Nøkkeltall i mønster- og dekorasjonsbevegelsen

Bevegelsen Pattern and Decoration har en spesiell plass i samtidskunstens historie. Den oppstod fra den feministiske kunstbevegelsen på 1960-tallet, og Pattern and Decoration erklærte seg som en slags «tredje vei» mellom figurativ og abstrakt kunst. Bevegelsens ledere anerkjente at instinktet for å lage dekorativ kunst har vært en essensiell del av alle menneskelige kulturer siden sivilisasjonens begynnelse. Likevel innså de også at den patriarkalske vestlige sivilisasjonen av en eller annen grunn, et sted på veien, hadde inntatt holdningen at dekorativ kunst skulle underordnes som mindre viktig og mindre seriøs enn andre såkalte billedkunstformer. Grunnleggerne av Pattern and Decoration-bevegelsen avviste denne antakelsen på det sterkeste, og erklærte at deres formalistiske tilnærming til dekorativt arbeid var like relevant, meningsfull og historisk viktig som enhver annen estetisk posisjon. Den overordnede filosofien i Pattern and Decoration-bevegelsen ble formulert i 1978 av to av grunnleggerne—Valerie Jaudon og Joyce Kozloff—i deres praktfulle og bombastiske manifest, Art Hysterical Notions of Progress and Culture. Åpningsavsnittet lyder: «Som feminister og kunstnere som utforsker det dekorative i våre egne malerier, var vi nysgjerrige på den nedsettende bruken av ordet ‘dekorativ’ i samtidskunstverdenen. Ved å lese grunntekstene i moderne kunst på nytt, innså vi at fordommene mot det dekorative har en lang historie og er basert på hierarkier: billedkunst over dekorativ kunst, vestlig kunst over ikke-vestlig kunst, menns kunst over kvinners kunst. Ved å fokusere på disse hierarkiene oppdaget vi et foruroligende trossystem basert på moralsk overlegenhet til kunsten i vestlig sivilisasjon.» Bevegelsens ledere satte seg dermed som mål å sende disse utdaterte og ubrukelige hierarkiene på historiens skraphaug. Arven etter deres arbeid er en av sterk skjønnhet og intellektuell undring. Først nå begynner publikum virkelig å ta inn kraften i denne viktige bevegelsen, og den rollen den fortsatt spiller i dag for å gjøre samtidskunstfeltet mer rettferdig, mer åpent og mer fullstendig.

Fem ledere av bevegelsen

Allerede i 1960 tok Miriam Schapiro avstand fra de dominerende estetiske trendene på den tiden for å finne en særegen personlig visuell stemme, basert i stor grad på hennes identitet som kvinne. Hennes første proto-feministiske verk var hennes «Shrines», som fungerte som en slags hellig bro mellom kvinnelighet, åndelighet og det oppdelte modernistiske språket i rutenettet. Hun fortsatte med å skape flere andre særegne feministiske verkserier, inkludert de monumentale «Fans» og en serie hardkantede, geometriske abstrakte arbeider som viser dristige, lysende bilder av arketypiske kvinnesymboler. I 1973 deltok Schapiro i «Womanhouse», et av de viktigste feministiske kunstverkene gjennom tidene. Hun myntet også senere begrepet «Femmage» for sin særegne metode som blander billedkunstteknikker som kollasj og sammensetning med håndverksteknikker som søm.

Miriam Schapiro - Dormer, 1979. Akryl, tekstiler, papir på lerret. 178,5 x 102 cm. Ludwig Forum für Internationale Kunst Aachen. Foto: Carl Brunn / Ludwig Forum für Internationale Kunst Aachen © Estate of Miriam Schapiro / Bildrecht Wien, 2019.

Joyce Kozloff fikk sin åpenbaring om den historiske nedvurderingen av dekorativ kunst etter å ha bodd i Mexico og deretter besøkt Marokko og Tyrkia tidlig på 1970-tallet. Inspirert av hvordan de eldgamle estetiske tradisjonene i disse områdene fortsatt levde og blomstret i hverdagslivet, fulgte hun sine egne ideer om dette temaet på flere fronter. Hun begynte å lage storskalaprosjekter og multimedia-installasjoner som brukte metoder og materialer tradisjonelt knyttet til dekorative håndverk; hun sluttet seg til Heresies-kollektivet, som deltok i feministiske sosiale aksjoner og utga tidsskriftet HERESIES: A Feminist Publication on Art and Politics; og hun var medforfatter av det nevnte Pattern and Decoration-manifestet. I tiårene etter grunnleggelsen av bevegelsen har Kozloff blitt mer aktiv innen offentlig kunst, og har utviklet en særegen estetisk stemme basert på ideen om kartlegging, både i kartografisk og kulturell forstand.

Joyce Kozloff - If I Were a Botanist Mediterranean. 3 paneler av et 9-panelers verk. Akryl, arkivdigital blekkskriverutskrift og kollasj på lerret. 54″ x 360″. © Joyce Kozloff

I tillegg til å være medforfatter av Pattern and Decoration-manifestet, etablerte Valerie Jaudon seg som en av de mest selvsikre estetiske stemmene i bevegelsen. Hennes særegne stil blander kalligrafiske merker med mønstre og design som minner om dekorative stiler fra Midtøsten. I tillegg til malerier og papirarbeider har Jaudon utført mer enn et dusin store offentlige prosjekter, fra innlagte gulv, til takmalerier, til enorme offentlige parkinstallasjoner. Det største av disse prosjektene er det monumentale «Filippine Garden» (2004), en sementsti på området til den føderale domstolen i St. Louis, Missouri. Komposisjonen er typisk for hennes verk ved at den virker både kjent og eksotisk; dens røtter er vakkert uklare, og den smelter sømløst inn i det naturlige og arkitektoniske miljøet.

Valerie Jaudon - Hattiesburg, 1979. Oljemaling på lerret. 223,5 x 335,5 cm. Ludwig Forum für Internationale Kunst Aachen. Foto: Carl Brunn / Ludwig Forum für Internationale Kunst Aachen. © Bildrecht Wien, 2019.

Allerede på slutten av 1960-tallet begynte Susan Michod å utvikle en estetisk posisjon midt mellom modernistisk abstraksjon og estetiske tendenser fra ulike gamle urfolktradisjoner. Hennes arbeid balanserer mellom disse to perspektivene, og minner både om den hypnotiske undringen i Op-kunst og de dystre geometriske mønstrene som er typiske for kunstformene i førkolumbiansk Mellom-Amerika. I tillegg til sine bidrag som kunstner i Pattern and Decoration-bevegelsen, var Michod medgrunnlegger av Artemisia Gallery i Chicago, et innflytelsesrikt utstillingssted for kvinnelige kunstnere, hvor kjente navn som Judy Chicago, Miriam Schapiro, Joyce Kozloff og Nancy Spero, blant mange andre, viste sine tidlige arbeider.

Susan Michod - Azteca Shroud, 2003. Akryl på papir. 40 x 30 tommer. © Susan Michod

Sammen med Miriam Schapiro hjalp Robert Kushner til med å organisere noen av de tidligste Pattern and Decoration-utstillingene. Kushner kom til kunstfeltet fra reklameillustrasjon, som han forlot i 1961 etter å ha sett en utstilling med verk av Franz Kline. Det tok ham noen år før han fikk selvtillit til å utvikle sin egen unike stemme. Etter å ha eksperimentert med en rekke stiler, fra abstrakt ekspresjonisme, til minimalisme, til fargefeltmaling, forlot han til slutt de rådende trendene for å ta et personlig stilistisk sprang i 1972, ved å påføre stensilerte «former» på lerretene i et «overalt»-mønster. Gjennom 1970-tallet utviklet disse mønstrede stensilmalingene seg til å inkludere mer blomsterbilder, og omfavnet et mellomstadium mellom formalistiske feiringer av dekorasjon og figurative framstillinger av symmetriske hager.

Robert Kushner - Pink Leaves, 1979. Akryl, ulike tekstiler. 205 x 330,5 cm. Med tillatelse fra Ludwig Museum – Museum of Contemporary Art, Budapest, Schenkung Peter und Irene Ludwig / donasjon fra Peter og Irene Ludwig. Foto: Ludwig Museum – Museum of Contemporary Art, Budapest. © Robert Kushner

Forsidebilde: Susan Michod - Untitled, 1977. Akvarell på papir. 30 tommer x 22,5 tommer (76,2 cm x 57,15 cm). RoGallery i Long Island City, NY. © Susan Michod
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio