Hvordan Ken Kelleher digitalt gjenoppfinner offentlige rom med abstrakt kunst

Ken Kelleher er en av de mest misforståtte kunstnerne i vår tid. De fleste som hevder å være fans av hans arbeid, ser ikke ut til å vite nøyaktig hva det er han gjør. Utdannet som billedhugger ved Alfred University i New York, fikk Kelleher sin tekniske dyktighet ved å arbeide i et støperi i nordstaten, hvor han ferdigstilte bronseavstøpninger for kunstnere som Anthony Caro og William Tucker. Men hans egentlige talent ligger innen digitalt design, et felt han arbeidet i i 20 år før han startet sin egen billedhuggerpraksis. En stor del av hans nåværende produksjon består av digitale gjengivelser av fiktive, storskala abstrakte skulpturer, som han deretter plasserer inn i fotografier av virkelige offentlige rom. Disse digitale gjengivelsene er så uhyggelig realistiske at man kan tilgis for å tro at skulpturene faktisk eksisterer. Det store flertallet av artikler som er skrevet om Kelleher går så langt som å kalle ham en «digital kunstner» og fokuserer utelukkende på hans gjengivelser, som om de var de ferdige kunstverkene. Kelleher beklager imidlertid denne beskrivelsen. Han sier: «Noen artikler har fått det til å høres ut som om gjengivelsene jeg lager er kunsten, men i virkeligheten er designene jeg lager ment å bli bygget.» Kelleher har et stort verksted på eiendommen sin hvor han arbeider med en rekke materialer, inkludert tre, glassfiber, plast og stål. Han hevder å samarbeide med flere produsenter og offentlige planleggere for å gjøre noen av hans fiktive kreasjoner til virkelighet, men problemet er at de fleste formene han forestiller seg enten er så monumentale, så komplekse, eller begge deler, at det å lage dem ville kreve en enorm innsats kombinert med ubegrensede midler. Til tross for hvor imponerende gjengivelsene ser ut, har det store flertallet av hans skulpturer ikke blitt, og kanskje aldri vil bli, bygget. Der ligger hans frustrasjon. Kelleher ønsker at vi skal oppleve de fantastiske objektene fra hans fantasi, men den menneskelige verden vi tilhører er ikke helt klar til å smelte sammen med den postmenneskelige fantasien de kommer fra.

Kunstopplevelse vs. Brukeropplevelse

En barriere som hindrer noen i å forstå hva Kelleher gjør, har å gjøre med spørsmålet om han er kunstner eller designer. Vi kan snakke om hans arbeid med språket fra begge felt. Med samtidskunstens språk kan vi si noe slikt: Kelleher har en praksis som er preget av forestillinger om postmodernitet, tverrfaglighet og stedsskaping. Hans visuelle språk er påvirket av en blanding av flere modernistiske estetiske retninger, inkludert biomorfisme, abstrakt ekspresjonisme, geometrisk abstraksjon, kinetisk kunst og popkunst. Han utforsker de formale aspektene ved disse retningene gjennom en rekke materialer og metoder, og plasserer deretter sine kreasjoner i offentlige rom – enten digitalt eller, ideelt sett, i den virkelige verden – hvor de fungerer som sosiale inngrep, forvandler offentlige rom og styrker båndet mellom mennesker og deres bygde omgivelser.

Ken Kelleher- Asterix - Studiostørrelse. © 2019 Ken Kelleher Studios

Med samtidsdesignens språk kan vi beskrive hans arbeid mer slik: Kelleher har utviklet et merke basert på å mobilisere brukeropplevelsesdesign (UX) for å utvide sine offentlige kunstprodukter fra virtuell virkelighet (VR) til offentlige, private og bedriftsrom i den virkelige verden (IRL). De fleste av hans produkter eksisterer kun i VR, men i samarbeid med ulike spesialprodusenter kan noen av produktene hans potensielt bringes til markedet i den virkelige verden. Samtidig eksperimenterer Kelleher, i samarbeid med utvidet virkelighet (AR)-firmaer som Look Mister, med muligheten for at ulike produkter som anses som for monumentale, dyre eller komplekse til å eksistere i den virkelige verden, kan manifestere seg i offentlige rom via AR-teknologi, og dermed forbedre brukeropplevelsen for de som har tilgang til AR-teknologi.

Ken Kelleher- Circle Wing (Tradewinds). © 2019 Ken Kelleher Studios

Postmenneskelig vs. Veldigmenneskelig

Forskjellen mellom å beskrive Kelleher med kunstspråk og å beskrive ham med designspråk ser ut til å handle om graden av menneskelighet hvert av disse to vokabulærene formidler. Designspråket føles tydelig postmenneskelig. Det reduserer mennesker til «brukere» og tydeliggjør skillet mellom de som har tilgang til digital teknologi og de som ikke har det. Når vi snakker om Kelleher med det vokabulæret, eller bare i form av hans digitale design, avmennesker vi hans praksis, og fremstiller ham som en rent postmenneskelig kunstner som lager arbeid kun for dem som har teknologisk innsikt til å sette pris på det. Kunstspråket er mer håpefullt. Det kan høres litt akademisk ut, men det prioriterer menneskeligheten i arbeidet. Det snakker om forholdene Kelleher prøver å skape mellom mennesker, gjenstander og rommene de lever i. Kunstvokabularet plasserer Kelleher mer i fellesskapet av det jeg kaller veldigmennesker – mennesker drevet av menneskelige følelser, som streber etter å skape en framtid som prioriterer mennesker som en del av naturen, ikke som beholdere for teknologi.

Ken Kelleher- Becoming. © 2019 Ken Kelleher Studios

Jeg foretrekker å forestille meg Kelleher som en veldigmenneskelig kunstner, som arbeider i uthuset sitt som Alexander Calder, omgitt av tegninger og modeller av fantastiske kunstverk han faktisk ønsker å bygge i materialer som tre, stål og glassfiber. I dette scenariet finnes det en datamaskin i rommet, men den er bare et verktøy for å hjelpe ham til det endelige objektet – den ubrukelige, vakre, mystiske tingen som skal eksistere i tid og rom. Likevel forstår jeg også hvorfor Kelleher blir hyllet av postmenneskene. De er forståelig nok imponert over hans digitale designferdigheter på neste nivå. Spørsmålet er, hvordan ser Kelleher egentlig på seg selv? På nettsiden sin går han langt for å appellere til besøkende om å hjelpe ham med å gjøre hans forestilte verk til virkelighet, men han legger også ut på sosiale medier hver gang han lager en ny digital gjengivelse eller VR-video. Hvis han virkelig sympatiserer med den veldigmenneskelige tidsfordriven å lage ting, burde han kanskje bruke mer tid på sine faktiske objekter; for jo lenger han går ned i kaninhullet av UX, VR og AR, desto mer virker det som om Kelleher er mest misforstått av seg selv.

Utvalgt bilde: Ken Kelleher- Aspire. © 2019 Ken Kelleher Studios
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio