Orla Kielys liv i mønster

Hvis du har besøkt London de siste månedene, har du kanskje lagt merke til at den ikoniske fasaden til Fashion and Textile Museum (FTM) har fått en oppussing. Den nye designen kommer fra den irskfødte mote- og tekstildesigneren Orla Kiely. FTM ble designet av den anerkjente meksikanske arkitekten Ricardo Legorreta Vilchis—det var det eneste europeiske oppdraget han fullførte. Dens karakteristiske utseende epitomiserer hans talent for å blande brut Modernisme med Pueblo-arkitekturstilen. Bygningen skiller seg spesielt ut på grunn av sitt livlige fargevalg i rosa, gult, blått og brent oransje. I anledning hennes midt-karriere retrospektiv, Orla Kiely: A Life in Pattern, har Kiely dekket en del av den berømte fasaden med sitt mest kjente mønster: “Stem,” som ligner en jungel av stramme bønnespirer som strekker seg oppover mot himmelen og har bulende, regnbuefargede blader. “Stem” gir en ekstra gnist av spenning til strukturen. Men det er inne i museet at den virkelige energien ligger. Utstillingen utforsker det brede spekteret av arbeid som Kiely har gjort de siste 20 årene. Måten objektene er utstilt på, leses imidlertid ikke bare som en designutstilling. Det føles til tider mer som en abstrakt kunstinstallasjon. Måten mønstrene og objektene interagerer med rommet og lyset skaper en merkelig, og til tider respektløs følelse. Den følelsen gir et perfekt utgangspunkt for et større spørsmål: “Hva er barrierene mellom samtidskunst og design, og er det på tide at disse barrierene blir glemt?”

Årsakene til at vi gjør det vi gjør

Når man debatterer om man skal kalle noen en kunstner eller en designer, er det et konsept som uunngåelig dukker opp: intensjon: hvorfor gjør denne personen det de gjør? Ifølge tradisjonelle tankemåter skal kunstnere ha høyere grunner enn designere for å gjøre ting. Conceiten sier i bunn og grunn: "Designere lager produkter som har et formål, men kunst har ikke noe formål, eller hvis det har det, er det et høyt, pretensiøst formål som bare de innvidde og sofistikerte kan forstå." Orla Kiely er et eksempel på hvorfor den antagelsen er feil. Tenk for eksempel på arbeidet til noen andre, hvis navn er ganske likt hennes: den abstrakte kunstneren Ellsworth Kelly. Gjennom hele sin karriere hentet Kelly inspirasjon fra planteformer. Mange av hans mest minneverdige verk er ikke annet enn nedstrippede avledninger av blader og blomsterblad. Selv om hun betraktes som en designer, og ikke en kunstner, henter Kiely også inspirasjon fra naturen, og refererer til de biomorfe formene av blader, blomsterblad og stilker. Ellsworth Kelly var ikke interessert i mønster - han var mer interessert i individuelle former og figurer. Kiely, derimot, bruker ofte mønster som et visuelt verktøy. Uansett er verkene til både Kelly og Kiely i stand til å påvirke humøret og holdningen til betrakterne.

Orla Kiely - Krusarkiv 2007-2018. © Orla Kiely

Så hvorfor er det slik at selv om Kiely og Kelly er kjent for å skape visuelle fenomener som ser like ut og har samme følelsesmessige kraft, blir de ansett som fundamentalt forskjellige? Er det fordi designere lager arbeid for massemarkedet? Er det fordi design blir sett mer som dekorasjon eller ornamentering, eller som nyttige ting? Kan ikke kunst også lages for massemarkedet? Kan ikke kunst fungere som ornamentering eller dekor? Selv de mest fremtredende billedkunstnerne lager forbruksvarer – de kan bare være rimelige for velstående samlere eller institusjoner, ikke massene, men de er likevel varer. Det denne utstillingen viser, er at intensjonen bak en visuell opplevelse ikke har noe å si for dens evne til å påvirke menneskelig persepsjon. Farge er farge, form er form, tekstur er tekstur, og linje er linje – hjernen vår kan oppfatte og reagere på estetiske elementer uavhengig av metodene som slike elementer oppsto fra, eller grunnene de ble laget.

Orla Kiely - Høst/Vinter 2017-kampanje. © Orla Kiely

Vårt utviklende moderne miljø

Kuratorene for Orla Kiely: A Life in Pattern kaller utstillingen "et must-see for alle som er interessert i det skiftende utseendet til det 21. århundrets miljø." Det er en smule overdrivelse i den uttalelsen, men det er også noe dyptgående ved den. Utseendet til vår verden endrer seg, og på dramatisk forskjellige måter avhengig av hvor vi bor, hva vår økonomiske situasjon er, og om vår kultur tilfeldigvis er i krig eller i fred. Å være omgitt av skjønnhet og orden blir mer og mer et privilegium enn en rettighet. Rollen til designere og kunstnere i denne transformasjonen er i utvikling. Kiely er en designer hvis arbeid har blitt omfavnet av kjendiser, men hennes utvalg inkluderer også ekstremt rimelige stykker, og strekker seg over en mengde hverdagsartikler. Hvis hun og kollegene hennes kan finne flere måter å nå over sosiale og kulturelle skiller, kan skjønnhet og orden bli mer allestedsnærværende.

Orla Kiely - Vår/Sommer 2016 Stoff. © Orla Kiely

For mange av oss er "den skiftende utseendet til 21. århundrets miljø" ikke slik vi ville foretrukket det. En subtil ting som er innen vår makt å endre, er conceiten om at kunst på en eller annen måte ikke kan være en del av hverdagslivet. Hvis et maleri kan skape en transformativ følelsesmessig opplevelse i sinnet til en betrakter, hvorfor kan ikke den visuelle opplevelsen av et sett med gardiner, et dyne, eller en kaffekopp låse opp lignende perseptuelle dører? Ved den enkle handlingen av å betrakte ornamentering, dekorasjon og design ikke som adskilt fra kunst, men som integrert i kunst, kan vi utvide skjønnhet og orden til alle, uavhengig av deres bakgrunn eller nivå av sofistikering. Det er kanskje ikke en positiv ting for kunstskoler, akademikere, kritikere og institusjoner som definerer sin verdi med kunstige kulturelle separasjoner, men det ville være en positiv ting for menneskelig kultur generelt. Denne ene utstillingen er ikke obligatorisk for å forstå denne ideen, men den er et veltalende tillegg til samtalen. Orla Kiely: A Life in Pattern er på visning på Fashion and Textile Museum i London frem til 23. september 2018.

Fremhevet bilde: Orla Kiely - Vår/Sommer 2017, New York Fashion Week. © Orla Kiely

Av Phillip Barcio