Et blikk på Vasudeo S. Gaitondes voksende kunstmarked
Den indiske kunstneren Vasudeo Santu Gaitonde har gjentatte ganger vært omtalt i kunstmediene det siste tiåret, alltid i forbindelse med auksjonsrekorder. Malerier av Gaitonde selges rutinemessig for millioner av dollar, og går fra samlingene til kloke kjøpere fra fortiden til de velstående elitene i nåtiden. To nylig auksjonerte malerier illustrerer den utrolig brede appellen Gaitonde har blant kjøpere. Det ene ble solgt fra samlingen til Aditi Mangaldas, en innflytelsesrik indisk Kathak-danser, og det andre ble solgt fra samlingen til Robert Marshak, en kjernefysiker hvis arbeid på Manhattanprosjektet ga ham den uvanlige æren å få kjernefysiske sjokkbølger – også kalt Marshak-bølger – oppkalt etter seg. Det er lite sannsynlig at noen av disse samlerne da de opprinnelig skaffet seg sine Gaitonde-malerier kunne forutse at verkene ville nå de flermillioners prisene de nylig oppnådde. De kjøpte trolig disse verkene fordi noe ved komposisjonene, eller deres materielle tilstedeværelse som gjenstander, tvang fram kjøpet. Hva er det med kunsten til V. S. Gaitonde som tiltrekker både skapere og ødeleggere, eller tradisjonelle indiske innfødte og akademikere født i Bronx? Jeg foreslår at hans vidt forskjellige appell henger sammen med hans totale mangel på interesse for å lage malerier som appellerte til noen andre enn ham selv. Gaitonde var en radikal individualist. Han viet sin karriere til en gradvis oppdagelse av sin personlige kjerne. Hans malerier er ikke visjoner av den ytre verden, men visjoner av hans indre selv. Kanskje det høres sentimental ut, men sann selvinnsikt er en prestasjon få mennesker oppnår. Når en kunstner har mot til å frigjøre seg fra egoet og virkelig eksperimentere, har de en sjanse til å skape kunst som knytter seg til det ønsket vi alle har om virkelig å kjenne oss selv. Gaitonde laget malerier som ser inn i dybden av hans egen menneskelighet. Vi kjenner oss igjen i dem fordi de viser oss det stoffet vi er laget av.
De som delte
Gaitonde ble født i 1924 i byen Nagpur, i Nord-India. Året før hans fødsel var hjembyen hans åsted for et voldsomt hindu-muslimsk opptøyer, som førte til grunnleggelsen der av den hindunasjonalistiske, paramilitære gruppen Rashtriya Swayamsevak Sangh i 1925. Den endelige delingen av India i 1947 skjedde ett år før Gaitonde ble uteksaminert fra Sir Jamsetjee Jeejebhoy School of Art, den eldste kunstskolen i Mumbai (den gang kalt Bombay City). Etter studiene trådte Gaitonde inn i en kultur som var fast bestemt på fornyelse. Folket i India hadde ikke bare blitt frigjort fra britisk kolonistyre og delt i to selvstendige riker, India og Pakistan, styrt av de separate åndelige tradisjonene hinduisme og islam. De hadde også fått en mulighet til å oppnå en meningsfull oppdeling mellom historien og framtiden til sin kultur.
Innen billedkunsten ble den nye ånden av oppdeling i India personifisert av Bombay Progressive Artists Group (PAG), en kunstnerkollektiv grunnlagt bare noen måneder etter landets politiske deling. Ifølge deres skrifter ønsket PAG-kunstnerne en «nesten anarkistisk» uavhengighet til å «male med absolutt frihet for innhold og teknikk.» Gaitonde var en nær medarbeider av mange medlemmer i gruppen, og i 1950 sluttet han seg midlertidig til dem. Men til slutt innså han at det å tilhøre noen gruppe eller bevegelse var i strid med ekte frihet. Samtidig forsto han at det å fullstendig skille seg fra historien var uærlig fordi det nektet en del av hvem han var. Fri, ærlig selvutfoldelse krevde at han gikk hele veien ned i kaninhullet alene – for å lære om hvor han kom fra; å syntetisere det med hvem han var som verdensborger; og deretter utvikle en unik og rent individuell visuell stemme å male med.
Vasudeo S. Gaitonde - Uten tittel. Oljemaleri på lerret. 55¼ x 40 1/8 tommer (140,3 x 101,9 cm). Malt i 1995. Med tillatelse fra Christie's
En ensom samling
De fleste fortellinger om V. S. Gaitonde beskriver ham som en abstrakt kunstner. Faktisk er hans mest kraftfulle og ettertraktede verk også de mest abstrakte. Men Gaitonde nådde sin abstrakte posisjon gjennom en langsom og bevisst utvikling som hadde sin rot i objektiv kunst. Han mestret først de historiske figurative teknikkene som er hjemmehørende på det indiske subkontinentet. Deretter studerte og etterlignet han ulike internasjonale tilnærminger til kunst, inkludert uttrykk for vestlig modernistisk abstraksjon. Han studerte kalligrafi og andre eldgamle former for skrift, og så på kunsttradisjonene i ulike religiøse retninger, som hinduisme og buddhisme. Når vi analyserer utviklingen av hans stil fra figurativ maling til det vi kaller abstraksjon, og det han kalte «ikke-objektiv» maling, ser vi at han ikke søkte å utelukke den virkelige verden fra sine malerier, men snarere å inkludere i verket bare det han anså som essensielt om sin levde virkelighet. «Jeg har ikke et vitenskapelig synspunkt,» sa Gaitonde om sin prosess. «Det er for det meste min totale livs- og naturopplevelse som kommer gjennom meg… manifistert på lerret.»
Gaitonde malte sitt siste maleri i 1998, og døde tre år senere. Det er interessant for meg at hans malerier ikke nødvendigvis fulgte den enkle utviklingen mot å bli mer sparsommelige jo eldre han ble, slik man kunne vente av en maler som strippet ting ned til det essensielle. Det finnes like mange former, figurer og andre kompleksiteter i hans siste malerier som i hans tidlige, noe som tyder på at for ham var essensialisme ikke det samme som minimalisme. Denne maleren som arbeidet privat, aldri giftet seg og hadde nesten intet offentlig liv, syntes å hente ut av sin ensomhet en følelse av samvær med noe utover overfladiske relasjoner. Jeg mistenker at grunnen til at hans ikke-objektive malerier oppnår så høye priser på auksjon, og hvorfor de appellerer til et så bredt spekter av kjøpere, er at de avslører noe vi alle kjenner igjen og verdsetter – noe som står utenfor nasjonalitet, historie og trender; noe som er knyttet til dybden av muligheter som finnes i menneskets søken etter selvinnsikt og frihet.
Utvalgt bilde: Vasudeo S. Gaitonde - Uten tittel. Oljemaleri på lerret. 49 5/8 x 39¾ tommer (126 x 101 cm). Malt i 1958. Med tillatelse fra Christie's.
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio
