De romlige relieffene til Hélio Oiticica

En utstilling av tidlige verk av Hélio Oiticica ved Galerie Lelong & Co. i New York er verdt en tur, ettersom den gir et innblikk i den rene plastiske estetikken som dannet grunnlaget for denne fascinerende kunstnerens oeuvre. Etter hvert som karrieren utviklet seg, ble Oiticica mindre inspirert av formalisme og mer av sensualitet og sosial interaksjon med publikum. Kunstneren ble etter hvert verdenskjent for verk som «Penetrables», strukturer som betrakterne trer inn i ved å gå inn i dem; «parangolés», bærbare kunstverk som betrakterne kunne ta på seg mens de danset; og miljøer som det storskalige «Tropicália», en øy av sand og stein inne i galleriet, der flere «Penetrables» er bygget slik at de ligner favelaene som er velkjente for alle som har besøkt slumområdene i Rio de Janeiro. Alle disse senere verkene bygger på ideen om at publikums opplevelser med kunst er mer minneverdige og mer livskraftige når de er deltakende. Likevel er det visuelle språket som preger disse deltakende kunstverkene, fortsatt forankret i noe rent plastisk. Det vokste frem gjennom mange år med tidlig forskning Oiticica utførte mens han forsøkte å avdekke det grunnleggende i mediet han hadde valgt. Denne forskningen danner grunnlaget for «Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59» ved Galerie Lelong. Utstillingen presenterer tre tydelige verkgrupper. Først kommer eksempler fra serien «Grupo Frente» eller «Front Group», komposisjoner i gouache på kartong som sprang ut av restene etter den konkrete kunstbevegelsen, som om de undersøkte hva som kunne være de fundamentale visuelle strukturene i geometrisk abstrakt kunst. Deretter vises flere eksempler fra serien «Metaesquemas» eller «Meta Schemes». I disse gouachemaleriene på kartong reduserer Oiticica det visuelle språket sitt til de enkleste, mest selvrefererende elementene – fargerike bokser ordnet i uvanlige rutenett. Til slutt får publikum se et verk fra serien «Relevo Espacial» eller Spatial Relief. Denne serien markerte et avgjørende øyeblikk, da formene og fargene Oiticica hadde utviklet i maleriene sine, sprang ut i det tredimensjonale rommet og ble til objekter som eksisterte sammen med betrakterne i en sone med likeverdig deltakelse.

Det ikke-objektive oppstår

Hélio Oiticica ble født i Rio de Janeiro i Brasil i 1937. Mens han vokste opp, spredte det seg en sterk optimisme i den søramerikanske avantgarden. I Argentina ble Arte Concreto Invención grunnlagt i 1945 av kunstnere som mente at de utopiske, universalistiske ideene i geometrisk abstrakt kunst kunne bidra til å forvandle landets korrumperte politiske system. Samtidig brakte kunstnere i Brasil, som vendte hjem etter å ha fått utdanning i Europa, med seg mange av de samme idealistiske tankene. De trodde sterkt på at de kunne mobilisere den geometriske abstraktkunstens formale filosofier for på et eller annet vis å forvandle det tradisjonelle brasilianske samfunnet og dermed skape en mer rettferdig og progressiv kultur. Deres optimistiske glød kom klarest til uttrykk i oppføringen av Brasília, Brasils nye, moderne hovedstad – en futuristisk metropol med skinnende hvit, modernistisk arkitektur, utformet etter en overordnet plan av den brasilianske arkitekten Oscar Niemeyer.

Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59 ved Galerie Lelong, 2018. Foto med tillatelse fra Galerie Lelong

Brasília ble offisielt grunnlagt i 1960, men den harde virkeligheten bak byens fiasko ble umiddelbart tydelig for unge kunstnere som Oiticica. Selv om de kostbare og vakre bygningene var storslagne å se på, tigget fattige mennesker og barna deres fortsatt i gatene. Den konkrete kunstbevegelsen som hadde inspirert dette utopiske visjonen til å slå rot i Brasil, viste seg å ikke være noe mer enn elitenes nyeste kulturelle privilegium. Skuffelsen i denne perioden fikk Oiticica, sammen med Lygia Clark og Lygia Pape, til å grunnlegge den neokonkrete bevegelsen. Den nye bevegelsen hadde som mål å forbedre livet for Brasils vanlige borgere. Den var inspirert av ideer fremsatt i et essay av Ferreira Gullar med tittelen «Theory of the Non-Object». Essayet hevdet at materielle objekter som kunstverk ikke i seg selv er verdifulle for mennesker som søker mening. De er bare verdifulle i den grad deres status som ikke-objekter – materielle objekter som lar «sanse- og mentale erfaringer … finne sted» – kan forstås.

Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59 ved Galerie Lelong, 2018. Foto med tillatelse fra Galerie Lelong

Et tilbakeholdent håp

Ved å fokusere på å skape «ikke-objekter» i stedet for tradisjonelle kunstverk håpet Oiticica og andre neokonkrete kunstnere å inspirere til et nytt, om enn tilbakeholdent, håp om hvordan kunst kunne møte vanlige menneskers behov og verdier. Oiticica gjorde mye for å stille ut verkene sine utenfor museumsrammen. Mens han levde, hadde han bare én utstilling på et tradisjonelt museum. Resten ble holdt i mer uformelle gallerier, som var mindre skremmende for betrakterne. Han oppmuntret folk til å ta på verkene hans. Betrakterne danset og lo mens de iførte seg «parangolés». De samlet seg i «Penetrables», der de spiste, drakk og til og med elsket. Men også denne optimistiske perioden tok snart slutt for Oiticica. Han flyttet til New York og forvandlet arbeidet sitt nok en gang, ved å skape private miljøer i sin egen leilighet, der små grupper ble invitert til intime opplevelser under hvilke de brukte kokain og så videoprojeksjoner Oiticica hadde laget.

Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59 ved Galerie Lelong, 2018. Foto med tillatelse fra Galerie Lelong

Da Oiticica forlot New York og vendte tilbake til Brasil, var han desillusjonert over de ekstreme grensene han hadde ført ideen sin til. Han sluttet å bruke narkotika og omfavnet formalismen igjen, noe som kommer til uttrykk i senere prosjekter som «Magic Square nº 3» (1979). Likevel viser også dette verket at Oiticica fortsatt var fast bestemt på å skape verk som folk kunne samhandle med og delta i. Det er fristende å forestille seg hvilke enda større verk Oiticica kunne ha skapt dersom han ikke hadde dødd i 1980, 42 år gammel, av et hjerneslag som følge av høyt blodtrykk. Den andre store tragedien i arven etter ham er at mange av verkene og personlige eiendelene Oiticica etterlot seg, ble ødelagt i en brann hjemme hos broren hans i 2009. Det gjør det desto mer verdifullt å benytte enhver anledning til å se autentiske eksempler på arbeidene hans når de stilles ut. De gir et innblikk i et briljant sinn som virkelig forsto betydningen av møtet mellom kunst og hverdagsliv. «Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59» ved Galerie Lelong & Co. i New York vises til og med 26. januar 2019.

Forsidebilde: Hélio Oiticica: Spatial Relief and Drawings, 1955–59 ved Galerie Lelong, 2018. Foto med tillatelse fra Galerie Lelong
Av Phillip Barcio