Den kvinnelige siden av minimalisme hos Thaddaeus Ropac

Hvert år hevder ulike utstillinger å heraldere verk av marginaliserte kunstnere som urettferdig er utelatt fra den historiske kanon. Ofte er kunstnerne faktisk vellykkede, bare ikke "berømte", og verkene er knapt verdt å endre historien for. The Female Side of Minimalism på Thaddaeus Ropac sin lokasjon i London Ely House er et bemerkelsesverdig unntak fra den vanlige formelen. Utstillingen viser mer enn 70 verk fra 1920-tallet til 2000-tallet, av en internasjonal og intergenerasjonell liste med 13 kvinnelige kunstnere, og kurateringen utvider tankefullt den generelle forståelsen av Minimalisme ved å sette fokus på flere kunstnere hvis karrierer tilfører bevegelsen på uventede måter. Utvalget av verk inkluderer malerier, tegninger, video, fotografier, skulptur og relieff, som demonstrerer det omfattende eksperimenteringsfeltet disse kunstnerne har dyrket. Selv om ikke alle kunstnerne i utstillingen passer perfekt inn i definisjonen av Minimalisme, er samtalen deres inkludering starter absolutt verdt å ha. Opprinnelig planlagt å vare til 18. desember 2020, er utstillingen for tiden stengt på grunn av COVID-19-restriksjoner som er på plass i Storbritannia. I mellomtiden er her introduksjoner til åtte av kunstnerne i utstillingen, hvis verk vi finner spesielt gripende.

Mary frøken

En grunnlegger av tidsskriftet Heresies, Mary Miss blir ikke ofte tenkt på i forhold til Minimalist historie. Hennes arbeid er mer kjent for tilhengerne av Land Art og Feminist Art. Hennes plastiske bekymringer dreier seg ofte om den elegante ideen om å skape den samtidige opplevelsen av flathet og rom. Som den første kunstneren nevnt i det banebrytende essayet fra 1979, Sculpture in the Expanded Field, av Rosalind Krauss, er Miss alt annet enn anonym. Denne utstillingen plasserer henne imidlertid i en kontekst som tilfører en forfriskende dimensjon til hennes praksis.

Mary Miss - Relief, 1968. Stål og tråd. 41 x 635 cm (16,14 x 250 tommer). Med tillatelse fra Mary Miss og Galerie Thaddaeus Ropac, London · Paris · Salzburg © Mary Miss Foto: Charles Duprat

Maria Lai

Da hun døde i 2012, var den sardinske kunstneren Maria Lai fortsatt stort sett ukjent utenfor sitt hjemland. I 2017 endret det seg da hennes verk ble vist både på Venezia-biennalen og Documenta. En annen kunstner som vanligvis ikke tenkes på i sammenheng med minimalisme, skapte Lai verk som brodde materialfølelser med minne, historie og felles opplevelser. Hennes mest kjente verk var en performance fra 1981 kalt Å binde fjellet, der borgere fra barn til eldre hjalp til med å føre et enkelt blått bånd gjennom hele byen Ulassai. Tatt i betraktning i form av linje og farge, var det absolutt et minimalistisk verk. Betraktet i forhold til sin bredere innvirkning, deler det et arv med alt fra Neo Concrete-bevegelsen til Fluxus til Social Practice Art.

Maria Lai - Spazio e Telaio, 1971. Tre, snor, lerret, tempera. 197 x 70 x 30 cm (77,56 x 27,56 x 11,81 in). Med vennlig hilsen Galerie Thaddaeus Ropac, London · Paris · Salzburg © Archivio Maria Lai av SIAE 2020 Foto: Bani

Magdalena Wiecek

Utenfor museene i hennes polske hjemland er verk av Magdalena Wiecek vanskelige å se personlig. Hennes praksis var forankret i humanistisk utforskning av former og relasjoner. Mer relatert til organisk og biomorf abstraksjon enn minimalisme, inkluderte hennes oeuvre likevel en rekke objekter – fra små skulpturer til monumentale installasjoner – som utforsker de enkle romlige og geometriske bekymringene i minimalisme. Spesielt bemerkelsesverdig er utvalget av små skulpturer i messing inkludert i The Female Side of Minimalism hos Thaddaeus Ropac, som berører ikke bare formalistiske bekymringer, men også antyder metafysiske spørsmål som introspeksjon og skygge-selvet.

Magdalena Wiecek - Volatile I, 1970. Messing. 65 x 30 x 54 cm (25,59 x 11,81 x 21,26 in). Med vennlig hilsen Estate of Magdalena Wiecek og Galerie Thaddaeus Ropac, London · Paris · Salzburg © Estate of Magdalena Wiecek

Lolo Soldevilla

Nesten helt ukjent utenfor sitt hjemland Cuba, var Loló Soldevilla et av de sentrale medlemmene i et lite avantgarde-kollektiv av konkrete kunstnere som opererte i Havana på midten av 1900-tallet. Hun døde i 1971, 70 år gammel, og etterlot seg et fantastisk verk av relieffer, malerier og tegninger som lekent uttrykker romlige og geometriske bekymringer. Hennes arbeid var spesielt rettet mot konstruktive mål snarere enn rent plastiske mål. Å inkludere henne i denne samtalen om minimalisme føles utvidende både for henne og bevegelsen.

Lolo Soldevilla - Komposisjon, 1954. Tresnittstrukturer på tre. 45,7 x 94 cm (18 x 37 tommer). © Lolo Soldevilla Estate Foto: Charles Duprat

Anna prest

For meg er den 95 år gamle argentinske kunstneren Ana Sacerdote den mest givende åpenbaringen i The Female Side of Minimalism. Et maleri og en film av Sacerdote er inkludert i utstillingen. Filmen, laget på 1960-tallet, er en enkel animasjon av fargerike geometriske former. Den relaterer sublimt til maleriet, som hun laget nesten et tiår tidligere. Hennes arbeid samtaler perfekt med minimalisme-estetikk, samtidig som det også hevder seg i verdenene av kinetisk kunst, datakunst, video kunst og neo-betongkunst.

Verena Loewensberg - Uten tittel, 1953. Olje på lerret. 85 x 65 cm (33,46 x 25,59 tommer). Med vennlig hilsen Verena Loewensberg Foundation og Galerie Thaddaeus Ropac, London · Paris · Salzburg © Verena Loewensberg Foundation Foto: Charles Duprat

Verena Loewensberg

Den sveitsiske kunstneren Verena Loewensberg var en annen åpenbaring for meg i denne utstillingen. Hennes stille, fargerike komposisjoner kan lett plasseres i linjen til minimalistiske ikoner som Agnes Martin, men de er også livlige og poppete nok til å tilby en interessant estetisk bro som forbinder Bauhaus-kunstnere som Mondrian og Albers med bevegelser som Pop Art og Post Painterly Abstraction.

Verena Loewensberg - Uten tittel, 1963. Olje på lerret. 61 x 61 cm (24,02 x 24,02 tommer). Med vennlig hilsen Verena Loewensberg Foundation og Galerie Thaddaeus Ropac, London · Paris · Salzburg © Verena Loewensberg Foundation Foto: Charles Duprat

Shizuko Yoshikawa

Den japanskfødte kunstneren Shizuko Yoshikawa har mye til felles med Verena Loewensberg når det gjelder farge og komposisjon, men hun tok arbeidet sitt i subtilt unike retninger, spesielt når det gjaldt hennes relieffer. Basert på enkle rutenett, skapte hun dimensjonale overflater som engasjerer lys og skygge for å transformere en ellers monokrom palett til tilsynelatende glødende, illusoriske felt. Inkludert sammen med relieffene i The Female Side of Minimalism er flere geometriske studier som gir innsikt i den intense forskningen Yoshikawa gjorde på geometri og fargeforhold.

Shizuko Yoshikawa - farbschatten 89/ 3x4, 1979—1980. Lakk og akryl på polyester. 75 x 100 cm (29,53 x 39,37 in). Med vennlig hilsen The Shizuko Yoshikawa og Joseph Müller-Brockmann Foundation og Galerie Thaddaeus Ropac, London · Paris · Salzburg © The Shizuko Yoshikawa og Joseph Müller-Brockmann Foundation Foto: Charles Duprat

Rosemarie Beaver

Den amerikanske kunstneren Rosemarie Castoro er kanskje den mest omstridte inkluderingen i The Female Side of Minimalism. Castoro sa spesifikt en gang: "Jeg er ikke en minimalist. Jeg er en Maximus." Hennes bekymringer var stort sett konseptuelle snarere enn formelle, og hennes arbeid strakte seg inn i en rekke forskjellige felt, inkludert tegning, skulptur og installasjon. Det som kan betraktes som minimalistisk ved hennes arbeid er hennes generelle visuelle språk, som sentrerte seg om monokromatiske fargepaletter, lineære komposisjoner og noen ganger geometriske former. Like ofte dykket hun imidlertid inn i en hjemsøkende, uhyggelig verden av organiske former som fremkalte naturen og menneskekroppen. I motsetning til noen av de andre teoretiske utvidelsene i denne utstillingen, virker det faktisk som om det å kalle Castoro en minimalist tar noe bort fra det hun prøvde å gjøre. Likevel er det også noe essensielt reduktivt, eller deduktivt kanskje, ved poesien som kommer gjennom i alt hennes arbeid, så hvis reduksjon og deduksjon ligger i hjertet av den minimalistiske estetikken, tilhører Castoro.

Rosemarie Castoro - Sept 68, 1968. Grafitt på papir. Motiv 33,66 x 38,1 cm (13,25 x 15 in) Papir 66,04 x 48,9 cm (26 x 19,25 in) Ramme 65,41 x 69,85 x 4,45 cm (25,75 x 27,5 x 1,75 in). © The Estate of Rosemarie Castoro. Med vennlig hilsen Anke Kempkes Art Advisory Foto: Charles Duprat

Fremhevet bilde: Lolo Soldevilla - Uten tittel, 1954. Blandet media på tre. 46 x 72,1 cm (18,125 x 28,375 tommer). © Lolo Soldevilla's bo
Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.
Av Phillip Barcio