Jackie Saccoccios abstrakte kunst i stor skala
Den kjære amerikanske abstrakte kunstneren Jackie Saccoccio er død, 56 år gammel. Ifølge en uttalelse fra Van Doren Waxter, hennes mangeårige gallerist, hadde Saccoccio kjempet mot kreft de siste fem årene. Nyheten om hennes bortgang kommer som både et sjokk og en skuffelse for dem som har hatt gleden av å se hennes verk på nært hold. Saccoccio var en dedikert eksperimentell abstraksjonist som, gjennom en 30 år lang karriere, bygde opp et voksende rykte, særlig blant sine kunstnerkolleger, som en samtidsmester. Hennes malerier balanserte på en tynn linje mellom å være skjønnhetsobjekter tilgjengelige for alle, uansett kunstnerisk bakgrunn, og å være objekter med utsøkt kompleks akademisk verdi, forståelig i sin helhet kun for de mest lærde teoretiske kunstkritikerne. I ulike intervjuer gjennom årene delte Saccoccio generøst de mange påvirkningene som fant veien inn i hennes arbeid, og avslørte at hun hadde en encyklopedisk nysgjerrighet på kunsthistorie. Hun nevnte alt fra Hans Holbein til Helen Frankenthaler, og alle posisjoner fra hulekunst til konseptkunst, som viktige i utviklingen av hennes visuelle ideer. Hennes teknologiske dyktighet med sitt medium skilte henne også ut, da hun utrettelig utforsket mulighetsrommet som finnes i malings materialegenskaper. Så mye som det er skrevet kritisk om hennes arbeid, er den enkle sannheten at det Saccoccio skapte, rett og slett er en fryd å se på. Som en jazzentusiast med lukkede øyne, oppslukt av musikken i en bortgjemt klubb i New Orleans, kan en betrakter foran et Saccoccio-malerier lett og lykkelig gå seg vill i de lagdelte polyrhythmene som uendelig svømmer i hennes stormfulle hav av farger, linjer, former og teksturer. Utover all hennes faglige og tekniske dyktighet, klarte Saccoccio på en eller annen måte å transportere oss et annet sted hen for en stund med sine malerier. Det er en beundringsverdig gave.
Flyktige rom
Saccoccio ble født i Providence, Rhode Island, i 1963. Etter å ha tatt sin BFA ved Rhode Island School of Design (RISD) og sin MFA ved The School of the Art Institute of Chicago, flyttet hun til New York City for å starte sin kunstnerkarriere. Selv om hun var dedikert til abstraksjon allerede på 1990-tallet, tok arbeidet hennes en markant vending på 2000-tallet da hun flyttet ut av sitt lille studio i Harlem og bosatte seg i Connecticut, hvor et mye større arbeidsrom gjorde det mulig for henne å arbeide på flere store malerier samtidig. Det økte rommet tillot ikke bare Saccoccio å jobbe på flere malerier samtidig, siden hun kunne la flere malerier tørke samtidig – det skapte også det mentale rommet som gjorde at hun kunne nå et gjennombrudd i sin metode: en teknikk der hun brukte våt maling fra ett maleri til å dryppe på, og fungere som utgangspunkt for, et annet maleri.
Saccoccio sa en gang at hennes teknikk med å bruke ett maleri til å starte et annet minnet henne om den romerske myten om Narcissus og Echo. I den historien er Narcissus besatt av sitt eget speilbilde. Echo er forelsket i Narcissus, men er rammet av en forbannelse som bare lar henne gjenta andres ord. Saccoccio presser et vått lerret mot et annet, og skaper en materiell refleksjon, en slags visuell ekko, som blir utgangspunktet for det neste maleriet. Som i historien om Narcissus og Echo, som ender med at de to hovedpersonene tragisk visner bort, var Saccoccio alltid opptatt av å formidle temaet om forgjengelighet med sine malerier. En måte hun oppnådde dette på, var ved stadig å snu maleriet mens hun arbeidet, slik at det endelige verket skulle virke som om det ble trukket i alle retninger på en gang av tyngdekraften, som om bildet blir revet fra hverandre, nedbrytende rett foran øynene våre.
Jackie Saccoccio, Femme Brut, installasjonsbilde hos Van Doren Waxter, 2020
Svar i formen
Det var også viktig for Saccoccio at betrakterne følte at maleriene hennes inneholdt det hun kalte «svar». Hun fikk en åpenbaring en gang mens hun bladde gjennom de klassiske portrettene i Thyssen-Bornemisza-museet i Madrid. Hvert portrett virket for henne å ha en dyp tilstedeværelse som gikk utover figuren – noe som hadde mindre å gjøre med personen, og mer med malingen, eller teksturen, eller lyset. I 2012 viste Saccoccio fram en serie store malerier hun kalte Portretter, som hun sa vokste fram fra denne åpenbaringen. Hvert av portrettene hennes inneholder en amorf, men tydelig form som har en lignende visuell tilstedeværelse. Dekket av 50 eller flere lag maling og utallige merker, farger og teksturer, fryder disse portrettene seg i kompleksitet og forvirring. Likevel lyktes Saccoccio i å gi hvert av dem sitt eget enkle svar, om enn tåkete, i den eteriske tilstedeværelsen av en sentral form.
Mens hun laget maleriene, var Saccoccio nøye med aldri å viske ut, men bare å legge til. Det var viktig for henne at hvert øyeblikk i prosessen var inneholdt i det endelige verket. Selv om vi ikke kan se alt under lagene nøyaktig, kan vi kanskje på et visst nivå ane vekten av fortiden i impasto-kamene eller i den subtile effekten av underfargene. Hun kalte denne ideen om å presentere alt på en gang en form for «psykologisk kubisme», med henvisning til kubismens prinsipp om å vise flere samtidige perspektiver. Å se tilbake på uttalelsene Saccoccio ga om sitt arbeid, har økt respekten jeg har for denne kunstneren, og for den forståelsen hun hadde for menneskets mangfoldige erfaring. Jeg synes det er så modig at hun på den ene siden sa at arbeidet hennes handler om forgjengelighet, mens hun på den andre siden sa at det inneholder svar. Noen kan mene det er en selvmotsigelse, men jeg er enig med Saccoccio i at forgjengelighet er det eneste svaret. Søtheten i det arbeidet Saccoccio etterlot oss å grunne på, er som en liten honningklatt som hjelper oss å svelge den bitre pillen.
Utvalgt bilde: Jackie Saccoccio i sitt studio i Connecticut, november 2019. Foto av Charles Benton, med tillatelse fra Van Doren Waxter, NY.
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio
