Jackie Saccoccios abstrakte kunst i stor skala

Den elskede amerikanske abstrakte kunstneren Jackie Saccoccio har dødd i en alder av 56 år. Ifølge en uttalelse fra Van Doren Waxter, hennes mangeårige gallerist, hadde Saccoccio kjempet mot kreft i de siste fem årene. Nyheten om hennes bortgang kommer som både et sjokk og en skuffelse for de som har hatt gleden av å se arbeidet hennes personlig. Saccoccio var en dedikert eksperimentell abstraksjonist, som i løpet av en 30-års karriere, utviklet et voksende rykte, spesielt blant sine medkunstnere, som en samtidsmester. Maleriene hennes balanserte på en tynn linje mellom å være objekter av skjønnhet som er tilgjengelige for alle uavhengig av deres kunstneriske bakgrunn, og å være objekter av utsøkt kompleks akademisk verdi, forståelig i sin helhet kun av de mest lærde teoretiske kunstkritikerne. I ulike intervjuer gjennom årene delte Saccoccio generøst de mange innflytelsene som fant veien inn i arbeidet hennes, og avslørte at hun hadde en encyklopedisk nysgjerrighet om kunsthistorie. Hun nevnte hver kunstner fra Hans Holbein til Helen Frankenthaler, og hver posisjon fra hulekunst til konseptkunst, som spilte en rolle i utviklingen av hennes visuelle ideer. Hennes teknologiske dyktighet med mediet hennes skilte henne også ut, ettersom hun utrettelig utforsket mulighetsrommet som eksisterer innen de materielle egenskapene til maling. Så mye som det har blitt skrevet kritisk om arbeidet hennes, er den enkle sannheten om arbeidet Saccoccio skapte at det bare er en glede å se på. Som en jazzfan, med lukkede øyne, oppslukt i musikken i en avsides klubb i New Orleans, kan en betrakter som står foran et Saccoccio-maleri lett og lykkelig gå seg vill i de lagdelte polyrhythmene som uendelig svømmer i hennes stormfulle hav av farger, linjer, former og teksturer. Bortsett fra all hennes profesjonelle og tekniske dyktighet, var Saccoccio på en eller annen måte i stand til å transportere oss et annet sted for en stund med maleriene sine. Det er en beundringsverdig gave.

Forgjengelige rom

Saccoccio ble født i Providence, Rhode Island, i 1963. Etter å ha oppnådd sin BFA fra Rhode Island School of Design (RISD) og sin MFA fra The School of the Art Institute of Chicago, flyttet hun til New York City for å begynne sin kunstkarriere. Selv om hun var forpliktet til abstraksjon så tidlig som på 1990-tallet, tok arbeidet hennes en markant vending på 2000-tallet da hun flyttet ut av sitt lille studio i Harlem, og flyttet til Connecticut, hvor et mye større arbeidsområde gjorde det mulig for henne å jobbe med flere store malerier samtidig. Den økte plassen tillot ikke bare Saccoccio å jobbe med flere malerier samtidig, siden hun kunne la flere malerier tørke på en gang – det skapte også den mentale plassen som gjorde at hun kunne komme til et gjennombrudd i metoden sin: en teknikk for å bruke den våte malingen fra ett maleri til å dryppe på, og fungere som utgangspunkt for, et annet maleri.

Saccoccio sa en gang at hennes teknikk med å bruke ett maleri for å starte et annet maleri minnet henne om den romerske myten om Narcissus og Echo. I den historien er Narcissus besatt av sitt eget speilbilde. Echo er forelsket i Narcissus, men hun er rammet av en forbannelse som bare tillater henne å gjenta ordene til andre. Saccoccio presser ett vått lerret mot et annet, og skaper en materiell refleksjon, en slags visuell ekko, som blir utgangspunktet for det neste maleriet. Som i historien om Narcissus og Echo, som ender med at de to sentrale karakterene tragisk visner bort, var Saccoccio alltid interessert i å formidle temaet om forgjengelighet med maleriene sine. En måte hun oppnådde dette på, var ved å stadig snu maleriet mens hun arbeidet, slik at det endelige verket ville se ut til å bli dratt i alle retninger på en gang av tyngdekraften, som om bildet blir revet fra hverandre, og dekomponerer rett foran øynene våre.

Jackie Saccoccio, Femme Brut, Installasjonsvisning hos Van Doren Waxter, 2020

Svar i skjemaet

Det var også viktig for Saccoccio at seerne føler at maleriene hennes inneholder det hun kalte "svar." Hun hadde en åpenbaring en gang mens hun bladde gjennom de klassiske portrettene i Thyssen-Bornemisza-museet i Madrid. Hvert portrett syntes for henne å ha denne dype tilstedeværelsen som gikk utover figuren—noe som hadde mindre å gjøre med personene, og mer å gjøre med malingen, eller teksturen, eller lyset. I 2012 debuterte Saccoccio med en serie store malerier hun kalte Portretter, som hun sa vokste ut av den åpenbaringen. Hvert av portrettene hennes inneholder en amorf, men uomtvistelig form som har en lignende type visuell tilstedeværelse. Dekket av 50 eller flere lag med maling og utallige merker, farger og teksturer, nyter disse portrettene kompleksitet og forvirring. Likevel lyktes Saccoccio i å gi hvert av dem sitt eget klare svar, uansett hvor uklart, i den eteriske tilstedeværelsen av en sentral form.

Mens hun laget maleriene sine, var Saccoccio nøye med å aldri viske ut; men bare legge til. Det var viktig for henne at hvert øyeblikk av prosessen var inneholdt i det endelige verket. Selv om vi kanskje ikke kan se alt nøyaktig under lagene, kan vi kanskje, på et eller annet nivå, oppfatte vekten av fortiden i impasto-ridgene eller i den subtile effekten av underfargene. Hun kalte denne ideen om å presentere alt på en gang en form for "psykologisk kubisme," med henvisning til den kubistiske prinsippet om å vise flere samtidige perspektiver. Å se tilbake på uttalelsene Saccoccio ga om arbeidet sitt har økt respekten jeg har for denne kunstneren, og for den verdsettelsen hun hadde for mangfoldet i den menneskelige erfaringen. Jeg synes det er så modig at hun, på den ene siden, sa at arbeidet hennes handler om impermanens, mens hun på den andre siden sa at det inneholder svar. Noen kan anse det som et oksymoron, men jeg er enig med Saccoccio i at impermanens er det eneste svaret. Søtheten i arbeidet Saccoccio etterlot oss å vurdere er en bit honning for å hjelpe oss å svelge den bitre pillen.

Utvalgt bilde: Jackie Saccoccio i sitt studio i Connecticut, november 2019. Foto av Charles Benton, med tillatelse fra Van Doren Waxter, NY.
Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.
Av Phillip Barcio