Gagosian Paris Samler Kunstnere Som Skaper Kunst Blanc sur Blanc

En utstilling hos Gagosian Paris med tittelen Blanc sur Blanc (Hvitt på hvitt) har nok en gang tent den tidløse debatten om gyldigheten av helhvite kunstverk. Denne samtalen går minst så langt tilbake som 1918, da den russiske kunstneren Kazimir Malevich, grunnleggeren av suprematisme, viste frem maleriet sitt «Hvitt på hvitt»—et bilde av et skråstilt hvitt kvadrat på hvit bakgrunn. Malevich var allerede beryktet for maleriet «Det svarte kvadrat» som han viste tre år tidligere på Den siste futuristutstillingen 0,10. Likevel tok «Hvitt kvadrat» opprøret til et nytt nivå ved ikke bare å utfordre verdien av motiv i kunsten, men også verdien av farge. I kjølvannet av Malevich har utallige andre kunstnere laget helhvite kunstverk: fra minimalisten Robert Rauschenbergs «White Painting (Three Panel)» (1951) (som sa «et lerret er aldri tomt»); til de brutale, nesten figurative helhvite skulpturene til Cy Twombly; til det sparsomme, post-atomare skjæret i «Untitled (Electric Light)» (2019), en hvit lys-skulptur av Mary Corse. Kunstsamlere tror fast på den kulturelle og økonomiske verdien av helhvite kunstverk, noe som vises ved minst to nylige auksjonsresultater: «Bridge» (1980), et helhvitt maleri av Robert Ryman som ble solgt hos Christie’s for mer enn 20 millioner dollar (US) i 2015, og «21 Feuilles Blanches» (1953), en helhvit mobil av Alexander Calder som innbrakte 17,9 millioner dollar (US) i 2018 (mer enn dobbelt så mye som høyeste anslag). Likevel kan hvitt-på-hvitt-kunst være frustrerende for folk utenfor kunstfeltet. Kanskje ligger genialiteten i den nåværende Gagosian-utstillingen i at den ikke bare viser publikum ett enkelt helhvitt kunstverk, eller et utvalg helhvite verk av én kunstner. I stedet samler den verk av 27 kunstnere, som spenner over et bredt spekter av tidsperioder, bevegelser, uttrykksformer, intensjoner og personlige bakgrunner. Å se så mange hvite kunstverk samlet på ett sted og ett tidspunkt avslører den nyanserte sannheten som så mange kritikere ikke vil innrømme: det finnes virkelig ikke noe som er helt vanlig hvitt.

Hvitt som et manifest

Blant verkene som vises i Blanc sur Blanc er et helhvitt lerret med snitt av den italienske kunstneren Lucio Fontana. I pressematerialet for utstillingen refererer Gagosian til et essay Fontana publiserte i 1946 kalt Manifesto Blanco (Hvitt manifest). Selv om det er litt opphisset, kan dette essayet gi veiledning til betraktere som tviler på verdien av monokromatisk maleri. I motsetning til hva tittelen antyder, nevner ikke Hvitt manifest faktisk fargen hvit. Det handler snarere om behovet for en ny kunst, «fri for all estetisk kunstighet.» For Fontana var renheten i fargen hvit et symbol på dette nye utgangspunktet. Hvitt manifest oppfordrer kunstnere til å fokusere på «farge, rommets element; lyd, tidens element; og bevegelse, som utvikler seg i tid og rom,» en strategi som Fontana insisterer vil resultere i verk som kommer «nærmere naturen enn noen gang før i kunstens historie.»

Installasjonsbilde. Kunstverk, fra venstre til høyre: © Foundation Lucio Fontana, Milano / av SIAE / ADAGP, Paris, 2020; © Cy Twombly Foundation; © Imi Knoebel / ADAGP, Paris, 2020. Foto: Thomas Lannes

De ideene som uttrykkes i Hvitt manifest dannet grunnlaget for spatialismen, bevegelsen Fontana grunnla året etter. I løpet av to tiår utdypet Fontana kjerneelementene i spatialismen gjennom to banebrytende serier med verk. Den første var hans «Environments»-serie—15 lys-skulpturer som nå regnes som de første eksemplene på installasjonskunst. Hver «Environment» var i bunn og grunn et spesialbygd rom opplyst av én enkelt farge lys. Enten det var hvitt, svart, rødt, blått, grønt eller noe annet, følte Fontana at sammensmeltingen av én farge med et ellers tomt rom innkapslet essensen av hans ideer. Den andre serien med verk Fontana laget for å illustrere spatialismens konsepter var hans nå ikoniske serie med snittede lerreter—monokromatiske flater skåret med kniv. Snittene var ikke bare uttrykk for drama. De skapte bokstavelige innganger til en verden av bevegelse, farge og rom. Hvert snitt trekker betrakteren inn i en aktiv rolle, og drar oss innover ved å avsløre et glimt av rommet bak maleriet. Ved å gjøre den delen av maleriet som aldri før var brukt til et nøkkelpunkt i motivet, skapte Fontana noe både bevegelig og mystisk. Når man ser tilbake på hans «Environments», er det lett å se hvordan disse snittede lerretene uttrykte de samme ideene, bare i en annen skala.

Jean Arp - Vennen til lillefingeren, 1963. Gips, 10 x 24 x 13 cm. © ADAGP, Paris, 2020

Utvidelsen av perspektivet

Som de snittede lerretene til Fontana, er hvert av verkene i Blanc sur Blanc mer komplekst enn det kan virke ved første øyekast. Tre garn-skulpturer av Sheila Hicks viser hvor skjør ideen om ren farge egentlig er, ettersom tekstur og masse spiller spill med lyset. En skulptur av Rachel Whiteread tar derimot det som ved første øyekast virker som en tilfeldig samling hvite bygningsmaterialer lent mot en vegg, og forvandler det til en scene av visuell og følelsesmessig klarhet. Slike materialopphopninger i rom har blitt en så vanlig del av det daglige bymiljøet, men i dette tilfellet viser Whiteread ikke bare den iboende estetiske tilstedeværelsen til materialene sine, hun utvider også vår forståelse av hva farge er.

Installasjonsbilde. Kunstverk, fra venstre til høyre: © Enrico Castellani / ADAGP, Paris, 2020; © Atelier Sheila Hicks. Foto: Thomas Lannes

Til syvende og sist er kanskje det hvitt-på-hvitt-kunst alltid har handlet om—utvidelsen av perspektiver. Er vi i stand til å se på noe så enkelt, så minimalistisk og så direkte uten å føle oss fornærmet, som om kunstneren bare utfordrer oss til å kalle det for lettvint? Er vi i stand til å anerkjenne magien i hvitt-på-hvitt-kunst på samme måte som vi omfavner den enkle lyden av en gong, det nyanserte flakket fra et stearinlys, eller den milde kittlingen fra en fjær? Kan noe så beskjedent bære sterk følelse? Dette spørsmålet har blitt stilt mange ganger, og det vil ikke ta slutt med denne utstillingen, for det vil alltid finnes kunstnere som vet at det ikke finnes noe vanlig ved hvitt-på-hvitt, og som alltid vil føle seg tvunget til å vende tilbake til det som kunstens nullpunkt.

Fremhevet bilde: Installasjonsbilde. Kunstverk, fra venstre til høyre: Arkiver Simon Hantai / ADAGP, Paris; © Rachel Whiteread. Foto: Thomas Lannes
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio