De systematiske maleriene til Paul Mogensen
Paul Mogensen skaper nedstrippede visuelle komposisjoner basert på enkle matematiske systemer. Han uttrykker disse systemene gjennom strukturerte oppstillinger av firkanter, rektangler og linjer. Hvert bilde han lager bruker en begrenset fargepalett—noen ganger bare én enkelt nyanse. Hvert består også kun av ett lag maling. Mogensen visualiserer komposisjonen, skisserer deretter en grov omriss på underlaget sitt, og fyller omrisset med maling. Uansett hva han ender opp med, er det bildet. Han retter ikke på ting eller gjør det om igjen hvis fargene ikke fungerer så godt som han håpet. Noen ganger er kantene slurvete, eller en insekt blir innkapslet i malingen. Det spiller ingen rolle. Prosessen har sin egen logikk, uansett hvordan det ferdige produktet blir. Til tross for enkelheten i det Mogensen gjør, forvirrer hans arbeid mange kunstbetraktere. Det har vært spesielt utfordrende for andre kunstnere og for dem som tar på seg ansvaret med å skrive om kunst. Det som gjør det så forbløffende er ærligheten. Det er iboende ukunstlet. Mogensen forklarer nøyaktig hva han gjør. Han bruker matematikk for å utvikle visuelle komposisjoner som han så maler. Ingenting annet foregår. Likevel ser noen mennesker åndelighet i hans enkelhet. Andre oppfatter filosofi. Atter andre tror Mogensen prøver å si noe om kunsthistorie. Men ingen av disse tingene er egentlig i spill når Mogensen arbeider. Han er ikke minimalist, og heller ikke nødvendigvis abstraksjonist. Han er bare en maler, som arbeider, eller kanskje leker, med de endeløse mulige variasjonene av et system.
Dette er ikke minimalisme
En av de vanligste misforståelsene om Mogensen er at han er minimalist. Det er forståelig hvorfor denne merkelappen blir satt på hans arbeid. Ta for eksempel hans to uten tittel hvit på hvit-malerier som var utstilt i hans nylige utstilling på KARMA Gallery i New York. Hvert av disse to maleriene uttrykker et vanlig komposisjonstema Mogensen bruker, nemlig firkanter og rektangler arrangert i linjer adskilt av rom. I begge maleriene øker formene i størrelse symmetrisk etter en på forhånd bestemt matematisk formel. På avstand virker maleriene som monokrome. Ved nærmere ettersyn blir imidlertid de mange formene tydelige. Selv når de ser formene, kaller de fleste fortsatt disse maleriene minimalistiske sammenlignet med for eksempel et figurativt maleri. Men et motsatt argument kan også fremsettes. Disse maleriene tilbyr mye for øyet å se, og mye for sinnet å tenke på.
Paul Mogensen - installasjonsbilde fra Karma, New York, 2018. Foto med tillatelse fra Karma, New York
Det finnes variasjoner i tekstur, i penselstrøk og i malingsfinish. Den håndlagde kvaliteten på overflaten betyr at det finnes steder hvor lerretet viser gjennom malingen. Variasjonen mellom ugjennomsiktighet og gjennomsiktighet gjør at lyset samspiller ulikt med forskjellige deler av komposisjonen. Det er bare én nyanse, men flere toner er tydelige. Det er også mye å tenke på når det gjelder formene. Siden de har samme nyanse, blir størrelsen hovedforskjellen. Sinnet får egentlig sjelden anledning til å tenke på målestokk. Likevel er målestokk en av de mest essensielle sidene ved den visuelle verden. Ved kun å bruke én nyanse uttrykker Mogensen sine ideer på en så enkel og direkte måte som mulig. Han viser oss sin matematikk, sitt penselarbeid og stødigheten i hånden. Han presenterer et uttrykk for tekstur, tone og komposisjonsstruktur. Dette er ikke mystiske ideer. De er ikke filosofier. De er de vanlige hverdagslige byggesteinene i den fysiske verden. Hvis de ikke er interessante, hva er da?
Paul Mogensen - installasjonsbilde fra Karma, New York, 2018. Foto med tillatelse fra Karma, New York
Kunsten å se aktivt
Til tross for enkelheten i hans komposisjoner, virker de ofte å bli aktivert med en følelse av bevegelse. De lineære komposisjonene ser noen ganger ut til å vibrere, spesielt hvis fargeforholdene står i sterk kontrast. De sirkulære komposisjonene ser noen ganger ut til å spinne. Men hans mest aktive malerier er de hvor Mogensen bruker matematiske strategier som det gyldne snitt eller N+1 for å skape en spiralformasjon av firkanter. Han begynner med en enkelt liten firkant og øker deretter størrelsen på neste firkant i henhold til den formelen han har valgt. Han fortsetter så å legge til flere firkanter på samme måte, roterer dem rundt kanten av lerretet og beveger seg deretter inn mot midten. Ved første øyekast ser det ut som hele overflaten av bildet enten eksploderer eller imploderer geometrisk. Følelsen av om det eksploderer eller imploderer varierer avhengig av fargeforholdene. Det demonstrerer «Push Pull»-teorien til Hans Hofmann, hvordan noen farger ser ut til å trekke seg tilbake i bakgrunnen sammenlignet med andre farger, og andre farger ser ut til å skyve seg utover fra overflaten.
Paul Mogensen - installasjonsbilde fra Karma, New York, 2018. Foto med tillatelse fra Karma, New York
Til tross for den aktiviteten jeg noen ganger ser i disse komposisjonene, føler jeg at deres eneste virkelig aktive element ligger hos betrakteren. Det er det eneste punktet hvor jeg er uenig med Mogensen selv. I de ulike intervjuene jeg har lest med kunstneren, har han sagt i ett åndedrag at han ikke bryr seg om hva folk mener om arbeidet, og i neste åndedrag snakket han om å bli konfronterende med en betrakter som våget å kommentere at de mente de så noe figurativt i maleriet hans. Det er åpenbart for meg at kunstnere ikke kan ha full kontroll over hva andre ser i deres arbeid. Ved å redusere bilder til det mest nødvendige, kan Mogensen og andre kunstnere føle at de kontrollerer budskapet, eller i det minste begrenser det. Men folk er overraskende i sin evne til å aktivere kunst med sine egne indre tanker og følelser. Kunstnere er ikke ansvarlige for hva andre tenker eller sier. Men det minste de kan gjøre er å ta ansvar for den uunngåelige sannheten at det finnes mer i hvert kunstverk enn kunstneren vet. De endeløse variasjonene som oppstår fra de enkle systemene Mogensen har skapt, slutter ikke når han legger ned penselen. Mulighetene strekker seg inn i opplevelsen til betrakterne. Aktivt blikk skaper aktiv kunst.
Utvalgt bilde: Paul Mogensen - installasjonsbilde fra Karma, New York, 2018. Foto med tillatelse fra Karma, New York
Av Phillip Barcio
