Jean Arp og abstraksjonen inspirert av naturen

Av og til overbeviser våre menneskelige egoer oss om at vi kunne redde verden, hvis vi bare hadde myndighet. Jean Arp, en av grunnleggerne av dadaismen, sto to ganger overfor en verden på randen av utslettelse takket være megalomaner som tilbød menneskeheten sikkerhet eller ære i bytte mot makt. Jean Arps kunstverk tilbød et alternativ til slik galskap. Det avviste den fatale logikken som hadde fått mennesker til å tro at de sto over, i konkurranse med, eller på en eller annen måte var adskilt fra naturen. Jean Arps skulpturer, malerier og kollasjer viste at menneskeheten og naturen er ett. Gjennom sitt kunstverk og sine skrifter utfordret Arp narsissismen som hadde brakt menneskeslekten to ganger til randen av selvødeleggelse i de to første verdenskrigene, og brakte fram innsikter som er særlig relevante i dag.

Jean Arp – Kunstverk og revolusjon

Da han ble født, trengte Arps hjemby sårt ny kunst. Nesten hele samlingen hadde blitt ødelagt bare 16 år tidligere. Arp ble født i Strasbourg, en flerkulturell smeltedigel og globalt veikryss siden 12 f.Kr., da romerne grunnla byen. I dag er Strasbourg det fredelige sete for Europaparlamentet, men byens beliggenhet på grensen mellom Frankrike og Tyskland har plassert den i skuddlinjen i utallige historiske konflikter. I 1870, under den fransk-prøyssiske krigen, ble Strasbourgs kunstmuseum brent ned, sammen med byens bibliotek, som hadde mange middelalderske og renessansereliker. Som følge av den konflikten ble byen midlertidig en del av det tyske riket, inntil Frankrike gjenerobret den ved Versailles-traktaten, og i løpet av den korte tiden med tysk kontroll ble Jean Arp født, til en tysk far og en fransk mor.

Arp studerte kunst i Paris, München og Weimar. Innen 1914, ved starten av første verdenskrig, hadde han allerede stilt ut sitt arbeid sammen med kunstnere som Wassily Kandinsky og Henri Matisse. Han hadde et globalt perspektiv og en flerkulturell følsomhet. Så det er ikke overraskende at han foretrakk nøytralitet. Da den tyske hæren forsøkte å tvinge Arp til tjeneste, spilte han gal og rømte til Sveits. Der, i Zürich, ble han et grunnleggende medlem av en kulturell revolusjon som hadde som mål å undergrave den forvirrede logikken som hadde ført verden til randen av utslettelse. Den revolusjonen ble kalt Dadaisme.

Jean Arp - Coryphee, 1961, 74 x 28 x 22 cm. © Jean Arp / Artists Rights Society (ARS), New York

Tilfeldighetens natur

Dadaistene var avsky over krigens galskap. Deres mening var at slaktingen de var vitne til bare kunne ha blitt forårsaket av menneskehetens enorme ego, som satte sin absurde logikk over naturens lover. Under samlinger kalt Dada-kvelder på Cabaret Voltaire i Zürich, eksperimenterte kunstnerne som var til stede med nye tilnærminger til kunst som kunne undergrave den eksisterende kulturelle mentaliteten. Til det formålet rev poeten Tristan Tzara opp papirstykker med ord skrevet på, og satte ordene sammen på en tilfeldig måte, og laget absurde dikt av de tilfeldige språklige sammensetningene. Inspirert av den teknikken, engasjerte Jean Arp seg i et lignende eksperiment med bilder. Han rev ut papirstykker i former og lot dem falle tilfeldig på en flate, limte dem der de landet og presenterte det resulterende bildet som sin kunst.

Styrt tilfeldighet var kjernen i Arps dadaistiske visjon. Han mente at samfunnets regulerte, autoritative, historiske resonnement var vrangforestilling, og at naturen ble styrt av både logikk og kaos. Arp sa, «Dada hadde som mål å ødelegge menneskets fornuftige bedrag og gjenvinne den naturlige og urimelige orden.» Som med alle Arps kunstverk, tolker mange som møter disse kollasjene laget av tilfeldige formarrangementer dem som abstrakte. Men Arp insisterte på at bildene ikke var abstrakte. Snarere anså han dem som rett og slett nye. Men de var ikke åpne for tolkning, og de var ikke endret fra eksisterende gjenkjennelige former eller komposisjoner. De var fullstendig formet og ekte, og derfor kalte han sin kunst konkret.

Jean Arp - Kollasje med firkanter arrangert etter tilfeldighetens lover, 1917, revet-og-limt papir og farget papir på farget papir, 48,5 x 34,6 cm. © Jean Arp / Artists Rights Society (ARS), New York

Konkretisering vs. abstraksjon

Arp definerte konkretisering som en prosess der løse, uavhengige fragmenter samles for å danne noe solid, ekte og fullstendig. Abstraksjon, derimot, refererer til noe som ikke åpenbart er fullstendig, men snarere basert i idéenes verden, eller presentert på en slik måte at det krever intellektuell tolkning for å bli forstått. Arp sa at hans arbeid ikke krevde intellektuell tolkning. Hans former refererte ikke til andre former. De var nye, men de var fra naturen, født av ham på samme måte som et tre bærer frukt.

Grunnen til at Arp var så opptatt av forskjellen mellom abstraksjon og konkretisering, var fordi han anså det som kjernen i menneskets egoistiske og urimelige ønske om å skille seg fra naturen. Folk ønsket å se på noe og forstå det bare i sammenligning med noe de allerede kjente. Arp ønsket at de skulle være åpne for nye utviklinger, for det ukjente, fordi han mente det var naturens vei. Han skrev, «Jeg ønsket å finne en annen orden, en annen verdi for mennesket i naturen. Han skulle ikke lenger være målestokken for alle ting, og ikke alt skulle sammenlignes med ham, men tvert imot, alle ting, og mennesket også, skulle være som naturen, uten mål.»

Jean Arp - Lurvete frukt, 1943, valnøtt, 298 x 210 x 28 mm. © Jean Arp / Artists Rights Society (ARS), New York

Biomorfisme i Jean Arps skulpturer

Som med hans kollasjer, malerier og relieffer, ble Arps skulpturer skapt med fokus på natur og tilfeldighet. Arp begynte alltid sine skulpturelle former i gips, som var smidig og lett kunne endres etter instinkt, innfall eller til og med ved en tilfeldighet. Han formet skulpturene sine intuitivt til det han anså som naturlige former. Ordet som oftest brukes for å beskrive Arps skulpturer er biomorf, som betyr at de relaterer til formenes verden knyttet til urtidsnaturen. Et annet ord som ofte brukes for å beskrive dem er fruktbar, som viser til fruktbarhet.

Hans mest kraftfulle uttrykk for sin tro på menneskehetens forbindelse til naturen kom i en serie skulpturer han kalte Menneskelige konkretiseringer. Disse formene var tydeligvis ikke menneskelige figurer, men de var biomorfe, fruktbare gjenstander som minnet om naturkrefter. De virket levende. De uttrykte noe som lignet evolusjon eller vekst. De ble noe foran betrakterens øyne. Den følelsen av prosess, av livskraft, av aldri å være fanget i den indre logikken som krever at noe er fullstendig – det er naturens logikk. Disse formene uttrykker Arps store idé, at selv om former samles på konkrete måter, vil de snart nok endre seg igjen, og ingenting er noen gang ferdig.

En av Jean Arps menneskelige konkretiseringer, ca. 1935. © Jean Arp / Artists Rights Society (ARS), New York

Samtids konkret kunst

Kunstneren André Breton, som grunnla surrealisme, sammenlignet en gang Jean Arps praksis med lekende barn som søker under kastanjetrær etter spirer av nye kastanjetrær for så å plante dem et annet sted, slik at fremtidige barn også kan undre seg over ny vekst. Om sin venn Arp sa han, «Han fant det mest livsviktige i seg selv i hemmelighetene til dette spirende livet hvor den minste detalj er av største betydning…»

Arps spirende prinsipper gikk virkelig videre til å påvirke generasjoner av kunstnere. Han var en viktig konseptuell inspirasjon for den britiske skulptøren Barbara Hepworth, hvis arbeid vi nylig har dekket grundig her. Hepworth kommenterte en gang etter et besøk i Arps atelier at hun så «bevegelsen i formene,» og «begynte å forestille seg jorden som reiser seg og blir menneskelig.» Og Arp er fortsatt en sterk inspirasjon for dagens samtidskunstnere, som den sveitsiske maleren, skulptøren og installasjonskunstneren Daniel Göttin, som, lik Arp, søker å formidle klarheten i konkrete former samtidig som han uttrykker og tilpasser seg miljøfaktorers skiftende natur.

Daniel Gottin - Hier da da dort, 2016, installasjonsbilde

En varig arv hjemme

Når han så tilbake på dada-epoken på 1940-tallet, skrev Arp, «Mens gevær brummet i det fjerne, sang vi, malte, laget kollasjer og skrev dikt med all vår kraft. Vi søkte en kunst basert på grunnleggende prinsipper, for å kurere tidens galskap, og finne en ny orden som kunne gjenopprette balansen mellom himmel og helvete.» Til tross for de mange bombene som har falt på bakken i løpet av de siste 150 årene, har en helt spesiell bygning overlevd i hjertet av Arps hjemby Strasbourg: en over 250 år gammel bygning kalt Aubette.

I 1926, mens Strasbourg fortsatt bygde opp etter første verdenskrig, ble Arp invitert sammen med sin kone Sophie Taeuber-Arp og kunstneren Theo van Doesburg, grunnlegger av De Stijl, til å dekorere Aubette på nytt. Nylig har arbeidet deres blitt fullstendig restaurert. Det står fortsatt som et kraftfullt samtidsvitnesbyrd om Arps ideer. Og heldigvis, ifølge beretninger fra de som kjente ham, hadde Arp god sans for humor. For etter all bryderiet han gikk gjennom for at arbeidet hans ikke skulle bli betraktet som abstrakt, har Aubette fått kallenavnet Det sixtinske kapell for abstrakt kunst, noe som naturligvis ville fått ham til å smile.

Forsidebilde: Jean Arp - Araignee, 1960, 36 x 47 x 2 cm. © Jean Arp / Artists Rights Society (ARS), New York
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio