Den kvinnelige siden av minimalisme hos Thaddaeus Ropac

Hvert år hevder ulike utstillinger å presentere verk av marginaliserte kunstnere som urettferdig er utelatt fra den historiske kanonen. Ofte er kunstnerne faktisk suksessrike, bare ikke «berømte», og verkene er knapt verdt å endre historien for. Den kvinnelige siden av minimalismen ved London Ely House-lokalet til Thaddaeus Ropac er et bemerkelsesverdig unntak fra den vanlige formelen. Med mer enn 70 verk fra 1920-tallet til 2000-tallet, av en internasjonal og tverrgenerasjonell gruppe på 13 kvinnelige kunstnere, utvider kurateringen gjennomtenkt den generelle forståelsen av minimalismen ved å sette søkelys på flere kunstnere hvis karrierer tilfører bevegelsen uventede sider. Utvalget av verk inkluderer malerier, tegninger, video, fotografier, skulptur og relieff, og viser det vidstrakte eksperimentfeltet disse kunstnerne har dyrket. Selv om ikke alle kunstnerne i utstillingen passer presist inn i definisjonen av minimalisme, er samtalen deres inkludering starter absolutt verdt å ha. Opprinnelig planlagt å vare til 18. desember 2020, er utstillingen for øyeblikket stengt på grunn av COVID-19-restriksjoner i Storbritannia. I mellomtiden, her er introduksjoner til åtte av kunstnerne i utstillingen, hvis verk vi finner spesielt fengslende.

Mary Miss

Mary Miss, en av grunnleggerne av tidsskriftet Heresies, blir ikke ofte sett på i sammenheng med minimalismens historie. Hennes verk er mer kjent blant tilhengere av Land Art og feministisk kunst. Hennes plastiske problemstillinger dreier seg ofte om den elegante ideen om å skape en samtidig opplevelse av flathet og rom. Som den første kunstneren nevnt i det banebrytende essayet Sculpture in the Expanded Field fra 1979, av Rosalind Krauss, er Miss alt annet enn anonym. Denne utstillingen plasserer henne imidlertid i en sammenheng som tilfører en frisk dimensjon til hennes praksis.

Mary Miss - Relieff, 1968. Stål og tråd. 41 x 635 cm (16,14 x 250 tommer). Med tillatelse fra Mary Miss og Galerie Thaddaeus Ropac, London · Paris · Salzburg © Mary Miss Foto: Charles Duprat

Maria Lai

Da hun døde i 2012, var den sardinske kunstneren Maria Lai fortsatt stort sett ukjent utenfor hjemlandet. I 2017 endret det seg da hennes verk ble vist både på Venezia-biennalen og Documenta. En annen kunstner som vanligvis ikke forbindes med minimalismen, skapte Lai verk som knyttet materielle sanser til minner, historie og fellesskapserfaringer. Hennes mest kjente verk var en performance fra 1981 kalt Å binde fjellet, der innbyggere fra barn til eldre hjalp til med å binde et enkelt blått bånd gjennom hele byen Ulassai. Tatt i betraktning som linje og farge, var det utvilsomt et minimalistisk verk. Sett i lys av dens bredere virkning, deler det en arv med alt fra Neo Concrete-bevegelsen til Fluxus og sosial praksiskunst.

Maria Lai - Spazio e Telaio, 1971. Tre, snor, lerret, tempera. 197 x 70 x 30 cm (77,56 x 27,56 x 11,81 tommer). Med tillatelse fra Galerie Thaddaeus Ropac, London · Paris · Salzburg © Archivio Maria Lai by SIAE 2020 Foto: Bani

Magdalena Wiecek

Utenfor museer i hennes polske hjemland er verk av Magdalena Wiecek vanskelige å se i virkeligheten. Hennes praksis var forankret i humanistisk utforskning av former og relasjoner. Mer knyttet til organisk og biomorf abstraksjon enn minimalisme, inkluderte hennes produksjon likevel en rekke objekter – fra små skulpturer til monumentale installasjoner – som utforsker de enkle romlige og geometriske problemstillingene i minimalistisk kunst. Spesielt bemerkelsesverdige er utvalget av små messing-skulpturer inkludert i Den kvinnelige siden av minimalismen ved Thaddaeus Ropac, som berører ikke bare formale problemstillinger, men antyder metafysiske temaer som selvrefleksjon og skyggeselvet.

Magdalena Wiecek - Volatile I, 1970. Messing. 65 x 30 x 54 cm (25,59 x 11,81 x 21,26 tommer). Med tillatelse fra Magdalena Więcek’s bo og Galerie Thaddaeus Ropac, London · Paris · Salzburg © Magdalena Więcek’s bo

Lolo Soldevilla

Nesten helt ukjent utenfor sitt hjemland Cuba, var Loló Soldevilla en av nøkkelmedlemmene i en liten avantgardistisk gruppe av konkrete kunstnere som virket i Havana midt på 1900-tallet. Hun døde i 1971, 70 år gammel, og etterlot seg en flott samling av relieffer, malerier og tegninger som lekent uttrykker romlige og geometriske problemstillinger. Hennes verk var særlig rettet mot konstruktive mål fremfor rent plastiske mål. Å inkludere henne i denne samtalen rundt minimalismen føles utvidende både for henne og bevegelsen.

Lolo Soldevilla - Composicion, 1954. Tresnittstrukturer på tre. 45,7 x 94 cm (18 x 37 tommer). © Lolo Soldevilla’s bo Foto: Charles Duprat

Ana Sacerdote

For meg er den 95 år gamle argentinske kunstneren Ana Sacerdote den mest givende åpenbaringen i Den kvinnelige siden av minimalismen. Et maleri og en film av Sacerdote er inkludert i utstillingen. Filmen, laget på 1960-tallet, er en enkel animasjon av fargerike geometriske former. Den forholder seg sublimt til maleriet, som hun laget nesten et tiår tidligere. Hennes verk samtaler perfekt med minimalistisk estetikk, samtidig som det også hevder sin plass i bevegelsene kinetisk kunst, datakunst, videokunst og neo-konkrete kunst.

Verena Loewensberg - Ohne Titel, 1953. Oljemaleri på lerret. 85 x 65 cm (33,46 x 25,59 tommer). Med tillatelse fra Verena Loewensberg-stiftelsen og Galerie Thaddaeus Ropac, London · Paris · Salzburg © Verena Loewensberg-stiftelsen Foto: Charles Duprat

Verena Loewensberg

Den sveitsiske kunstneren Verena Loewensberg var en annen åpenbaring for meg i denne utstillingen. Hennes stille, fargerike komposisjoner kan lett plasseres i slekten til minimalistiske ikoner som Agnes Martin, men de er også livlige og sprudlende nok til å tilby en spennende estetisk bro som knytter Bauhaus-kunstnere som Mondrian og Albers til bevegelser som popkunst og postmalerisk abstraksjon.

Verena Loewensberg - Ohne Titel, 1963. Oljemaleri på lerret. 61 x 61 cm (24,02 x 24,02 tommer). Med tillatelse fra Verena Loewensberg-stiftelsen og Galerie Thaddaeus Ropac, London · Paris · Salzburg © Verena Loewensberg-stiftelsen Foto: Charles Duprat

Shizuko Yoshikawa

Den japanskfødte kunstneren Shizuko Yoshikawa har mye til felles med Verena Loewensberg når det gjelder farge og komposisjon, men hun tok sine verk i subtilt unike retninger, særlig når det gjaldt hennes relieffer. Basert på enkle rutenett skapte hun tredimensjonale flater som engasjerer lys og skygge for å forvandle en ellers monokrom palett til tilsynelatende glødende, illusoriske felt. Inkludert sammen med relieffene i Den kvinnelige siden av minimalismen er flere geometriske studier som gir innsikt i den intense forskningen Yoshikawa gjorde på geometri og fargeforhold.

Shizuko Yoshikawa - farbschatten 89/ 3x4, 1979—1980. Lakk og akryl på polyester. 75 x 100 cm (29,53 x 39,37 tommer). Med tillatelse fra The Shizuko Yoshikawa and Joseph Müller-Brockmann Foundation og Galerie Thaddaeus Ropac, London · Paris · Salzburg © The Shizuko Yoshikawa and Joseph Müller-Brockmann Foundation Foto: Charles Duprat

Rosemarie Castoro

Den amerikanske kunstneren Rosemarie Castoro er kanskje det mest omstridte innslaget i Den kvinnelige siden av minimalismen. Castoro sa en gang spesifikt: «Jeg er ikke minimalist. Jeg er en Maximus.» Hennes problemstillinger var i stor grad konseptuelle snarere enn formale, og hennes verk strakte seg over flere felt, inkludert tegning, skulptur og installasjon. Det som kan regnes som minimalistisk ved hennes verk, er hennes generelle visuelle språk, som sentrerte seg rundt monokrome fargepaletter, lineære komposisjoner og noen ganger geometriske former. Like ofte beveget hun seg imidlertid inn i en hjemsøkende, uhyggelig verden av organiske former som minner om naturen og menneskekroppen. I motsetning til noen av de andre teoretiske utvidelsene i denne utstillingen, virker det å kalle Castoro en minimalist faktisk å ta noe bort fra det hun prøvde å gjøre. Likevel er det også noe grunnleggende forklarende, eller kanskje utledende, ved poesien som kommer til uttrykk i alt hennes arbeid, så hvis reduksjon og utledning ligger i kjernen av den minimalistiske estetikken, hører Castoro hjemme.

Rosemarie Castoro - Sept 68, 1968. Grafitt på papir. Motiv 33,66 x 38,1 cm (13,25 x 15 tommer) Papir 66,04 x 48,9 cm (26 x 19,25 tommer) Ramme 65,41 x 69,85 x 4,45 cm (25,75 x 27,5 x 1,75 tommer). © Boet etter Rosemarie Castoro. Med tillatelse fra Anke Kempkes Kunstrådgivning Foto: Charles Duprat

Forsidebilde: Lolo Soldevilla - Uten tittel, 1954. Blandede teknikker på tre. 46 x 72,1 cm (18,125 x 28,375 tommer). © Boet etter Lolo Soldevilla
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio