Hva Per Kirkeby etterlot seg
Denne uken kom nyheten om at den danske kunstneren Per Kirkeby døde, 79 år gammel. Hans bortgang er et stort tap for samtidskunsten, men samtidig innser hans mangeårige tilhengere at verket Kirkeby viet sitt liv til ofte handlet om dødens uunngåelighet. I katalogen til hans soloutstilling i 2015 ved The Gallery at Windsor i Vero Beach, Florida, skrev kunstneren: «En arts historie er ikke særlig lang … Et par kosmiske uker. Alle bladene faller til slutt. Og mange kosmiske år går, og til slutt dør selve treet. Hva vil skje med verden?» Hans ord var kanskje ment å bli betraktet sammen med de dystre, dramatiske komposisjonene som hang på veggene. Likevel ga de også en større uttalelse om livets flyktige natur og målens forgjengelighet. Et annet sitat fra Kirkeby: «Kunstens rolle er å akseptere at ting går i oppløsning. Det er den eneste måten noe nytt kan oppstå på.» Det var hans dype bevissthet om vår forbindelse til naturens prosesser—den endeløse syklusen av ødeleggelse og skapelse—som gjorde Kirkeby til en av de ledende neo-ekspresjonistiske malerne som dukket opp i Europa på 1980-tallet. Denne bevisstheten hjalp ham også til å utvide sin innflytelse langt utover begrensningene til denne ene retningen. Hans verk handlet ikke om én bestemt estetisk posisjon, ett bestemt medium eller uttrykksform. Det handlet om menneskelige følelser: om å formidle de rå, brutale og rent følelsesmessige realitetene i tilværelsen. De abstrakte landskapene Kirkeby malte, ser ut til enten å være i ferd med å bli noe nytt eller i ferd med å falle fra hverandre. De er bilder av utvikling, og de setter et særlig sterkt søkelys på den merkelige skjønnheten i ting når de møter sin ende.
Overflaten er rom
Kirkeby kalte seg en gang en slags bonde. Han sa: «Mitt lerret er jordstykket, og mine farger—det vil si selve malingsstoffet—er jorden, blomsterbedene, med sine ulike bestanddeler og varierende teksturer.» Det virker å være sant at når vi ser ut over landskapet, ser vi bare bakken og himmelen—to flater som møtes i horisonten. Men ekte bønder ser bakken ikke som en overflate, men som en inngangsport til en underverden av enorm dybde; og himmelen som en vid arena der endeløse meteorologiske dramaer utspiller seg. For bønder er alt ett sammenkoblet univers. På samme måte så Kirkeby lerretet ikke bare som en overflate, men som inngangsport til et uendelig indre rom. Mens han malte, åpnet han dette laget, vendte opp underverdenene i komposisjonen. Han pleiet romlige illusjoner som igjen pleiet våre øyne, og matet våre sinn med glimt av livets ukjente mysterier.
Per Kirkeby - Uten tittel, 1989. Oljemaleri på lerret. 57 × 53 1/4 tommer. 144,8 × 135,3 cm. Michael Werner Gallery, New York, London. © Per Kirkeby
Likevel er en av de paradoksale tingene mange nevner om hans malerier at til tross for de åpne, illusoriske verdener som synes å utvide seg i dem, stopper noe ved dem betrakterne fra noensinne å kunne trenge helt inn i disse indre verdene. Kirkeby kommenterte en gang dette ved sitt arbeid og sa at han følte at hans egne malerier på en måte både inviterte og frastøtte. Han uttrykte det slik at når folk prøver å gå inn i hans malerier, støter de hodet mot en vegg. Det er som om til tross for hans ønske om å åpne maleriene sine som dype indre verdener, endte de opp med å fungere mer som vinduer. Vi betraktere står så nær det komplekse, innbydende, mystiske universet de inneholder, men vi kan bare se inn i dette private rommet uten noensinne å kunne gå helt inn i det.
Per Kirkeby - Uten tittel, 1991. Blandede teknikker på Masonitt. 48 × 48 tommer. 121,9 × 121,9 cm. Michael Werner Gallery, New York, London. © Per Kirkeby
Å skape er å ødelegge
Den gjensidig inviterende og frastøtende naturen i Kirkebys arbeid ga det en holdning av gåtefull poesi. Like poetisk var hans fargepalett—mørkerøde, brune, grå og svarte toner, samme som fargepaletten til ild og svovel, lava og stein. Dette var ikke tilfeldig. Før han begynte på Eks-skolen (Eksperimentell Kunstskole) i København, tok Kirkeby først sin mastergrad i arktisk geologi. Han kjente inngående til de omveltende, kokende, underliggende kreftene som stadig er i arbeid under jordens overflate. Han ønsket at hans verk skulle minne oss om vår egen dødelighet, og om vår forbindelse til alt annet som lever og dør i naturen. Det er merkelig vakkert, faktisk, at selv om det skjedde i København 7 000 mil unna, falt hans bortgang sammen med utbruddet av vulkanen Kilauea på den store øya Hawaii.
Per Kirkeby - Uten tittel, 2013. Blandede teknikker på Masonitt. 48 × 48 tommer. 121,9 × 121,9 cm. Michael Werner Gallery, New York, London. © Per Kirkeby
Ta et øyeblikk og gjør et bildesøk på nettet etter de abstrakte landskapsmaleriene Kirkeby laget, og gjør deretter et nytt søk etter luftbilder av de dusinvis av sprekker som nylig har åpnet seg i bakken og spyter ut lava rundt Kilauea. Det er som om selve jorden tar opp tråden der denne geologen som ble kunstner slapp. Gjennom hele sin karriere snakket Kirkeby aldri offentlig om frykten for døden. Han feiret kunnskapen han hadde om at alle ting i denne verden er i en konstant tilstand av skapende ødeleggelse. Hans malerier utfolder seg i foranderlige lag, der ulike, ustabile elementer kollapser inn i seg selv, som sprekker som åpner seg i overflaten på en frodig åsside, og sluker trær og hjem. Hans skulpturer erklærer seg som fysiske utforskninger av grunnleggende krefter og manifestasjoner av geologisk makt. Hvert verk Kirkeby laget uttrykker følelsen av at noe i ferd med å falle fra hverandre er blitt hengende i et punkt uten retur—et forvandlingsøyeblikk av spenning holdt sammen i et frosset øyeblikk i tid. Nå som han er død, er det fint å reflektere over det han etterlot seg—hjemsøkende bilder av kollapsende landskap som blir noe nytt, og som også antyder at det er noe håpefullt ved våre egne røtter i det stadig skiftende underlaget.
Utvalgt bilde: Per Kirkeby - Uten tittel, 2005. Tempera på lerret. 78 3/4 × 118 tommer. 200 × 299,7 cm. Michael Werner Gallery, New York, London. © Per Kirkeby
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio
