De systematiske maleriene til Paul Mogensen
Paul Mogensen lager nedtonede visuelle komposisjoner basert på enkle matematiske systemer. Han uttrykker disse systemene gjennom strukturerte arrangementer av firkanter, rektangler og linjer. Hvert bilde han lager bruker en begrenset fargepalett—noen ganger bare en enkelt nyanse. Hvert består også kun av et enkelt lag med maling. Mogensen visualiserer komposisjonen, skisserer en grov kontur på overflaten sin, og fyller deretter konturen med maling. Uansett hva han ender opp med, er det bildet. Han retter ikke opp ting eller gjør dem om hvis fargene ikke fungerer så godt som han håper. Noen ganger er kantene slurvete, eller en bille blir innebygd i malingen. Det spiller ingen rolle. Prosessen har sin egen logikk, uavhengig av hvordan det ferdige produktet ender opp. Til tross for enkelheten i det Mogensen gjør, forvirrer arbeidet hans mange kunstseere. Det har vært spesielt utfordrende for andre kunstnere og for de som påtar seg ansvaret for å skrive om kunst. Det som gjør det så forbløffende er dets ærlighet. Det er iboende upretensiøst. Mogensen forklarer nøyaktig hva han gjør. Han bruker matematikk for å utvikle visuelle komposisjoner som han deretter maler. Ingenting annet skjer. Likevel ser noen mennesker spiritualitet i hans enkelhet. Andre oppfatter filosofi. Andre igjen mener Mogensen prøver å gjøre et poeng om kunsthistorie. Likevel er ingen av disse tingene faktisk i spill når Mogensen arbeider. Han er ikke en minimalist, ei heller nødvendigvis en abstraksjonist. Han er bare en maler, som arbeider, eller kanskje leker, med de uendelige mulige variasjonene av et system.
Dette er ikke minimalisme
En av de vanligste misoppfatningene om Mogensen er at han er en minimalist. Det gir mening hvorfor denne etiketten ville bli tildelt hans arbeid. Ta for eksempel hans to untitled hvite på hvite malerier som var utstilt i hans nylige utstilling på KARMA Gallery i New York. Hvert av disse to maleriene uttrykker et vanlig komposisjonstema Mogensen bruker, nemlig firkanter og rektangler arrangert i linjer adskilt av rom. I begge maleriene øker formene i størrelse symmetrisk i henhold til en forhåndsbestemt matematisk formel. Fra avstand ser maleriene ut som monokromer. Ved nærmere ettersyn blir imidlertid de mange formene klare. Selv når de ser formene, kaller de fleste fortsatt disse maleriene minimale sammenlignet med, si, et figurativt maleri. Men et motargument kan også fremsettes. Disse maleriene tilbyr mye for øyet å se, og mye for sinnet å vurdere.
Paul Mogensen - installasjonsvisning på Karma, New York, 2018. Foto med tillatelse fra Karma, New York
Det er variasjoner i tekstur, i penselstrøk, og i finishen på malingen. Den håndlagde kvaliteten på overflaten betyr at det finnes steder hvor lerretet vises gjennom malingen. Variasjonen mellom opasitet og translucens betyr at lyset interagerer forskjellig med ulike deler av komposisjonen. Det er bare én nyanse, men flere toner er tydelige. Det er også mye å tenke på når det gjelder formene. Siden de har samme nyanse, blir størrelsen den viktigste differensieringsfaktoren. Sinnet får ikke virkelig sjansen til å tenke på skala veldig ofte. Likevel er skala en av de mest essensielle aspektene ved den visuelle verden. Ved kun å bruke én nyanse, uttrykker Mogensen sine ideer på en så enkel og direkte måte som mulig. Han viser oss sin matematikk, sitt penselarbeid, og stabiliteten i hånden sin. Han presenterer et uttrykk for tekstur, tone, og komposisjonsstruktur. Dette er ikke mystiske ideer. De er ikke filosofier. De er de vanlige hverdagslige byggeklossene i den fysiske verden. Hvis de ikke er interessante, hva er da?
Paul Mogensen - installasjonsvisning på Karma, New York, 2018. Foto med tillatelse fra Karma, New York
Kunst av aktivt blikk
Til tross for enkelheten i komposisjonene hans, ser de ofte ut til å bli aktivert med en følelse av bevegelse. De lineære komposisjonene ser noen ganger ut til å vibrere, spesielt hvis fargeforholdene popper. De sirkulære komposisjonene ser noen ganger ut til å spinne. Men hans mest aktive malerier er de der Mogensen bruker matematiske strategier som det gyldne snitt eller N+1 for å skape en spiralformasjon av kvadrater. Han begynner med et enkelt lite kvadrat og øker deretter størrelsen på det neste kvadratet i henhold til hvilken formel han har valgt. Han fortsetter deretter å legge til flere kvadrater på samme måte, roterer dem rundt kanten av lerretet og beveger seg deretter inn mot sentrum. Ved første øyekast ser det ut som om hele overflaten av bildet enten eksploderer eller imploderer geometrisk. Følelsen av om det eksploderer eller imploderer varierer avhengig av fargeforholdene. Det demonstrerer "Push Pull"-teorien til Hans Hofmann, hvordan noen farger ser ut til å trekke seg tilbake i bakgrunnen sammenlignet med andre farger, og andre farger ser ut til å presse seg utover fra overflaten.
Paul Mogensen - installasjonsvisning på Karma, New York, 2018. Foto med tillatelse fra Karma, New York
Til tross for aktiviteten jeg noen ganger ser i disse komposisjonene, føler jeg imidlertid at deres eneste virkelig aktive element ligger hos betrakteren. Det er det eneste aspektet jeg har innvendinger mot når det gjelder Mogensen selv. I de ulike intervjuene jeg har lest med kunstneren, har han sagt i den ene setningen at han ikke bryr seg om hva folk mener om verket, og så i den neste setningen snakket om å bli konfronterende med en betrakter som våget å kommentere at de trodde de så i maleriet hans en skildring av noe figurativt. Det er åpenbart for meg at kunstnere ikke kan ha full kontroll over hva andre mennesker ser i arbeidet deres. Ved å redusere bilder til de bare essensene, kan Mogensen og andre kunstnere føle at de kontrollerer budskapet, eller i det minste begrenser det. Men folk er overraskende i sin evne til å aktivere kunst med sine egne indre tanker og følelser. Kunstnere er ikke ansvarlige for hva andre mennesker tenker eller sier. Men det minste de kan gjøre er å akseptere ansvaret for den uunngåelige fakta at det er mer i hvert kunstverk enn kunstneren vet. De endeløse variasjonene som oppstår fra de enkle systemene Mogensen har skapt, slutter ikke når han legger ned penselen. Mulighetene strekker seg inn i opplevelsen av betrakterne. Aktivt blikk skaper aktiv kunst.
Fremhevet bilde: Paul Mogensen - installasjonsvisning på Karma, New York, 2018. Foto med tillatelse fra Karma, New York
Av Phillip Barcio
