Hva Per Kirkeby etterlot seg

Nyheten brøt denne uken om at den danske kunstneren Per Kirkeby døde i en alder av 79 år. Hans død er et stort tap for den samtidskunstverdenen, selv om hans langvarige fans også innser at arbeidet som Kirkeby viet sitt liv til ofte handlet om uunngåeligheten av døden. I katalogen for hans 2015 soloutstilling i The Gallery at Windsor i Vero Beach, Florida, skrev kunstneren: “Historien til en art er ikke veldig lang … Et par kosmiske uker. Alle bladene faller til slutt. Og mange kosmiske år går, og til slutt dør treet selv. Hva vil bli av verden?” Hans ord var kanskje bare ment å bli betraktet i samklang med de dype, dramatiske komposisjonene som hang på veggene. Likevel ga de også en større uttalelse om den flyktige naturen av alt liv, og den ephemerale naturen av mål. Et annet sitat fra Kirkeby: “Kunstens rolle er å akseptere at ting bryter sammen. Det er den eneste måten å få noe nytt til å dukke opp.” Det var hans dype bevissthet om vår forbindelse til naturens prosesser—den endeløse syklusen av ødeleggelse og skapelse—som gjorde Kirkeby til en av de ledende neo-ekspresjonistiske malerne som dukket opp i Europa på 1980-tallet. Den bevisstheten hjalp ham også med å utvide sin innflytelse langt utover begrensningene til den enkeltbevegelsen. Hans arbeid handlet ikke om en bestemt estetisk posisjon, ei heller et bestemt medium, eller uttrykksform. Det handlet om menneskelig følelse: om å kommunisere de rå, brutale, og rent emosjonelle realitetene av eksistens. De abstrakte landskapene Kirkeby malte ser ut til å være i ferd med å bli noe nytt eller i ferd med å falle fra hverandre. De er bilder av evolusjon, og de kaster et spesielt sterkt lys på den merkelige skjønnheten av ting når de møter sin ende.

Overflate er rom

Kirkeby omtalte en gang seg selv som en slags bonde. Han sa: “Mitt lerret er tomten, og mine farger—det vil si, selve malemiddelet—er jorden, blomsterbedene, med sine forskjellige komponenter og varierende teksturer.” Det ser ut til å være sant at når vi ser ut over landskapet, ser vi bare bakken og himmelen—to flater som møtes ved horisonten. Men ekte bønder ser ikke bakken som en overflate, men som et inngangspunkt til en underverden av enorm dybde; og himmelen som en stor arena der endeløse meteorologiske dramaer utspiller seg. For bønder er alt ett sammenkoblet univers. På samme måte så Kirkeby lerretet ikke bare som en overflate, men som inngangspunktet til et endeløst indre rom. Mens han malte, sådde han opp det laget, snudde opp ned på underverdener i komposisjonen. Han pleide romlige illusjoner som igjen ville pleie våre øyne, og mate våre sinn med glimt av livets ukjente mysterier.

Per Kirkeby - Uten tittel, 1989. Olje på lerret. 57 × 53 1/4 tommer. 144,8 × 135,3 cm. Michael Werner Gallery, New York, London. © Per Kirkeby

Og likevel, en av de paradoksale tingene mange mennesker nevner om maleriene hans, er at til tross for de åpne, illusoriske verdenene som ser ut til å utvide seg i dem, er det noe ved dem som også hindrer seerne i å virkelig kunne trenge inn i disse indre verdenene. Kirkeby kommenterte en gang dette aspektet ved arbeidet sitt, og sa at han følte at maleriene hans på en eller annen måte var både inviterende og frastøtende samtidig. Slik han formulerte det, er at når folk prøver å gå inn i maleriene hans, slår de hodet mot en vegg. Det er som om, til tross for hans ønske om å åpne maleriene sine opp, som dype indre verdener, endte de opp med å fungere mer som vinduer. Vi seere står så nært det komplekse, inviterende, mystiske universet de inneholder, men vi kan bare se inn i dette private rommet, uten noen gang å kunne gå helt inn i det.

Per Kirkeby - Uten tittel, 1991. Blandet media på Masonite. 48 × 48 tommer. 121,9 × 121,9 cm. Michael Werner Gallery, New York, London. © Per Kirkeby

Å skape er å ødelegge

Den gjensidig inviterende og frastøtende naturen av arbeidet Kirkeby gjorde, ga det en holdning av gåtefull poesi. Like poetisk var hans fargepalett—mørke røde, brune, grå og svarte, samme som fargepaletten til ild og svovel, lava og stein. Dette var ikke en tilfeldighet. Før han begynte på Eks-skolen (Eksperimentell Kunstskole) i København, oppnådde Kirkeby først sin mastergrad i utdanning i arktisk geologi. Han var intimt kjent med de kvernpende, kokende, underliggende kreftene som konstant er i arbeid under overflaten av landet. Han hadde til hensikt at arbeidet hans skulle minne oss om vår egen dødelighet, og om vår forbindelse til alt annet som lever og dør i den naturlige verden. Det er merkelig vakkert, faktisk, at selv om det skjedde i København 7 000 miles unna, falt hans bortgang sammen med utbruddet av Kilauea-vulkanen på den store øya Hawaii.

Per Kirkeby - Uten tittel, 2013. Blandet media på Masonite. 48 × 48 tommer. 121,9 × 121,9 cm. Michael Werner Gallery, New York, London. © Per Kirkeby

Ta et øyeblikk og gjør et online bildesøk etter de abstrakte landskapsmaleriene Kirkeby laget, og gjør deretter et nytt søk etter luftbilder av de dusinvis av sprekkene som nylig har åpnet seg i bakken og spruter ut lava rundt Kilauea. Det er som om jorden selv plukker opp der denne geologen-ble-artist sluttet. Gjennom hele sin karriere snakket Kirkeby aldri offentlig om frykten for døden. Han feiret kunnskapen han hadde om at alle ting i denne verden er i en konstant tilstand av kreativ ødeleggelse. Maleriene hans utfolder seg i proteiske lag, ettersom disparate, ustabile elementer kollapser inn i seg selv, som sprekker som åpner seg i overflaten av en frodig bakke, og sluker trær og hjem. Skulpturene hans erklærer seg selv som fysiske utforskninger av elementære krefter, og manifestasjoner av geologisk makt. Hver arbeid Kirkeby laget uttrykker følelsen av at noe i ferd med å falle fra hverandre har blitt suspendert på et punkt uten retur—et transformasjonsøyeblikk av spenning holdt sammen i et frosset øyeblikk i tid. Nå som han er død, er det fantastisk å reflektere over hva han etterlot seg—hjemsøkte bilder av kollapsende landskap som blir noe nytt som også antyder at det er noe aspirerende ved våre egne røtter innenfor den stadig skiftende jorden.

Fremhevet bilde: Per Kirkeby - Uten tittel, 2005. Tempera på lerret. 78 3/4 × 118 tommer. 200 × 299,7 cm. Michael Werner Gallery, New York, London. © Per Kirkeby

Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.

Av Phillip Barcio