Kraften i Piet Mondrians Komposisjon med Rød, Blå og Gul

Piet Mondrian malte “Komposisjon med Rød Blå og Gul” i 1930. Det markerer et subtilt vendepunkt i utviklingen av hans distinkte, enestående malestil, som han kalte Neo-Plasticisme. Hans visuelle stemme kom til gjennom en grundig, daglig streben mot fullstendig abstraksjon, som han mente var en måte å uttrykke en universell renhet gjennom de plastiske kunstene. Det var i 1920, samme år som han publiserte sin bok Le Néo-Plasticisme, at Mondrian malte sine første rutenettmalerier, med de svarte horisontale og vertikale linjene og rektangulære feltene av ren farge som han nå er mest kjent for. Tidlig i sin utforskning av denne unike posisjonen, eksperimenterte Mondrian med flere farger og toner, og utforsket et bredt spekter av konfigurasjoner for både lerretene sine og for formene innenfor komposisjonene sine. Ved tiden for hans død i 1944, hadde han kommet til en fantastisk kompleks og moden visjon, legemliggjort av hans mesterverk, “Broadway Boogie Woogie.” Det var midt i den utviklingen at han malte “Komposisjon med Rød Blå og Gul.” Det er kanskje ikke åpenbart hvorfor dette verket er bemerkelsesverdig, eller hvorfor det markerer et viktig vendepunkt. Men det er noen aspekter ved det som klart skiller det fra så mange andre malerier Mondrian laget, og som signaliserer et punkt i hans utvikling når Mondrian selv var i ferd med å bli transformert.

Leser linjene

Noen mennesker sier at for å forstå det sanne budskapet i hva en person sier, må du lese mellom linjene. I tilfellet "Komposisjon med Rød, Blå og Gul" er det linjene selv som bærer et skjult budskap. Det er velkjent at Mondrian søkte balanse i sitt arbeid. Han skrev mye om komposisjonell harmoni som en reaksjon mot kaos. Han oppnådde den følelsen av harmoni ved utrettelig å søke balanse mellom de plastiske elementene i bildene sine. Plasseringen av fargene, størrelsen på formene, og kvalitetene på overflatene spilte av hverandre på måter som enten fikk ham til å føle seg ubalansert eller i balanse. Søket var alltid å oppdage det perfekte punktet der en komposisjon oppnådde en slags stillhet.

Likevel, over tid begynte Mondrian å forakte den stillheten han en gang søkte. Hans senere malerier, som han skapte i New York, inspirert av bevegelsen i byen og energien fra jazzmusikk, ser nesten ut til å vibrere og summere. "Komposisjon med Rød, Blå og Gul" markerer et utgangspunkt i hans evne til å gi bildene sine den energien. Hemmeligheten skjuler seg i linjene. Det kan nesten være umerkelig ved første øyekast, men hvis du ser på de svarte linjene i dette maleriet, vil du se at linjen øverst til venstre i komposisjonen er dobbelt så tykk som de andre linjene. Mondrian mente at dette valget, å gjøre en av linjene dobbelt så bred, ga liv til komposisjonen hans. Han transformerte tankene sine bort fra troen på stillhet som en universell nødvendighet, og mot ideen om at selv en helt abstrakt og harmonisk komposisjon trenger energi for å føles levende.

Hengende i balansen

Til tross for søken etter energi og bevegelse som Mondrian uttrykte med sin doble brede linje, er "Komposisjon med Rød, Blå og Gul" likevel en overlegen manifestasjon av billedharmoni. På en merkelig måte balanserer energien som er infundert i bildet av de brede linjene de andre billedelementene, som ellers kunne ha virket for konkrete. Nemlig snakker jeg om det massive røde kvadratet som dominerer dette bildet. Den visuelle vekten av dette kvadratet gjenspeiler den perfekt kvadratiske formen på lerretet. Det fremkaller nesten sammenligninger med et Malevich-maleri fra flere tiår tidligere. Det er fristende å se det røde kvadratet som motivet for verket, noe som ville ha ført dette maleriet utenfor riket av ren abstraksjon. Mondrian forsøkte tydelig å bruke så få andre billedelementer som mulig i komposisjonen. Han gikk til den motsatte ekstremen med det lille gule rektangelet nederst på lerretet, og traff midtpunktet med det blå rektangelet. Men det er merkelig nok den doble brede linjen som antyder at det faktisk skjer mer i denne komposisjonen enn enkle fargede former.

Et annet interessant aspekt ved dette maleriet, i det minste for meg, er at Mondrian lot fargefeltene være uinnrammet i kantene av lerretet. Han gjorde på ingen måte alltid dette. Ofte er rektanglene hans helt innhegnet av svarte linjer. Ved å la formene være åpne i dette tilfellet, sitter vi igjen med ideen om at kanskje linjene aldri var ment som rammer. Kanskje de var ment som fargefelt lik de andre fargede formene. Eller kanskje de er ment å fungere som noe konkret, og fargen var ment å bli oppfattet mer som lys—noe eterisk som fyller tomrom. I dette maleriet, siden de ikke er kantet av svarte linjer, kan de fargede rommene utvide seg for alltid inn i rommet utenfor kanten av lerretet. Hvis dette er tilfelle, er det nesten som om Mondrian klippet et bilde han så i sitt sinn. Jeg kan forestille meg at i stedet for at Mondrian var en allvitende forteller av en fiktiv visuell verden, var han mer en dokumentarist, som så det som var foran ham og redigerte det på en slik måte at vi alle kunne forstå det slik han gjorde. Kanskje den ideen ville irritere Mondrian, siden han var bestemt i sin jakt på ren abstraksjon. Men det er delvis det som gjør "Komposisjon med Rød, Blå og Gul" til et så transformativt maleri. Det transformerte ikke bare hans egen utvikling som maler—det transformerer også vår evne til å samhandle med arven etter hans arbeid på måter som trosser selv de forventningene han hadde for seg selv.

Utvalgt bilde: Piet Mondrian - Komposisjon i rødt, blått og gult. 1930. Olje og papir på lerret. 46 x 46 cm. Kunsthaus Zürich
Av Phillip Barcio