender seg mot hverandre.» I stedet for å hevde kunnskap, engasjerte han oss, tilskuerne, direkte i prosessen med å søke å vite, og inviterte oss mot de ulike meningene, forståelsene og inspirasjonene vi kanskje kan oppdage selv.

Sigmar Polke - Negative Value II (Mizar), 1982. Dispersjonsmaling, harpiks og pigment på lerret (venstre) / Sigmar Polke - Ohne Titel, 2004 (høyre). © The Estate of Sigmar Polke / DACS, London / VG Bild-Kunst, Bonn

Utvalgt bilde: Sigmar Polke - Ohne Titel, 1985. Akryl på papir. 100 × 140 cm. Suzanne Tarasieve, Paris. © The Estate of Sigmar Polke / DACS, London / VG Bild-Kunst, Bonn
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio