Dynamikk og konflikt i kunsten til Ali Banisadr
Ali Banisadr er en fremadstormende mester. Hans umulig komplekse oljemalerier åpner magiske vinduer til et innbilt rom. Frodig og dynamisk, å se ett er å bli trukket inn i det. Den Iran-fødte Banisadr sier han “kanaliserer ukjente steder i psyken” når han maler. Hans arbeid blir ofte sammenlignet med kunstnere som Hieronymus Bosch og Francis Bacon. Personlig ser jeg i det karismaen og lyrismen i arbeidet til Shinique Smith, og den følelsesmessige dybden i maleriene til Cecily Brown. Men bortsett fra intensiteten og skjønnheten i det Banisadr gjør, fascinerer noe annet meg ved ham. Han er synestetiker—en som opplever ufrivillig aktivering av en sansevei av en annen. Han forteller at han hører musikk når han ser på malerier. Kombinasjoner av former, figurer, farger og linjer blir oversatt av hjernen hans til lyder. Når han ser på malerier av andre kunstnere, gir den visuelle musikken han oppfatter ham økt innsikt i verkets mulige mening. Og når han arbeider med sine egne malerier, avslører musikken han hører skjulte ledetråder om hvor komposisjonen vil gå—den leder ham, som en følgesvenn for hans fantasi. Da jeg først hørte Banisadr beskrive denne følelsen, ønsket jeg å kjenne den også. Selv om synestesi regnes som en feil, følte jeg meg på en måte snytt for ikke å ha den. Men så husket jeg ordene til den romerske dramatikeren Terence: “Jeg er menneske, så ingenting menneskelig er meg fremmed.” Jeg undret meg—er synestesi virkelig en feil? Eller er det en evne som ligger sovende i oss alle? Så vidunderlig som det er å se på maleriene Banisadr skaper, finnes det åpenbart flere lag av dybde som venter på oss. Om vi kunne lære å høre den visuelle musikken, kunne vi kanskje oppleve dem slik han gjør, og bidra til å viske ut den innbilte grensen mellom det abstrakte og det objektive i vår verden.
Mange dører til én verden
Forskning på synestesi er sparsom. Og selv mens noen forskere prøver å forstå det, hevder andre at navnet er unøyaktig, og at symptomene misforstås. De mener et mer presist navn for det folk som Banisadr opplever er ideestesi. Dette ordet antar at sanseopplevelser er kognitive, ikke fysiske. Synestesi er et ord som beskriver en funksjonsfeil. Ideestesi beskriver et psykisk paradigme, innenfor hvilket hver av oss har en unik evne til å operere. Tenk på hver sans som en dør til en verden av oppfatning. Synestesi antar at vår luktesans skal åpne en dør til en verden av dufter, vår synssans skal åpne en dør til en verden av syn, vår hørselsans skal åpne en dør til en verden av lyd, og så videre. Ideestesi antar at alle sanser åpner en annen dør til samme verden—en av kognitiv oppfatning. Hver sans knytter seg til alle andre sanser i vår indre verden. Dufter knytter seg til minner, som inneholder syn og lyd, som vekker følelser, som manifesterer seg som fysiske stimuli, som skaper følelser og stemninger.
Ali Banisadr - Interrogation, 2010, Olje på lin, 48 x 60 tommer, © 2018 Ali Banisadr
Ali Banisadr - Olje, 2016, Olje på lin, 66 x 88 tommer, © 2018 Ali Banisadr
Detaljer og mysterier
Maleriene Banisadr skaper er perfekte vinduer inn i ideestesi. De er arenaer for samtidig konflikt og samarbeid. Hvert element er separat og unikt, men passer inn i et sammenhengende univers definert av sterke forbindelser. Figurasjon smelter sammen med abstraksjon; abstraksjon antyder noe bokstavelig. Hans malerier er visuell musikk, enten vi hører musikken eller ser den. De er bygget opp av individuelle detaljer—prikker, farger, kruseduller og uskarpheter, eller kanskje toner, pauser og slag—hvis mysterium blir levende gjennom deres forhold. Den optiske symfonien knuser behovet for å definere hva vi opplever. På et grunnleggende, urtidsnivå vet vi at det ikke finnes noen forskjell. Disse bildene bor i et rom hvor adskillelse av sansene, og adskillelse av estetikk, bare er akademisk. De inviterer betraktere inn i en verden av fullstendig oppfatning.
Ali Banisadr - We Work in the Shadows, 2017, Olje på lin, 82 x 120 tommer, © 2018 Ali Banisadr
Kanskje høres jeg overdrevent dramatisk ut. Men det finnes en opplysende video på nettsiden til Metropolitan Museum of Art, som eier verk av Banisadr, hvor han snakker om The Adoration of the Magi (1475), av Hieronymus Bosch, maleren han oftest blir sammenlignet med. Banisadr kaller perspektivet i maleriet “Guds synsvinkel.” Han sier, “Siden du ikke er med i det, kan du være en slags dommer over det du er vitne til.” Han snakker om distanse. Men så snakker han om noe oppslukende—maleriets musikk. Han sier det høres ut som galskap er i ferd med å slippes løs fra rommet hvor de vise menn stirrer på barnet. For meg gir maleriene Banisadr skaper et glimt av den galskapen som slippes løs. De viser både livets storhet og gru. De viser meg at jeg er ubetydelig, og antyder samtidig at jeg også er del av noe som bare er i sin spede begynnelse, og som så vidt har begynt å bli forstått.
Ali Banisadr - The Rise of the Blond, Olje på lin, 66 x 88 tommer, 2016, © 2018 Ali Banisadr
Forsidebilde: Ali Banisadr - Trust in the Future, 2017, Olje på lin, 82 x 120 tommer, © 2018 Ali Banisadr
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio
