Nøkkeltall i mønster- og dekorasjonsbevegelsen

Pattern and Decoration-bevegelsen har en spesiell plass i samtidskunsthistorien. Den oppsto fra den feministiske kunstbevegelsen på 1960-tallet, og Pattern and Decoration erklærte seg som en slags "tredje metode" mellom figuration og abstraksjon. Lederne av bevegelsen anerkjente at instinktet for å lage dekorativ kunst har vært et essensielt aspekt av hver menneskelig kultur siden sivilisasjonens begynnelse. Likevel innså de også at patriarkalsk vestlig sivilisasjon av en eller annen grunn, et sted underveis, hadde adoptert den holdningen at dekorativ kunst burde undertrykkes som mindre viktig og mindre seriøs enn andre såkalte fine kunstformer. Grunnleggerne av Pattern and Decoration-bevegelsen avviste den antagelsen på det sterkeste, og erklærte at deres formalistiske tilnærming til dekorativt arbeid er like relevant, meningsfull og historisk viktig som enhver annen estetisk posisjon. Den overordnede filosofien til Pattern and Decoration-bevegelsen ble formulert i 1978 av to av grunnleggerne av bevegelsen—Valerie Jaudon og Joyce Kozloff—i deres vidunderlig bombastiske manifest, Art Hysterical Notions of Progress and Culture. Åpningsavsnittet sier: "Som feminister og kunstnere som utforsker det dekorative i våre egne malerier, var vi nysgjerrige på den nedsettende bruken av ordet 'dekorativ' i samtidskunstverdenen. Ved å lese de grunnleggende tekstene om moderne kunst på nytt, kom vi til å innse at fordommene mot det dekorative har en lang historie og er basert på hierarkier: fin kunst over dekorativ kunst, vestlig kunst over ikke-vestlig kunst, menns kunst over kvinners kunst. Ved å fokusere på disse hierarkiene oppdaget vi et forstyrrende trossystem basert på den moralske overlegenheten til kunsten fra vestlig sivilisasjon." Lederne av bevegelsen satte dermed ut for å kaste disse utdaterte og unyttige hierarkiene på historiens søppeldynge. Arven etter deres arbeid er en av visceral skjønnhet og intellektuell undring. Bare nå, faktisk, er publikum virkelig i stand til å absorbere kraften i denne vitale bevegelsen, og rollen den fortsatt spiller i dag for å gjøre samtidskunstfeltet mer rettferdig, mer åpenhjertig og mer komplett.

Fem ledere av bevegelsen

Allerede i 1960 begynte Miriam Schapiro å forlate de dominerende estetiske trendene i tiden til fordel for å oppdage en unikt personlig visuell stemme, en som i stor grad var basert på hennes identitet som kvinne. Hennes første proto-feministiske verk var hennes "Shrines", som fungerte som en slags hellig bro mellom femininitet, spiritualitet og den compartmentaliserte modernistiske språket til rutenettet. Hun fortsatte med å skape flere andre distinkte feministiske verk, inkludert hennes monumentale "Fans", og en serie med hardkantede, geometriske abstrakte verk som presenterer dristige, lysende bilder av arketypisk kvinnelig symbolikk. I 1973 deltok Schapiro i "Womanhouse", et av de viktigste feministiske kunstverkene gjennom tidene. Hun myntet også senere begrepet "Femmage" for sin distinkte metode for å blande fine kunstteknikker som collage og assemblage med håndverksteknikker som søm.

Miriam Schapiro - Dormer, 1979. Akryl, tekstiler, papir på lerret. 178,5 x 102 cm. Ludwig Forum für Internationale Kunst Aachen. Foto: Carl Brunn / Ludwig Forum für Internationale Kunst Aachen © Estate of Miriam Schapiro / Bildrecht Wien, 2019.

Joyce Kozloff fikk sin åpenbaring om den historiske nedvurderingen av dekorative kunstformer etter å ha bodd i Mexico og deretter besøkt Marokko og Tyrkia på tidlig 1970-tall. Inspirert av hvordan de gamle estetiske tradisjonene i disse stedene fortsatt var levende og blomstrende i hverdagen, forfulgte hun sine egne ideer om dette emnet på en rekke forskjellige fronter. Hun begynte å lage storskalamalerier og multimedieinstallasjoner som benyttet metoder og materialer tradisjonelt knyttet til dekorative håndverk; hun ble med i Heresies Collective, som deltok i feministiske sosiale aksjoner og publiserte tidsskriftet HERESIES: A Feminist Publication on Art and Politics; og hun co-skrevet det nevnte Pattern and Decoration-manifestet. I tiårene siden hun grunnla bevegelsen, har Kozloff blitt mer aktiv innen offentlig kunstfelt, og har utviklet en distinkt estetisk stemme basert på ideen om kartlegging, både i en kartografisk og en kulturell forstand.

Joyce Kozloff - Hvis jeg var en botaniker Middelhavet. 3 paneler av et 9 panelers verk. Akryl, arkiv digital blekkskrivertrykk, og collage på lerret. 54″ x 360″. © Joyce Kozloff

I tillegg til å co-skrive Pattern and Decoration-manifestet, har Valerie Jaudon etablert seg som en av de mest selvsikre estetiske stemmene i bevegelsen. Hennes distinkte stil blander kalligrafiske merker med mønstre og design som er evocative av mellomøstlige dekorative stiler. I tillegg til maleriene og verkene på papir, har Jaudon utført mer enn et dusin store offentlige prosjekter, fra innlagte gulv, til takmalerier, til massive offentlige parkinstallasjoner. Det største av disse prosjektene er det monumentale "Filippine Garden (2004), en sementsti på området til Federal Courthouse i St. Louis, Missouri. Dens komposisjon er typisk for hennes oeuvre på den måten at den virker både kjent og eksotisk; dens røtter er vakkert uklare, den smelter sømløst inn i den naturlige og arkitektoniske settingen.

Valerie Jaudon - Hattiesburg, 1979. Olje på lerret. 223,5 x 335,5 cm. Ludwig Forum für Internationale Kunst Aachen. Foto: Carl Brunn / Ludwig Forum für Internationale Kunst Aachen. © Bildrecht Wien, 2019.

Allerede på slutten av 1960-tallet begynte Susan Michod å utvikle en estetisk posisjon midt mellom modernistisk abstraksjon og de estetiske tendensene til ulike gamle urfolktradisjoner. Hennes arbeid balanserer mellom disse to samarbeidsvinklene, og minner om både den hypnotiske undringen av Op Art og de dystre geometriske mønstrene som er hjemmehørende i kunstformer fra pre-columbiansk Sentral-Amerika. I tillegg til hennes bidrag til Pattern and Decoration Movement som kunstner, var Michod medgründer av Artemisia Gallery i Chicago, et innflytelsesrikt utstillingsrom for kvinnelige kunstnere, hvor slike lysende stjerner som Judy Chicago, Miriam Schapiro, Joyce Kozloff og Nancy Spero, blant mange andre, viste sitt tidlige arbeid.

Susan Michod - Azteca Shroud, 2003. Akryl på papir. 40 x 30 tommer. © Susan Michod

Sammen med Miriam Schapiro, Robert Kushner hjalp til med å organisere noen av de tidligste Pattern and Decoration-utstillingene. Kushner kom til kunstfeltet fra verden av reklameillustrasjon, som han forlot i 1961 etter å ha sett en utstilling av Franz Klines arbeid. Det tok ham imidlertid noen år før han fikk selvtillit til å utvikle sin egen unike stemme. Etter å ha eksperimentert med en rekke stiler, fra abstrakt ekspresjonisme, til minimalisme, til fargefeltmaleri, ga han til slutt opp de rådende trendene for å ta et personlig stilistisk sprang i 1972, ved å bruke stensilerte "former" på lerretene sine i et "all-over" mønster. Gjennom 1970-tallet utviklet disse mønstrede stensilmalingene seg til å inkludere mer blomsterbilder, og omfavnet et mellomliggende område mellom formelle feiringer av dekorasjon og figurative representasjoner av symmetriske hager.

Robert Kushner - Rosa blader, 1979. Akryl, ulike tekstiler. 205 x 330,5 cm. Med tillatelse fra Ludwig Museum – Museum of Contemporary Art, Budapest, Schenkung Peter und Irene Ludwig / donasjon fra Peter og Irene Ludwig. Foto: Ludwig Museum – Museum of Contemporary Art, Budapest. © Robert Kushner

Fremhevet bilde: Susan Michod - Uten tittel, 1977. Akvarell på papir. 30 tommer x 22,5 tommer (76,2 cm x 57,15 cm). RoGallery i Long Island City, NY. © Susan Michod
Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.
Av Phillip Barcio