Kraften i Piet Mondrians Komposisjon med Rød, Blå og Gul

Piet Mondrian malte «Komposisjon med rødt, blått og gult» i 1930. Det markerer et subtilt vendepunkt i utviklingen av hans særegne, unike malestil, som han kalte neo-plastisisme. Hans visuelle uttrykk oppsto gjennom en nøye, daglig streben etter fullstendig abstraksjon, som han mente var en måte å uttrykke en universell renhet gjennom de plastiske kunstene. Det var i 1920, samme år som han ga ut boken Le Néo-Plasticisme, at Mondrian malte sine første rutenettsmalerier, med de svarte horisontale og vertikale linjene og rektangulære feltene med ren farge som han nå er mest kjent for. Tidlig i sin utforskning av denne unike posisjonen eksperimenterte Mondrian med flere farger og toner, og utforsket et bredt spekter av oppsett både for lerretene og for formene i komposisjonene sine. Da han døde i 1944, hadde han nådd en fantastisk kompleks og moden visjon, legemliggjort i hans mesterverk, «Broadway Boogie Woogie». Det var midt i denne utviklingen at han malte «Komposisjon med rødt, blått og gult». Det er kanskje ikke åpenbart hvorfor dette verket er bemerkelsesverdig, eller hvorfor det markerer et viktig vendepunkt. Men det er noen sider ved det som tydelig skiller det fra mange andre malerier Mondrian laget, og som signaliserer et punkt i hans utvikling da Mondrian selv var i ferd med å bli forvandlet.

Å lese linjene

Noen sier at for å forstå det egentlige budskapet i det en person sier, må man lese mellom linjene. I tilfellet «Komposisjon med rødt, blått og gult» er det linjene selv som bærer et skjult budskap. Det er velkjent at Mondrian søkte balanse i sitt arbeid. Han skrev mye om kompositorisk harmoni som en reaksjon mot kaos. Han oppnådde denne følelsen av harmoni ved nådeløst å søke balanse mellom de plastiske elementene i bildene sine. Plasseringen av fargene, størrelsen på formene og kvalitetene på flatene spilte på hverandre på måter som enten fikk ham til å føle seg ubalansert eller i balanse. Målet var alltid å finne det perfekte punktet der en komposisjon oppnådde en slags stillhet.

Men etter hvert begynte Mondrian å mislike nettopp den stillheten han en gang søkte. Hans senere malerier, som han laget i New York og som var inspirert av byens bevegelse og energien i jazzmusikken, synes nesten å vibrere og surre. «Komposisjon med rødt, blått og gult» markerer et startpunkt i hans evne til å gi bildene sine denne energien. Hemmeligheten skjuler seg i linjene. Det kan nesten være umerkelig ved første øyekast, men hvis du ser på de svarte linjene i dette maleriet, vil du se at linjen øverst til venstre i komposisjonen er dobbelt så tykk som de andre linjene. Mondrian mente at dette valget, å gjøre en av linjene dobbelt så bred, ga liv til komposisjonen hans. Han var i ferd med å forvandle tankene sine bort fra troen på stillhet som en universell nødvendighet, og mot ideen om at selv en fullstendig abstrakt og harmonisk komposisjon trenger energi for å føles levende.

I balanse

Til tross for jakten på energi og bevegelse som Mondrian uttrykte med sin dobbelt brede linje, er «Komposisjon med rødt, blått og gult» likevel en overlegen manifestasjon av billedlig harmoni. På en merkelig måte balanserer faktisk energien som de brede linjene tilfører bildet de andre billedlige elementene, som ellers kunne virket for konkrete. Nemlig, jeg snakker om den massive røde firkanten som dominerer dette bildet. Den visuelle tyngden av denne firkanten gjenspeiler den helt kvadratiske formen på lerretet. Det vekker nesten assosiasjoner til et Malevich-maleri fra tiår tidligere. Det er fristende å se den røde firkanten som motivet i verket, noe som ville ha tatt dette maleriet utenfor rammen av ren abstraksjon. Mondrian forsøkte tydelig å bruke så få andre billedlige elementer som mulig i komposisjonen. Han gikk til motsatt ytterpunkt med den lille gule rektangelen nederst på lerretet, og traff midtpunktet med den blå rektangelen. Men det er merkelig nok den dobbelt brede linjen som antyder at det faktisk skjer mer i denne komposisjonen enn bare enkle fargede former.

En annen interessant side ved dette maleriet, i hvert fall for meg, er at Mondrian lot fargefeltene stå åpne i kantene av lerretet. Han gjorde ikke alltid dette. Ofte er rektanglene hans helt innrammet av svarte linjer. Ved å la formene stå åpne i dette tilfellet, sitter vi igjen med tanken om at kanskje linjene aldri var ment som rammer. Kanskje de var ment som fargefelt på lik linje med de andre fargede formene. Eller kanskje de er ment å fungere som noe konkret, og fargen var ment å oppfattes mer som lys—noe eterisk som fyller tomrommet. I dette maleriet, siden de ikke er avgrenset av svarte linjer, kan de fargede områdene utvide seg uendelig utover lerretets kant. Hvis dette er tilfelle, er det nesten som om Mondrian har kuttet ut et bilde han så for seg i sitt sinn. Jeg kan tenke meg at i stedet for at Mondrian var en allvitende forteller av en fiktiv visuell verden, var han mer en dokumentarist, som så det som lå foran ham og redigerte det på en måte som gjorde at vi alle kunne forstå det slik han gjorde. Kanskje den tanken ville irritere Mondrian, siden han var bestemt på sin jakt etter ren abstraksjon. Men det er delvis det som gjør «Komposisjon med rødt, blått og gult» til et så omveltende maleri. Det forvandlet ikke bare hans egen utvikling som maler—det forandrer også vår evne til å samhandle med arven etter hans verk på måter som overgår selv de forventningene han hadde til seg selv.

Utvalgt bilde: Piet Mondrian - Komposisjon i rødt, blått og gult. 1930. Olje og papir på lerret. 46 x 46 cm. Kunsthaus Zürich
Av Phillip Barcio