De romlige relieffene til Hélio Oiticica
En utstilling av tidlige verk av Hélio Oiticica hos Galerie Lelong & Co. i New York er verdt et besøk, da den gir et innblikk i den rene plastiske estetikk som dannet grunnlaget for dette fascinerende kunstnerens oeuvre. Etter hvert som karrieren hans utviklet seg, ble Oiticica inspirert mindre av formalisme og mer av sensualitet og sosiale interaksjoner med publikum. Kunstneren ble til slutt verdenskjent for verk som hans "Penetrables", strukturer som seerne kan trenge inn i ved å gå inn i dem; hans "parangolés", bærbare kunstverk som seerne kunne ta på seg mens de danset; og hans miljøer, som den storslåtte "Tropicália", en øy av sand og stein i galleriet hvor flere "Penetrables" er bygget for å se ut som favelas kjent for alle som har besøkt slumområdene i Rio de Janeiro. Alle disse senere verkene er basert på konseptet om at opplevelsene medlemmene av publikum har med kunst er mer minneverdige og mer vitale hvis de er deltakende. Likevel er det visuelle språket som informerer disse deltakende kunstverkene likevel forankret i noe rent plastisk. Det oppsto etter år med tidlig forskning Oiticica utførte mens han strevde med å oppdage det essensielle i sitt valgte medium. Den forskningen er grunnlaget for "Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59" hos Galerie Lelong. Utstillingen presenterer tre distinkte verkserier. Først er eksempler fra "Grupo Frente" eller "Front Group"-serien, gouache på papp-komposisjoner som sprang ut av restene av den konkrete kunstbevegelsen, som om de undersøkte hva som kunne være de grunnleggende visuelle strukturene i geometrisk abstrakt kunst. Deretter er det flere eksempler fra "Metaesquemas" eller "Meta Schemes"-serien. I disse gouache på papp-maleri, reduserer Oiticica sitt visuelle språk til sine enkleste, mest selvrefererende elementer—fargerike bokser arrangert i ukonvensjonelle rutenett. Til slutt gir utstillingen seerne et verk fra "Relevo Espacial" eller Spatial Relief-serien. Denne serien markerte et avgjørende øyeblikk da formene og fargene Oiticica hadde utviklet i maleriene hans sprøytet ut i dimensjonal rom, og ble objekter som sameksisterte med seerne i en sone av lik deltakelse.
Oppstigning av Ikke-Objektet
Hélio Oiticica ble født i Rio de Janeiro, Brasil, i 1937. I løpet av oppveksten hans spredte en intens optimisme seg gjennom den søramerikanske avantgarden. I Argentina ble Arte Concreto Invención grunnlagt i 1945 av kunstnere som trodde at de utopiske, universalistiske ideene fra Geometric Abstract Art kunne bidra til å transformere det korrupte politiske systemet i landet deres. I mellomtiden, i Brasil, brakte kunstnere som kom tilbake etter å ha blitt utdannet i Europa med seg mange av de samme idealistiske tankene. De trodde sterkt at de kunne mobilisere de formelle filosofiene til geometrisk abstrakt kunst for på en eller annen måte å transformere det tradisjonelle brasilianske samfunnet, noe som ville føre til en mer rettferdig, progressiv kultur. Deres optimistiske iver fant sin fulle uttrykk i opprettelsen av byen Brasília, den nye, moderne hovedstaden i Brasil—en futuristisk metropol med glitrende, hvit, modernistisk arkitektur, masterplanlagt av den brasilianske arkitekten Oscar Niemeyer.
Hélio Oiticica: Romlig relief og tegninger, 1955–59 på Galerie Lelong, 2018. Foto med tillatelse fra Galerie Lelong
Brasília ble offisielt grunnlagt i 1960, men umiddelbart var den brutale virkeligheten av dens fiasko åpenbar for unge kunstnere som Oiticica. Selv om de dyre og vakre bygningene var praktfulle å se på, var det fortsatt fattige mennesker og deres barn som tigget i gatene. Betongkunst-bevegelsen som hadde inspirert denne utopiske visjonen til å slå rot i Brasil, viste seg å være ikke mer enn den nyeste kulturelle fordelen for eliten. Skuffelsen over denne epoken er det som førte Oiticica, sammen med Lygia Clark og Lygia Pape, til å grunnlegge Neo-Betongbevegelsen. Deres nye bevegelse hadde som mål å forbedre livet for de vanlige borgerne i Brasil. Den var inspirert av ideer uttrykt i et essay av Ferreira Gullar kalt "Teori om ikke-objektet." Essayet postulerte at materielle objekter som kunstverk ikke i seg selv er verdifulle for mennesker som søker mening. De er bare verdifulle i den grad deres status som ikke-objekter—materielle objekter som tillater "sensoriske og mentale opplevelser... å finne sted"—kan forstås.
Hélio Oiticica: Romlig relief og tegninger, 1955–59 på Galerie Lelong, 2018. Foto med tillatelse fra Galerie Lelong
En tilbakeholdt håpfullhet
Ved å fokusere på skapelsen av "ikke-objekter" i stedet for tradisjonelle kunstverk, håpet Oiticica og andre Neo-Concret-artister å inspirere en ny, om enn tilbakeholden, håpfullhet om måtene kunst kunne krysse med behovene og verdiene til hverdagsmennesker. Oiticica gikk langt for å stille ut verkene sine utenfor museumsinnstillinger. Mens han var i live, hadde han bare én utstilling i et tradisjonelt museum. Resten ble holdt i gallerirom som var mer uformelle, og mindre skremmende for seerne. Han oppfordret folk til å ta på verkene hans. Seerne danset og lo mens de hadde på seg hans "parangolés." De samlet seg i hans "Penetrables," spiste, drakk og til og med elsket. Men selv denne optimistiske perioden kom snart til en slutt for Oiticica. Han flyttet til New York City og transformerte arbeidet sitt igjen, og skapte private miljøer inne i sin egen leilighet hvor små grupper mennesker ble invitert til intime opplevelser, der de ville ta kokain og se videoprosjekteringer Oiticica hadde laget.
Hélio Oiticica: Romlig relief og tegninger, 1955–59 på Galerie Lelong, 2018. Foto med tillatelse fra Galerie Lelong
Da Oiticica forlot New York og returnerte til Brasil, var han desillusjonert over de ekstreme grensene han hadde tatt konseptet sitt til. Han sluttet å bruke narkotika og gjenopptok formalismen, som vist i sene prosjekter som "Magic Square nº 3" (1979). Likevel, som dette spesifikke verket også viser, var Oiticica fortsatt fast bestemt på å skape verk som folk kunne samhandle med og delta i. Det er fristende å forestille seg hvilke enda større verk Oiticica ville ha oppnådd hvis han ikke hadde dødd i 1980, 42 år gammel, av et slag som følge av høyt blodtrykk. Den andre store tragedien i hans arv er at i 2009 ble mange av verkene og personlige eiendeler Oiticica etterlot seg ødelagt i en brann i hjemmet til broren hans. Det er derfor enda mer verdifullt å benytte enhver mulighet til å se autentiske eksempler på arbeidet hans når de er utstilt. De gir et glimt inn i et strålende sinn som virkelig forsto viktigheten av skjæringspunktet mellom kunst og hverdagsliv. "Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59" på Galerie Lelong & Co. i New York er på utstilling til 26. januar 2019.
Fremhevet bilde: Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59 på Galerie Lelong, 2018. Foto med tillatelse fra Galerie Lelong
Av Phillip Barcio
