Un Art Autre - Abstraksjon i etterkrigsparis hos Levy Gorvy

I 1952 myntet den franske kunstkritikeren og kuratoren Michel Tapié uttrykket “Un Art Autre,” som betyr “kunst av en annen type,” for å referere til en trend han oppfattet i abstrakt kunst bort fra rasjonalitet, og mot spontanitet. Trenden manifesterte seg ikke bare i Frankrike, hvor Tapié var basert, men det var til Frankrike at mange kunstnere fra hele verden reiste i løpet av 1950- og 60-tallet for å dele sin utforskning av dette estetiske fenomenet. Noen var veteraner fra andre verdenskrig som enten ble i Europa etter krigen eller flyttet tilbake dit for å studere og arbeide. Andre ble rett og slett tiltrukket av spenningen i en by og kultur som prøvde å gjenoppbygge seg selv. Ved å utnytte den unike "café-kulturen" i Paris, delte dette internasjonale kollektivet av kunstnere og tenkere sine ideer fritt, og skapte en spennende, primordial scene. Den fascinerende kulturen er for tiden gjenstand for en utstilling på Levy Gorvy i London, som tar sitt navn fra bevegelsen som Tapié ga et navn. Un Art Autre viser 22 malerier av fem malere— Pierre Soulages, Zao Wou-Ki, Jean Paul Riopelle, Joan Mitchell, og Sam Francis—hver av dem kalte Paris hjem en gang i løpet av 1950- og 60-tallet. Representerende Frankrike, Kina, Canada og USA, brakte disse kunstnerne med seg et individualistisk verdensbilde og personlig historie. Hver hadde et helt annet forhold til maling, og til livet. Likevel delte de alle et ønske om å knytte seg til noe intuitivt og fritt. På ingen måte var disse fem kunstnerne de eneste stemmene fra "kunst av en annen type" som utviklet seg etterkrigstiden i Europa, men å se verkene deres sammen i denne utstillingen gir et gripende inngangspunkt til bevegelsen de var en del av. Det gir også moderne seere en mulighet til å undersøke forskjellene mellom denne bevegelsen og lignende tendenser som manifesterte seg andre steder i løpet av denne tiden, som Abstrakt Ekspresjonisme i USA.

Farge og svart-hvitt

I dag blir Pierre Soulages av mange ansett som den største maleren som lever. Han er elsket for sine elegante, og ofte følelsesmessig overveldende svarte malerier. Selv da Soulages først utviklet sin unike stemme i Paris etter krigen, hadde han en dyp forståelse av hvordan fargen svart fungerte i maleriene hans. Han så det ikke som en måte å vise mørke på, men som en måte å "skape lys". Ved å sette glans og matte overflater opp mot hverandre, og skape relasjoner mellom svarte og hvite områder av lerretet, skapte han muligheter for lyset til å samhandle med teksturene og nyansene. Relasjonene mellom de forskjellige områdene av lerretet er en del av det som gjør maleriene hans så lysende. I denne utstillingen ser vi fem av maleriene hans. Til tross for deres stramme komposisjonelle struktur i malerier som "Peinture 195 x 130 cm, 3 février 1957" (1957) og "Peinture 195 x 155 cm, 7 février 1957" (1957), bringer deres livlige svarte farger og kraftfulle penselstrøk overflatene til liv. De er alt annet enn ren svart, men samspillet mellom oker, blått og hvitt får på en eller annen måte det svarte til å skinne enda mer.

Joan Mitchell - Uten tittel, 1957. Olje på lerret. 69 x 58 1/2 tommer (175,2 x 148,5 cm). Privat samling, Santa Barbara. © Estate of Joan Mitchell.

Fargeforhold var også av største betydning for Joan Mitchell, fire av hennes verk er med i denne utstillingen. Alle fire—som sannsynligvis vil være nye for de fleste besøkende, ettersom de er samlet helt fra private samlinger—demonstrerer den mesterlige evnen Mitchell hadde til å formidle emosjonell tone gjennom sitt fargepalett. Det vi ser i hennes verk er tydeligvis noe "av naturen," til tross for at bildene er helt abstrakte. Den følelsen av natur er bare forsterket av den nesten ekstatiske gestuelle stilen Mitchell utviklet under sine hyppige besøk, og den endelige flyttingen til Frankrike—en stil som er vakkert representert av verkene i denne utstillingen. Hennes komposisjoner er de løseste og frieste av alle verkene i utstillingen: et vitnesbyrd om hennes ønske om å forsvinne inn i seg selv mens hun malte, og å fange en følelse av noe personlig basert på hennes egne minner om den naturlige verden.

Sam Francis - Arcueil, 1956/58. Olje på lerret. 80 3/4 x 76 tommer (205,1 x 193 cm). Mildred Lane Kemper Kunstmuseum, Washington University i St. Louis. Gave fra Mr. og Mrs. Richard K. Weil, 1962. © Sam Francis Foundation, California / DACS 2019.

Det fulle spekteret av impulser

Verkene som vises av Jean Paul Riopelle demonstrerer den dramatiske endringen som skjedde i metodene hans på tidlig 1950-tall. Den mest gjenkjennelige i utstillingen er "Abstraksjon (Oransje)" (1952). Et av de større verkene i utstillingen, dens frenetiske gestuelle handling trekker en umiddelbar parallell til sprutmaleriene som oftest er assosiert med abstrakte ekspresjonistiske malere som Jackson Pollock. I senere verk som "Horisontal, Svart og Hvit" (1955), ser vi Riopelle konstruere en langt mer bevisst teknikk, med stramme, målte, angstfylte penselstrøk, samtidig som han likevel beholder den impulsive energien som så livliggjør arbeidet hans. På nesten motsatt ende av impulsskalaen ser vi tre sublime malerier av Zao Wou-Ki. Deres dempede paletter og balanserte komposisjonelle harmonier viser en maler som oppnår en vidunderlig hjemsøkende balanse mellom fri uttrykk og målt ro.

Jean Paul Riopelle - Horisontal, svart og hvit, 1955. Olje på lerret. 28 3/4 x 36 1/4 tommer (73 x 92 cm). Foto: Øystein Thorvaldsen. Henie Onstad Kunstsenter-samlingen, Høvikodden, Norge. © SODRAC, Montreal og DACS, London, 2019.

Maleren jeg er minst kjent med fra denne utstillingen er Sam Francis. Etter å ha sett de fem eksemplene på arbeidet hans i utstillingen, føler jeg at det er mye mer å lære om ham fortsatt. Den eteriske lettsindigheten i en uten tittel, oransje, gul og blå komposisjon vekket i meg tanker om Hellen Frankenthaler, mens hans "Blue Series No. 1" (1960) straks minnet om Yves Klein. To andre verk—"Komposisjon" (ca. 1957-58) og "Uten tittel" (1959)—tilbød noe mer distinkt: en nesten elektrisk spenning, som om jeg bokstavelig talt så bilder av svingninger og flyt. Disse konseptene er faktisk kjernen i hva denne utstillingen har å si om den "andre typen kunst" som dukket opp i Paris på 1950- og 60-tallet. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er, og vanskelig å navngi, men det var en kunst definert av sin evne til å endre seg, og sin vilje til å gi slipp. Un Art Autre er på visning hos Levy Gorvy London frem til 5. juli 2019.

Fremhevet bilde: Zao Wou-Ki - 16.09.69, 1969. Olje på lerret. 31 7/8 x 51 3/16 tommer (81 x 130 cm). Privat samling. © DACS 2019.
Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.
Av Phillip Barcio