6 Skulpturer Inspirert av Naturen Du Kan Se Denne Sommeren

En kommende utstilling i London denne sommeren lover betrakterne en unik mulighet til å undersøke skjæringspunktet mellom figurativ kunst og abstraksjon i samtidskulptur, gjennom et utvalg av skulpturer inspirert av naturen. Utstillingen, med tittelen Renaturing Nature, og arrangert av Hignell Gallery, vil utfolde seg over to tydelig forskjellige steder—innsiden av Hignell Gallery i Shepherd Street i Mayfair, og de frodige omgivelsene i hagen på Saint James’s Square, halvannen kilometer unna. De seks skulpturene er valgt nettopp for deres evne til å utnytte enten et innendørs eller utendørs sted, selv om noen absolutt kunne ha vært plassert i begge miljøer, og vekket helt forskjellige reaksjoner. For eksempel vil et par enorme stankelbein av den tysk-kanadiske kunstneren Vanessa Paschakarnis bebo galleriets innside, og presse betrakterne inn i en følelse av at de er fanget skremmende innendørs med noe som tydelig hører hjemme i villmarken. Likevel, om disse stankelbeinene var ute, ville vi reagert helt annerledes på dem. Deres nærvær innendørs gjør dem til gjenstander og forsterker de unaturlige sidene ved deres tilstedeværelse. Ute ville de være konkrete; monumenter over naturen. Inne blir de abstraksjoner; monumenter over naturens fetisjering. Hvert av de andre verkene som vil vises i denne utstillingen, opererer faktisk med samme type konseptuelle motsetning. De bruker alle fortellende bilder eller innhold som luller oss inn i en umiddelbar reaksjon om at vi bare ser på en enkel, konkret gjengivelse av noe vi kjenner igjen—en slags monument over dette eller hint. Jo mer vi grubler over disse verkene, og jo nærmere vi ser på dem, desto mer blir vi klar over en verden av skjult informasjon og usett mening som lurer rett foran øynene våre.

Utstilt på torget

Kanskje det mest bedragersk figurative verket som vil vises på Saint James’s Square er «Te Danzante» (2018), av den portugisiske kunstneren Joana Vasconcelos. Den storskala, smidde skulpturen ser ut til å være lite mer enn en pyntet kopi av en tekanne. Over verket vil jasminplanter vokse, som ofte brukes for å tilføre aroma til grønn te. I dette detaljert, så vel som i navnet, skjuler det seg hemmeligheter. Den spanske oversettelsen av tittelen er dansende te. Den portugisiske oversettelsen er noe mer som du som danser. Verket refererer til tehandelens historie, som er knyttet til Portugals og Europas kolonihistorie. Denne metallburet inneholder ikke naturen så mye som det manipulerer den, og pynter på den, og tjener på den med eller uten dens samtykke.

Joana Vasconcelos - Te Danzante, 2018. Foto © Unidade Infinita Projectos

I nærheten vil en annen bedragersk fortellende skulptur av den britiske kunstneren Sophie Ryder lure, med tittelen «Aussie Earl» (1996). Ved første øyekast ser dette verket ut som et monument over en kanin. Den står komisk på sine robuste bakben, og dyret stirrer fremover med sine perleøye og lille hode, tomt betraktende sitt gresskledde område. Ved nærmere ettersyn ser vi imidlertid at selve kjøttet til haren består av en collage av mindre gjenstander—maskindeler, leker og utallige andre minner som speiler samtidskulturen. Når den sanne naturen til dette objektet åpenbarer seg, kan vi ikke unngå å gruble over forholdet mellom dyr, natur og den moderne verden på en mye mørkere og mer abstrakt måte. For de som kjenner kaniners vaner, åpner det seg en annen tolkning, om lyst og formering—en symbolsk hentydning til forbindelsen slike følelser har til menneskenes spredning og deres fabrikkerte verden.

Sophie Ryder - Aussie Earl, 1996.

Også utstilt ute på torget vil være «Capricorno 1 & 2» (2017), et annet verk av Vanessa Paschakarnis. Bestående av to løse geitehodeskaller med horn, bruker dette verket størrelse og materiale for å stille spørsmål ved vår forståelse av forbindelsen mellom menneskelig og dyrenes natur. Vår omfavnelse av dette dyret—Steinbukken—som en mystisk, himmelsk skapning, blir stilt spørsmål ved av dens åpenbare dødelighet. Hva er det formen egentlig hedrer? Vekker den døden, eller vekker den opphøyelsen av naturen for menneskelige formål? I en formell, abstrakt forstand er det mye å beundre her når det gjelder linje, form, farge og form. Men objektiviserer vi bare naturen mer ved å tenke i slike termer?

Vanessa Paschakarnis - Capricorno 1 & 2, 2017. Foto © James Brittain

Utstilt i galleriet

Som allerede nevnt, vil to enorme stankelbein av Paschakarnis være utstilt innenfor veggene i Hignell Gallery. Ved siden av dem vil to andre skulpturer på hver sin måte bidra til den uhyggelige stemningen i det innvendige miljøet. Mest hjemsøkende, kanskje, vil være en flytende, biomorf masse med tittelen «Slick» (2010), av den britiske billedhuggeren Kate MccGwire. Laget av de iriserende fjærene fra skjærevinger, ser den flytende formen ut til å strømme ut av selve arkitekturen. Kroppsdeler av døde skapninger har samlet seg for å danne en ny, tilsynelatende levende kraft, fanget et sted mellom de levendes og de dødes rike. Dette verket bringer naturen innendørs, men gjør det på en mest urovekkende måte. Estetisk er det et abstrakt underverk å se på. Når innholdet trer frem, oppstår også ubehag i en skiftende, urolig form.

Peter Randall-Page RA - Rain Cloud Screen I & II, 2015. Foto © Aislinn McNamara

Også utstilt inne i galleriet vil være en installasjon med tittelen «Rain Cloud Screen I & II» (2015), av den britiske billedhuggeren Peter Randall-Page RA, en kunstner hvis arbeid er inspirert av naturens geometri. Verket, som minner om en prøveromsvegg, består av fire sammenkoblede storskala tegninger. Når man beundrer dem på nært hold, er hver tegning en abstraksjon—en samling mørke linjer på en lys bakgrunn. Når de settes sammen og sees på avstand, samarbeider de positive og negative rommene om å danne en skyform. Effekten er subtil og lunefull, og tilbyr en tankevekkende kommentar til den iboende abstraksjonen som lurer i vårt samspill med naturen, og de iboende historiene som skjuler seg i våre subjektive reaksjoner på selv de mest abstrakte menneskeskapte verk. Renaturing Nature vil være utstilt fra 21. juni til 21. juli 2019 i Hignell Gallery og i hagen på St James’s Square i London.

Fremhevet bilde: Kate MccGwire-Slick, 2010. Foto © Tessa Angus
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio