Gagosian Paris Samler Kunstnere Som Skaper Kunst Blanc sur Blanc

En utstilling på Gagosian Paris med tittelen Blanc sur Blanc (Hvit på Hvit) har igjen tent den tidløse debatten om gyldigheten av helt hvit kunst. Denne samtalen går tilbake minst så langt som 1918, da den russiske kunstneren Kazimir Malevich, grunnleggeren av Suprematisme, debuterte med maleriet sitt "White on White"—et bilde av et skråstilt hvitt kvadrat på en hvit bakgrunn. Malevich var allerede beryktet for "Black Square"-maleriet han avslørte tre år tidligere i The Last Futurist Exhibition 0,10. Imidlertid tok "White Square" opprøret til neste nivå ved ikke bare å utfordre verdien av motivet i kunsten, men også å utfordre verdien av farge. I kjølvannet av Malevich har utallige andre kunstnere laget helt hvite kunstverk: fra den minimalistiske "White Painting (Three Panel)" (1951) av Robert Rauschenberg (som sa "et lerret er aldri tomt"); til de brutale, kvasi-figurative helt hvite skulpturene til Cy Twombly; til den sparsomme, post-atomiske gløden av "Untitled (Electric Light)" (2019), en hvit lys skulptur av Mary Corse. Kunstsamlere tror fast på den kulturelle og finansielle verdien av helt hvit kunst, som bevist av minst to nylige auksjonsresultater: "Bridge" (1980), et helt hvitt maleri av Robert Ryman som ble solgt på Christie’s for mer enn 20 millioner dollar (US) i 2015, og "21 Feuilles Blanches" (1953), en helt hvit mobil av Alexander Calder som innbrakte 17,9 millioner dollar (US) i 2018 (mer enn dobbelt så mye som den høye estimatet). Likevel kan hvit-på-hvit kunst være frustrerende for folk utenfor kunstfeltet. Kanskje er genialiteten til den nåværende Gagosian-utstillingen at den ikke bare viser publikum et enkelt helt hvitt kunstverk, eller et utvalg av helt hvite verk av en enkelt kunstner. I stedet samler den verk av 27 kunstnere, som spenner over et bredt spekter av tidsperioder, bevegelser, medier, intensjoner og personlige bakgrunner. Å se så mange hvite kunstverk på ett sted på en gang avslører den nyanserte sannheten som så mange kritikere unnlater å innrømme: det finnes faktisk ikke noe som heter ren hvit.

Hvit som et manifest

Blant verkene som vises i Blanc sur Blanc er et helhvitt, slitt lerret av den italienske kunstneren Lucio Fontana. I pressematerialet for utstillingen refererer Gagosian til et essay Fontana publiserte i 1946 kalt Manifesto Blanco (Hvitt Manifest). Selv om det er litt rantete, kan dette essayet gi noen retningslinjer for seere som tviler på verdien av monokrom maleri. I motsetning til hva tittelen antyder, nevner imidlertid ikke Hvitt Manifest faktisk fargen hvit. I stedet snakker det om behovet for en ny kunst, "fri for all estetisk kunstnerisk kunstige midler." For Fontana var renheten av fargen hvit symbolsk for dette nye utgangspunktet. Hvitt Manifest oppfordrer kunstnere til å fokusere på "farge, rommets element; lyd, tidens element; og bevegelse, som utvikler seg i tid og rom," en strategi som Fontana insisterer vil resultere i verk som trekker "nærmere naturen enn noen gang før i kunstens historie."

Installasjonsvisning. Kunstverk, fra venstre til høyre: © Foundation Lucio Fontana, Milano / av SIAE / ADAGP, Paris, 2020; © Cy Twombly Foundation; © Imi Knoebel / ADAGP, Paris, 2020. Foto: Thomas Lannes

Begrepene som ble uttrykt i Det hvite manifestet dannet grunnlaget for Spatialismen, bevegelsen Fontana grunnla året etter. I løpet av to tiår utdypet Fontana de sentrale elementene i Spatialismen gjennom to banebrytende serier av verk. Den første var hans "Miljøer"-serie—15 lys-skulpturer som nå anses for å ha vært de første eksemplene på installasjonskunst. Hver "Miljø" var i utgangspunktet et spesialbygd rom opplyst av en enkelt farge lys. Enten hvit, svart, rød, blå, grønn, eller hva som helst, følte Fontana at sammensmeltingen av en enkelt farge med et ellers tomt rom legemliggjorde essensen av hans ideer. Den andre serien av verk Fontana laget for å illustrere konseptene i Spatialismen var hans nå ikoniske serie av slitte lerreter—monokromatiske overflater slitt av en kniv. Slitene var imidlertid ikke bare uttrykk for drama. De skapte bokstavelige innganger til en verden av bevegelse, farge og rom. Hver rift trekker betrakteren inn i en aktiv rolle, og drar oss innover ved å avdekke et glimt av rommet bak maleriet. Ved å gjøre den aldri før utnyttede delen av maleriet til et nøkkel aspekt av emnet, skapte Fontana noe kinetisk og mystisk. Når man ser tilbake på hans "Miljøer," er det klart å se hvordan disse slitne lerretene uttrykte de samme ideene, bare i en annen skala.

Jean Arp - Vennen til lillefingeren, 1963. Gips, 4 x 9 1/2 x 5 1/8 tommer (10 x 24 x 13 cm). © ADAGP, Paris, 2020

Utvidelse av perspektiv

Som de slitte lerretene til Fontana, er hvert av verkene som vises i Blanc sur Blanc mer komplekse enn de først kan virke. Tre garn skulpturer av Sheila Hicks illustrerer hvor skjør ideen om ren farge egentlig er, ettersom tekstur og masse spiller kaos med lyset. En skulptur av Rachel Whiteread tar i mellomtiden det som først virker som et tilfeldig utvalg av hvite byggematerialer lent mot en vegg, og forvandler det til en scene av visuell og emosjonell klarhet. Disse typene materialakkumulasjoner i rommet har blitt en så utbredt del av det daglige urbane miljøet, men i dette tilfellet demonstrerer ikke bare Whiteread den iboende estetiske tilstedeværelsen av materialene sine, hun utvider også vår forståelse av definisjonen av farge.

Installasjonsvisning. Kunstverk, fra venstre til høyre: © Enrico Castellani / ADAGP, Paris, 2020; © Atelier Sheila Hicks. Foto: Thomas Lannes

Til syvende og sist, kanskje, er det dette hvitt på hvitt kunst alltid har handlet om—utvidelsen av perspektiver. Er vi i stand til å se på noe så enkelt, så minimalistisk, og så direkte uten å føle oss fornærmet, som om kunstneren bare utfordrer oss til å si at det er for enkelt? Er vi i stand til å anerkjenne magien i hvitt på hvitt kunst på samme måte som vi omfavner den enkle lyden av en gong, det nyanserte blafret av et stearinlys, eller den milde kiling av en fjær? Kan noe så lite bære sterke følelser? Dette spørsmålet har blitt stilt mange ganger, og det vil ikke ende med denne nåværende utstillingen, fordi det alltid vil være kunstnere som vet at det ikke er noe enkelt med hvitt på hvitt, og som alltid vil føle seg tvunget til å vende tilbake til det som nullpunktet for kunst.

Fremhevet bilde: Installationsvisning. Kunstverk, fra venstre til høyre: Arkiv Simon Hantai / ADAGP, Paris; © Rachel Whiteread. Foto: Thomas Lannes
Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.
Av Phillip Barcio