De romlige relieffene til Hélio Oiticica
En utstilling av tidlige arbeider av Hélio Oiticica ved Galerie Lelong & Co. i New York er verdt en reise for å se, da den gir et innblikk i den rene plastiske estetismen som dannet grunnlaget for verket til denne fascinerende kunstneren. Etter hvert som karrieren hans utviklet seg, ble Oiticica mindre inspirert av formalisme og mer av sensualitet og sosiale samspill med publikum. Kunstneren ble til slutt verdenskjent for verk som hans «Penetrables», strukturer som betrakterne trer inn i ved å gå inn i dem; hans «parangolés», bærbare kunstverk som betrakterne kunne ta på seg mens de danset; og hans miljøer, som det storskala «Tropicália», en øy av sand og stein inne i galleriet hvor flere «Penetrables» er bygget for å ligne favelaene kjent for alle som har besøkt slummen i Rio de Janeiro. Alle disse senere verkene bygger på konseptet om at opplevelsene publikum har med kunst er mer minneverdige og mer livskraftige hvis de er deltakende. Likevel er det visuelle språket som informerer disse deltakende kunstverkene, like fullt forankret i noe rent plastisk. Det vokste fram gjennom mange års tidlig forskning Oiticica utførte mens han strevde med å finne essensen i sitt valgte medium. Denne forskningen er grunnlaget for «Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59» ved Galerie Lelong. Utstillingen presenterer tre distinkte verkgrupper. Først er eksempler fra «Grupo Frente» eller «Front Group»-serien, gouache på papp-komposisjoner som sprang ut av restene av den konkrete kunstbevegelsen, som om de undersøkte hva som kunne være de grunnleggende visuelle strukturene i geometrisk abstrakt kunst. Deretter følger flere eksempler fra «Metaesquemas» eller «Meta Schemes»-serien. I disse gouache-på-papp-maleriene reduserer Oiticica sitt visuelle språk til det enkleste, mest selvrefererende elementer – fargerike bokser arrangert i ukonvensjonelle rutenett. Til slutt byr utstillingen på et verk fra «Relevo Espacial» eller Spatial Relief-serien. Denne serien markerte et vendepunkt da formene og fargene Oiticica hadde utviklet i sine malerier sprang ut i tredimensjonalt rom, og ble objekter som sameksisterte med betrakterne i en sone av lik deltakelse.
Fremveksten av det ikke-objekt
Hélio Oiticica ble født i Rio de Janeiro, Brasil, i 1937. Mens han vokste opp, spredte en sterk optimisme seg gjennom den søramerikanske avantgarden. I Argentina ble Arte Concreto Invención grunnlagt i 1945 av kunstnere som trodde at de utopiske, universelle ideene i geometrisk abstrakt kunst kunne bidra til å forvandle det korrupte politiske systemet i landet deres. Samtidig i Brasil brakte kunstnere som kom tilbake etter utdanning i Europa med seg mange av de samme idealistiske tankene. De trodde sterkt på at de kunne mobilisere de formale filosofiene i geometrisk abstrakt kunst for på en eller annen måte å forvandle det tradisjonelle brasilianske samfunnet, og lede til en mer rettferdig, framoverlent kultur. Deres optimistiske iver fant sin fulle uttrykk i opprettelsen av byen Brasília, den nye, moderne hovedstaden i Brasil – en futuristisk metropol av skinnende, hvit, modernistisk arkitektur, hovedplanlagt av den brasilianske arkitekten Oscar Niemeyer.
Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59 ved Galerie Lelong, 2018. Foto med tillatelse fra Galerie Lelong
Brasília ble offisielt grunnlagt i 1960, men straks ble den harde realiteten av dens svikt tydelig for unge kunstnere som Oiticica. Selv om de dyre og vakre bygningene var praktfulle å se på, tigget fattige mennesker og deres barn fortsatt i gatene. Den konkrete kunstbevegelsen som hadde inspirert denne utopiske visjonen til å slå rot i Brasil, viste seg å være intet mer enn den siste kulturelle godbiten for eliten. Skuffelsen i denne epoken førte til at Oiticica, sammen med Lygia Clark og Lygia Pape, grunnla den neo-konkrete bevegelsen. Deres nye bevegelse hadde som mål å forbedre livet for vanlige brasilianske borgere. Den var inspirert av ideer uttrykt i et essay av Ferreira Gullar kalt «Teorien om det ikke-objekt». Essayet postulerte at materielle gjenstander som kunstverk ikke i seg selv er verdifulle for mennesker som søker mening. De er bare verdifulle så langt deres status som ikke-objekter – materielle gjenstander som tillater «sensoriske og mentale opplevelser... å finne sted» – kan forstås.
Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59 ved Galerie Lelong, 2018. Foto med tillatelse fra Galerie Lelong
En tilbakeholden håpefullhet
Ved å fokusere på skapelsen av «ikke-objekter» i stedet for tradisjonelle kunstverk, håpet Oiticica og andre neo-konkrete kunstnere å inspirere en ny, om enn tilbakeholden håpefullhet om hvordan kunst kunne krysse med behovene og verdiene til vanlige folk. Oiticica gikk langt for å stille ut verkene sine utenfor museumsrammer. Mens han levde, hadde han bare én utstilling i et tradisjonelt museum. Resten ble holdt i gallerier som var mer uformelle og mindre skremmende for betrakterne. Han oppmuntret folk til å ta på verkene hans. Betrakterne danset og lo mens de tok på seg hans «parangolés». De samlet seg i hans «Penetrables», spiste, drakk og til og med elsket. Men selv denne optimistiske perioden tok snart slutt for Oiticica. Han flyttet til New York og forvandlet arbeidet sitt igjen, og skapte private miljøer inne i sin egen leilighet hvor små grupper av mennesker ble invitert til intime opplevelser, der de brukte kokain og så videoprojekter Oiticica hadde laget.
Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59 ved Galerie Lelong, 2018. Foto med tillatelse fra Galerie Lelong
Da Oiticica forlot New York og vendte tilbake til Brasil, var han desillusjonert over de ekstreme grensene han hadde tatt konseptet sitt til. Han sluttet med narkotika og omfavnet formalisme på nytt, noe som vises i sene prosjekter som «Magic Square nr. 3» (1979). Likevel, som dette verket også viser, var Oiticica fortsatt fast bestemt på å skape verk som folk kunne samhandle med og delta i. Det er fristende å forestille seg hvilke enda større verk Oiticica kunne ha oppnådd om han ikke hadde dødd i 1980, 42 år gammel, av et slag som følge av høyt blodtrykk. Den andre store tragedien i hans arv er at mange av verkene og personlige eiendelene Oiticica etterlot seg ble ødelagt i en brann i 2009 i hjemmet til hans bror. Det er derfor desto mer verdifullt å benytte enhver anledning til å se autentiske eksempler på hans arbeid når de vises. De gir et glimt inn i et strålende sinn som virkelig forsto viktigheten av skjæringspunktet mellom kunst og hverdagsliv. «Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59» ved Galerie Lelong & Co. i New York vises til 26. januar 2019.
Utvalgt bilde: Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59 ved Galerie Lelong, 2018. Foto med tillatelse fra Galerie Lelong
Av Phillip Barcio
