De nysgjerrige skulpturene til Sarah Braman

Objektene Sarah Braman skaper er merkelige. Samlet fra en rekke funnet forbruksvarer, industrielle materialer og tradisjonelle kunstformer, er de umiddelbart kjente, men også på en eller annen måte fremmede. Hver enhet Braman får til å eksistere konfronterer oss som delvis artefakt og delvis vesen: en individuell, men også åpenbart en del av en større familie eller art. Samlet fra det visuelle avfallet i vårt bygde univers, inviterer de oss gladelig inn i sin gruppe. Deres lekne former engasjerer oss med antropomorfisk objekt-hood, som ligner på ynkelige, men elskede innbyggere av en eller annen Misfit Transformers-øy. Når vi først er nedsenket i deres nærvær, senker vi garden. Og det er da de river oss opp for å avdekke våre sårbarheter: vår nostalgi; vår materialisme; og vår hemmelige skam over de merkelige måtene vi omorganiserer verden vår på i jakten på komfort. Vi kan frakoble oss og snakke om arbeidet Braman gjør i formelle estetiske termer, med fokus på elementer som geometri, farge, lys og rom. Men hennes prestasjon er at arbeidet hennes krever mer. Det trekker ut minner. Det fremkaller følelser. Det starter samtaler – mellom seere, mellom nåtiden og fortiden, mellom det naturlige og det syntetiske, mellom det objektive og det subjektive, og mellom det figurative og det abstrakte.

Krigens bytte

Det nylige arbeidet til Sarah Braman er blant hennes mest raffinerte. Det er veltalende og direkte – produktet av en kunstner med store ideer og et fast grep om hvordan man kommuniserer dem. Når man ser tilbake på tidligere i karrieren hennes, er det fascinerende å se røttene til hennes estetikk, og proto-manifestasjonene av det hun kaller sine “monumenter til hverdagslivet.” I 2005 deltok Braman i en samarbeidsutstilling kalt Syv tusen år med krig, på CANADA, et kunstnerdrevet galleri på Lower East Side i New York. Hun bidro med en skulpturell sammensetning og et kollasjert veggelement til utstillingen. Hun samarbeidet også med fotografen Phil Brauer ved å spraye malte snøhauger som ble møtt i en kommersiell parkeringsplass. Gjennom kameraet hans kontekstualiserte Brauer haugene som glødende, marerittaktige fjellandskap. Også i utstillingen var flere helt hvite skulpturer av Aidas Bareikis som lignet post-apokalyptisk haug-arkitektur gjenvunnet av naturen.

Utstillings tittelen stiller spørsmålet: "Hvilken krig?" Verket ser ut til å svare: "Krig mellom kultur og natur." Det var for omtrent 7000 år siden at våre neolittiske forfedre begynte på det vi løst kan kalle sivilisasjon. Det er da hjulet og skriftspråket ble oppfunnet, noe som markerte starten på prosesser som førte til, blant annet, opphopninger av forbrukeravfall, papp, spraymaling, fotografering, plast, osv. Verket taler absolutt til engasjementet mellom menneskeheten og den naturlige verden. Men ingen kynisme var tydelig i verket Braman bidro med. Det uttrykte selvtillit, som om denne krigen ikke nødvendigvis er en dårlig ting; det er bare en ting. Hva vi føler om det er personlig, ikke universelt.

Syv tusen år med krig, 2005, installasjonsvisning, CANADA New York, © CANADA, Sarah Braman, Phil Brauer, Aidas Bareikis

Akkumulasjon og Objektivitet

Den estetiske tilnærmingen Braman har utviklet, er en av funnede objekter, akkumulering og estetisk intervensjon. Det er overhodet ikke den samme uttrykksformen som er assosiert med modernistiske kunstnere fra fortiden som utviklet lignende posisjoner, som Robert Rauschenberg eller Arman. Rauschenberg brukte funnede objekter på en slik måte at de beholdt sin opprinnelige essens. Hans berømte Monogram, som har en geit med et dekk rundt magen, uttrykker full geit-het og full dekk-het. Det er en sammensetning av funnede objekter som er grundig intervenert med, men vi er klar over de individuelle delene. Arman, i sine akkumuleringer, frydet seg over likheten som er iboende i lignende objekter. Hans hornakkumuleringer fremkaller bare tanken på horn. Hans klokkeakkumuleringer får oss til å tenke: "Klokker."

Sarah Braman - Second Surrender, 2002, Cardboard, acrylic paint (left) and Installation View from PS1 Greater New York, 2005, MoMA PS1, © Sarah Braman

Braman oppnår noe annerledes med sitt arbeid. Hennes kreasjoner får personligheter, som om sammensetningen av delene var uunngåelig; elementer som alltid var ment å kombineres har konfigurert seg til noe nytt. Hun har en evne til å uttrykke karakteren til materialer og objekter, ikke på en sjarmerende måte, men rett og slett på en måte som gir dem liv. Enten det er papp, Plexiglas, en del av en bil, et møbel, en dør, et telt eller en stubbe, samarbeider hun med materialene i stedet for å påtvinge dem et synspunkt. Deres skjulte sannhet manifesterer seg. Det er livlig, og vi relaterer.

Sarah Braman - You Are Everything, 2016, Installation view at Mitchell-Innes & Nash, NY, © Sarah Braman, courtesy Mitchell-Innes & Nash, NY

Emosjonell design

Mye av kraften i hennes arbeid kommer fra evnen Braman har til å velge kildematerialer som formidler følelser. Tenk på Coffin, en skulpturell sammensetning som inkorporerer en avkappet del av et fritidskjøretøy. "Campingdelen" vil ikke vekke den samme personlige reaksjonen hos hver enkelt betrakter, men den berører utvilsomt et minne i sinnet til alle som ser det. Verket inviterer til personlig refleksjon, mens designet tillater objektiv tolkning basert på farge, form, lys og rom.

Kanskje det mest essensielle elementet Sarah Braman fanger i sitt arbeid er nysgjerrighet. Hver gjenstand trekker oss mot seg. Den ber om å bli undersøkt. Den tilbyr oss fortrolighet, men ber oss deretter om å se forbi det vi kjenner. Noen verk lar til og med seerne klatre inn i dem. Å fysisk bebo en skulptur bryter ned en barriere. Det gjør noe abstrakt til noe nyttig. Det inviterer til nysgjerrighet på et annet nivå ved å vekke spørsmål ikke bare om verket, men også om hva naturen til all kunst kan være.

Sarah Braman - Coffin, 2011, Camper chunk, steel, Plexiglas and paint, © Sarah Braman, courtesy Mitchell-Innes & Nash, NY

Fremhevet bilde: Sarah Braman - Space Talk, 2016, Trestubbe, stål og glass, © Sarah Braman, med tillatelse fra Mitchell-Innes og Nash
Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.
Av Phillip Barcio