Un Art Autre - Abstraksjon i etterkrigsparis hos Levy Gorvy
I 1952 myntet den franske kunstkritikeren og kuratoren Michel Tapié uttrykket «Un Art Autre», som betyr «en annen slags kunst», for å beskrive en tendens han oppfattet i abstrakt kunst, bort fra rasjonalitet og mot spontanitet. Denne tendensen viste seg ikke bare i Frankrike, hvor Tapié holdt til, men det var til Frankrike mange kunstnere fra hele verden reiste på 1950- og 60-tallet for å dele sin utforskning av dette estetiske fenomenet. Noen var veteraner fra andre verdenskrig som enten ble i Europa etter krigen eller flyttet tilbake for å studere og arbeide. Andre ble rett og slett tiltrukket av spenningen i en by og kultur som forsøkte å bygge seg opp igjen. Ved å utnytte den unike «kafékulturen» i Paris delte denne internasjonale samlingen av kunstnere og tenkere sine ideer fritt, og skapte en spennende, urtidsaktig scene. Denne fascinerende kulturen er nå tema for en utstilling hos Levy Gorvy i London, som har fått navn etter bevegelsen Tapié navnga. Un Art Autre viser 22 malerier av fem malere—Pierre Soulages, Zao Wou-Ki, Jean Paul Riopelle, Joan Mitchell og Sam Francis—som alle på et tidspunkt i løpet av 1950- og 60-tallet kalte Paris sitt hjem. De representerer henholdsvis Frankrike, Kina, Canada og USA, og hver av disse kunstnerne brakte med seg et individualistisk verdenssyn og en personlig historie. Hver hadde et helt forskjellig forhold til malerkunsten og til livet. Likevel delte de alle et ønske om å knytte seg til noe intuitivt og fritt. Disse fem kunstnerne var på ingen måte de eneste stemmene i «en annen slags kunst» som utviklet seg i Europa etter krigen, men å se verkene deres samlet i denne utstillingen gir et gripende innblikk i bevegelsen de var en del av. Det gir også dagens publikum en mulighet til å undersøke forskjellene mellom denne bevegelsen og lignende tendenser som oppsto andre steder i samme tidsrom, som abstrakt ekspresjonisme i USA.
Farge og svart-hvitt
I dag regnes Pierre Soulages av mange som den største levende maleren. Han er elsket for sine elegante og ofte følelsesmessig overveldende svarte malerier. Allerede da Soulages utviklet sin unike stemme i Paris etter krigen, hadde han en dyp forståelse av hvordan fargen svart fungerte i hans malerier. Han så den ikke som et uttrykk for mørke, men som en måte å «skape lys» på. Ved å sette blanke og matte overflater opp mot hverandre, og skape relasjoner mellom svarte og hvite områder på lerretet, skapte han muligheter for lyset til å samspille med teksturer og nyanser. Forholdet mellom de ulike områdene på lerretet er en del av det som gjør maleriene hans så lysende. I denne utstillingen ser vi fem av hans lerreter. Til tross for deres stramme komposisjon i malerier som «Peinture 195 x 130 cm, 3 février 1957» (1957) og «Peinture 195 x 155 cm, 7 février 1957» (1957), gir deres livfulle svarte farger og kraftfulle penselstrøk overflatene liv. De er alt annet enn rent svarte, men samspillet mellom oker, blått og hvitt får likevel det svarte til å skinne enda mer.
Joan Mitchell - Uten tittel, 1957. Oljemaleri på lerret. 175,2 x 148,5 cm. Privat samling, Santa Barbara. © Joan Mitchells bo.
Fargerelasjoner var også av største betydning for Joan Mitchell, som har fire verk med i denne utstillingen. Alle fire—som trolig er nye for de fleste besøkende, da de er samlet helt fra private samlinger—viser Mitchells mesterlige evne til å formidle følelsesmessig tone gjennom sitt fargevalg. Det vi ser i verkene hennes er tydelig noe «av naturen», til tross for at bildene er helt abstrakte. Den følelsen av natur forsterkes bare av den nesten ekstatiske, gestiske stilen Mitchell utviklet under sine hyppige besøk og til slutt flytting til Frankrike—en stil som er vakkert representert i verkene i denne utstillingen. Hennes komposisjoner er de løseste og frieste av alle verkene i utstillingen: et vitnesbyrd om hennes ønske om å forsvinne inn i seg selv mens hun malte, og å fange en følelse av noe personlig basert på egne minner fra naturen.
Sam Francis - Arcueil, 1956/58. Oljemaleri på lerret. 205,1 x 193 cm. Mildred Lane Kemper Kunstmuseum, Washington University i St. Louis. Gave fra Herr og Fru Richard K. Weil, 1962. © Sam Francis Foundation, California / DACS 2019.
Hele spekteret av impuls
Verkene som vises av Jean Paul Riopelle viser den dramatiske endringen som skjedde i hans metoder tidlig på 1950-tallet. Det mest gjenkjennelige i utstillingen er «Abstraction (Orange)» (1952). Et av de større verkene i utstillingen, med sin hektiske, gestiske handling som umiddelbart minner om sprutemalerier ofte knyttet til abstrakte ekspresjonistiske malere som Jackson Pollock. I senere verk som «Horizontal, Black and White» (1955) ser vi Riopelle bygge opp en langt mer gjennomtenkt teknikk, med stramme, målte og angstfylte penselstrøk, samtidig som han beholder den impulsive energien som gir liv til verkene hans. På nesten motsatt ende av impuls-skalaen ser vi tre sublime malerier av Zao Wou-Ki. Deres dempede fargepaletter og balanserte komposisjoner viser en maler som finner en vidunderlig fengslende balanse mellom fri uttrykksform og kontrollert ro.
Jean Paul Riopelle - Horizontal, Black and White, 1955. Oljemaleri på lerret. 73 x 92 cm. Foto: Øystein Thorvaldsen. Henie Onstad Kunstsenter-samlingen, Høvikodden, Norge. © SODRAC, Montreal og DACS, London, 2019.
Den maleren jeg er minst kjent med fra denne utstillingen er Sam Francis. Etter å ha sett de fem eksemplarene av hans arbeid i utstillingen, føler jeg at det fortsatt er mye å lære om ham. Den luftige lettheten i en uten tittel, oransje, gul og blå komposisjon minnet meg om Hellen Frankenthaler, mens hans «Blue Series No. 1» (1960) straks minnet om Yves Klein. To andre verk—«Composition» (ca. 1957-58) og «Untitled» (1959)—tilbød noe mer særpreget: en nesten elektrisk spenning, som om jeg bokstavelig talt så bilder av svingninger og flyt. Disse begrepene er faktisk kjernen i det denne utstillingen vil si om «den andre slags kunst» som oppsto i Paris på 1950- og 60-tallet. Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det er, og vanskelig å gi det et navn, men det var en kunst definert av sin evne til å forandre seg, og sin vilje til å slippe taket. Un Art Autre vises hos Levy Gorvy London frem til 5. juli 2019.
Utvalgt bilde: Zao Wou-Ki - 16.09.69, 1969. Oljemaleri på lerret. 81 x 130 cm. Privat samling. © DACS 2019.
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio
