Hvorfor var Richard Serras Tilted Arc så kontroversiell?

Historien om “Tilted Arc,” en 36,5 meter lang, 3,6 meter høy stålkulptur av Richard Serra som ble bestilt, satt opp og deretter ødelagt av myndighetene i New York på 1980-tallet, er en av de mest legendariske fortellingene innen samtidskunst. Historien, som reiser noen fascinerende og konstruktive poenger om skjæringspunktet mellom abstrakt kunst og hverdagsliv, går slik: I 1981 ga United States General Services Administration (GSA) Serra i oppdrag å lage en skulptur som skulle plasseres på plassen foran Jacob K. Javits Federal Building i Lower Manhattan. Stedet var allerede et smeltedigel for ulike abstrakte estetiske posisjoner. Den biomorfe plassen hadde en rund fontene som minnet om en slags elegi til det gyldne snitt. De omkringliggende brutale, modernistiske mellomhøye bygningene eksemplifiserte samtidig nettets storhet. Serra designet en perfekt samarbeidspartner i komposisjonen—et massivt, lineært stålplate som lente seg svakt, og ble til et skrått plan. Fra et abstrakt estetisk synspunkt var det en mesterlig gest. Ikke bare var det formmessig tiltalende, men det brakte modernismen opp til dags dato med samtaler om materialitet, forgjengelighet, stedsspesifisitet og skjæringspunktet mellom kunst og offentlig liv. For folkene som bodde og arbeidet rundt plassen, var det derimot en skamplett. Skulpturen blokkerte deres vei mellom bygningene. Den kastet skygge over dem mens de spiste lunsj. Den sperret utsikten til fontenen. Og som en arbeider påpekte under den offentlige rettssaken som ble holdt for å avgjøre om “Tilted Arc” skulle ødelegges, var 175 000 dollar mye offentlige penger å bruke på “en rusten metallvegg.” Til slutt bestemte en dommer at skulpturen måtte fjernes. Den åtte år lange sagaen—som avsluttet for tretti år siden i år—gir fortsatt lærdom for kunstnere og kommuner i dag.

Stopp opp og kjenn på rusten

For Serra innbefattet “Tilted Arc” hans interesse for et kunstverks evne til å tilpasses et sted på en måte som fikk det til å samhandle direkte og nært med betrakterne. Han analyserte plassen før han designet verket. Han valgte form, mål og plassering etter å ha lagt merke til den hastige måten folk passerte gjennom plassen på vei til og fra. Han ønsket bevisst å omdirigere denne trafikken, ikke bare som en irritasjon, men som en måte å endre folks perseptuelle virkelighet i rommet. Han ville at de skulle stoppe opp og tenke over omgivelsene sine, og reflektere over rommet de beveget seg gjennom. Det var en radikal, undergravende gest som var ment å forstyrre normale aktiviteter, og det virket. Skulpturen virket fullstendig undertrykkende for mange av dem som måtte se på den hver dag. Mange klaget over at de allerede hatet estetikken til den føderale bygningen og plassen, og at “Tilted Arc” bare gjorde det verre. Andre, ironisk nok, klaget over at de likte estetikken til plassen og arkitekturen, og at “Tilted Arc” forstyrret rommets harmoni.

I løpet av kort tid skrev mer enn 1000 innbyggere—omtrent 15 prosent av nabolagets befolkning—under en underskriftskampanje for å få skulpturen fjernet. Først sto GSA ved Serra og nektet å fjerne verket. Men den offentlige misnøyen økte over årene, og etter at en ny borgermester ble valgt i 1984, snudde den offisielle offentlige opinionen mot skulpturen. En rettssak for å fjerne “Tilted Arc” ble holdt i 1985. Til tross for mer enn dobbelt så mange borgere, inkludert en strøm av kjente kunstnere, som vitnet til fordel for skulpturen, bestemte dommeren at skulpturen skulle fjernes. Serra anket, og avgjørelsen tok ytterligere fire år å håndheve, men endelig, 15. mars 1989, ble “Tilted Arc” delt i tre deler og tatt i oppbevaring.

Stedsløshet

Sagaen om ødeleggelsen av “Tilted Arc” førte til en av de mest bemerkelsesverdige juridiske uttalelsene noensinne om kunst. Den uttalelsen handler om hvorvidt plassering er avgjørende for integriteten til et stedsspesifikt kunstverk. Vanligvis er dette den typen retorisk debatt man forventer å overhøre i en kunstkritikkklasse eller på en pub. Men i dette tilfellet utspilte det seg i en amerikansk ankedomstol. I hovedsak hadde Serra argumentert i sine anker at siden “Tilted Arc” var designet spesielt for plassen der den var satt opp, ville flytting til bokstavelig talt et hvilket som helst annet sted gjøre den meningsløs, og i praksis ødelegge den. Til tross for den solide logikken i dette argumentet, avviste en rekke dommere Serra. Som reaksjon på disse avgjørelsene ble det i 1990 gjort en endring i den amerikanske opphavsrettsloven som beskyttet de såkalte “moralske rettighetene” til en kunstner, et tiltak mange mente ville ha beskyttet Serra mot å få sitt stedsspesifikke verk fjernet og dermed ødelagt.

I 2006 førte imidlertid en senere sak i den amerikanske ankedomstolen til at en dommer endret denne endringen, og uttalte at i USAs øyne er ikke det spesifikke stedet et stedsspesifikt kunstverk er laget for, avgjørende for verkets integritet. Denne absurde avgjørelsen kan tydelig spores tilbake til den eksisterende presedensen etablert av Serra-saken. Men det virker for meg som om det er ett åpenbart perspektiv som mangler i hele debatten. Det er fullt mulig at dommerne som avviste Serra ikke egentlig var uenige i hans logikk. Kanskje var de helt enige i at flytting av hans stedsspesifikke verk ville ødelegge det. Tross alt, hva slags rimelig grunnlag finnes det for å hevde så latterlig at plassering ikke er en viktig del av stedsspesifikk kunst? Det mer sannsynlige er at de rett og slett ikke brydde seg. De ønsket å ødelegge “Tilted Arc.” De sendte et budskap til fordel for status quo. For meg er historien en påminnelse om den politiske kraften i abstrakt kunst. Det er ikke et esoterisk tema som bare finnes i akademier og museer. Oppfattelsens makt, og måtene kunst krysser med hverdagslivet på, er svært reelle.

Utvalgt bilde: Richard Serra - Tilted Arc, 1981. COR-TEN-stål. 37 m lang, 3,7 m høy, 6,4 cm tykk. Federal Plaza i Lower Manhattan, New York. Foto: Elizabeth Sasser. Med tillatelse fra Richard Serra.
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio