Jean Arp og abstraksjonen inspirert av naturen

Av og til overbeviser våre menneskelige egoer oss om at vi kunne redde verden, hvis vi bare hadde autoritet. Jean Arp, en av grunnleggerne av Dadaismen, sto to ganger overfor en verden på randen av utslettelse takket være megalomaner som tilbød menneskeheten sikkerhet eller ære i bytte mot makt. Jean Arps kunstverk tilbød et alternativ til slik galskap. Det avviste den fatale logikken som hadde ført mennesker til å tro at de var over, i konkurranse med, eller på en eller annen måte adskilt fra naturen. Jean Arps skulpturer, malerier og collager demonstrerte at menneskeheten og naturen er ett. Gjennom sitt kunstverk og sin skriving utfordret Arp narsissismen som hadde brakt menneskeslekten to ganger til randen av selvdestruksjon i de to verdenskrigene, og brakte frem innsikter som er spesielt relevante i dag.

Jean Arp – Kunstverk og Revolusjon

Da han ble født, var Arps hjemby i desperat behov for ny kunst. Nesten hele samlingen hadde blitt ødelagt bare 16 år tidligere. Arp ble født i Strasbourg, en multikulturell smeltedigel og globalt veikryss siden 12 f.Kr., da romerne grunnla byen. I dag er Strasbourg den fredelige sete for Europaparlamentet, men byens beliggenhet på grensen mellom Frankrike og Tyskland har plassert den i skuddlinjen i utallige historiske konflikter. I 1870, under den fransk-prøyssiske krigen, ble Strasbourgs kunstmuseum brent, sammen med byens bibliotek, som inneholdt mange middelalderske og renessanserelikvier. Som et resultat av den konflikten ble byen midlertidig en del av det tyske imperiet, inntil Frankrike gjenvant den ved Versailles-traktaten, og i løpet av den korte tiden med tysk kontroll ble Jean Arp født, til en tysk far og en fransk mor.

Arp studerte kunst i Paris, München og Weimar. Innen 1914, ved begynnelsen av første verdenskrig, hadde han allerede stilt ut arbeidet sitt sammen med kunstnere som Wassily Kandinsky og Henri Matisse. Han hadde et globalt perspektiv og en multikulturell sensitivitet. Så det er ikke overraskende at han foretrakk nøytralitet. Da den tyske hæren forsøkte å tvinge Arp til tjeneste, simulerte han galskap og rømte til Sveits. Der, i Zürich, ble han et grunnleggende medlem av en kulturell revolusjon designet for å undergrave den forvirrede logikken som hadde ført verden til randen av utryddelse. Den revolusjonen ble kalt Dadaisme.

Jean Arp - Coryphee, 1961, 74 x 28 x 22 cm. © Jean Arp / Artists Rights Society (ARS), New York

Sjansens Natur

De dadaistene var avskyet av krigens galskap. Deres mening var at slaktingen de var vitne til kun kunne ha blitt forårsaket av menneskehetens enorme ego, som satte sin absurde logikk over naturens lover. Under samlinger kalt Dada-kvelder på Cabaret Voltaire i Zürich, eksperimenterte de tilstedeværende kunstnerne med nye tilnærminger til kunst som kunne undergrave den eksisterende kulturelle mentaliteten. I den forbindelse ville poeten Tristan Tzara rive opp papirbiter med ord skrevet på dem og deretter sette ordene sammen på en tilfeldig måte, og lage absurde dikt fra de tilfeldige språklige sammensetningene. Inspirert av den teknikken, engasjerte Jean Arp seg i et lignende eksperiment med bilder. Han rev ut former av papir og lot deretter formene falle tilfeldig på en overflate, limte dem der de landet og presenterte det resulterende bildet som sin kunst.

Guidet tilfeldighet var kjernen i Arps dadaistiske visjon. Han mente at samfunnets regulerte, autoritative, historiske resonnement var illusorisk, og at den naturlige verden var styrt av både logikk og kaos. Sa Arp, "Dada hadde som mål å ødelegge menneskets rimelige illusjoner og gjenvinne den naturlige og urimelige orden." Som med alle Arps kunstverk, tolker mange som møter disse kollasjene laget av tilfeldige arrangementer av former dem som abstrakte. Men Arp insisterte på at bildene ikke var abstrakte. Snarere mente han at de bare var nye. Men de var ikke åpne for tolkning, og de var ikke endret fra eksisterende representasjonelle former eller komposisjoner. De var fullt utformet og virkelige, og derfor kalte han kunsten sin konkret.

Jean Arp - Collage with Squares Arranged according to the Laws of Chance, 1917, Torn-and-pasted paper and colored paper on colored paper, 48.5 x 34.6 cm. © Jean Arp / Artists Rights Society (ARS), New York

Konkretisering vs. Abstraksjon

Arp definerte konkretisering som en prosess der løse, urelaterte fragmenter kommer sammen for å danne noe solid, ekte og komplett. Abstraksjon, derimot, refererer til noe som ikke åpenbart er komplett, men som heller er basert i ideenes verden, eller presenteres på en slik måte at det krever intellektuell tolkning for å bli forstått. Arp sa at hans arbeid ikke krevde intellektuell tolkning. Hans former refererte ikke til andre former. De var nye, men de var fra naturen, født av ham på samme måte som et tre bærer frukt.

Grunnen til at Arp var så fokusert på forskjellen mellom abstraksjon og konkretisering, var fordi han anså det som kjernen i det menneskelige egoets urimelige ønske om å skille seg fra naturen. Folk ønsket å se på noe og forstå det kun i sammenligning med noe de allerede visste. Arp ønsket at de skulle være åpne for nye evolusjoner, for det ukjente, da han trodde det var naturens vei. Han skrev, "Jeg ønsket å finne en annen orden, en annen verdi for mennesket i naturen. Han bør ikke lenger være målet for alle ting, og ikke alt bør sammenlignes med ham, men tvert imot, alle ting, og mennesket også, bør være som naturen, uten mål."

Jean Arp - Impish Fruit, 1943, Walnut, 298 x 210 x 28 mm. © Jean Arp / Artists Rights Society (ARS), New York

Biomorfisme i Jean Arp-skulpturer 

Som med hans kollager, malerier og relieffer, ble Arps skulpturer skapt med fokus på natur og tilfeldighet. Arp begynte alltid sine skulpturelle former i gips, som var formbart og lett påvirkelig for endringer som kunne oppstå på grunn av instinkt, innfall eller til og med ved et uhell. Han arbeidet intuitivt med skulpturene sine til det han anså som naturlige former. Ordet som oftest brukes for å beskrive Arps skulpturer er biomorf, som betyr at de relaterer seg til verden av former assosiert med primordiale natur. Et annet ord som ofte brukes for å beskrive dem er fruktbar, som refererer til fruktbarhet.

Hans mest kraftfulle uttrykk for sin tro på menneskehetens forbindelse til naturen kom i en serie skulpturer han kalte Menneskelige Konkretioner. Disse formene var tydeligvis ikke menneskelige figurer, men de var biomorfe, fruktbare objekter som fremkalte naturlige krefter. De så ut til å være levende. De uttrykte noe som lignet på evolusjon, eller vekst. De ble til noe foran betrakterens øyne. Den følelsen av prosess, av vitalitet, av aldri å bli fanget i den indre logikken som krever at noe er komplett – det er naturens logikk. Disse formene uttrykker Arps store idé, at selv om former samles på konkrete måter, vil de snart endre seg igjen, og ingenting er noensinne ferdig.

En av Jean Arps Human Concretions, ca. 1935. © Jean Arp / Artists Rights Society (ARS), New York

Samtidig Betongkunst

Kunstneren André Breton, som grunnla surrealisme, sammenlignet en gang Jean Arps praksis med leken til små barn som leter under kastanjetrær etter spirene til nye kastanjetrær, for så å transplantere dem et annet sted slik at fremtidige barn også kan undre seg over ny vekst. Om sin venn Arp sa han, “Han fant det mest vitale i seg selv i hemmelighetene til dette spirende livet hvor den mest minimale detalj er av største betydning…”

Arps spirende prinsipper har faktisk påvirket generasjoner av kunstnere. Han var en stor konseptuell innflytelse på den britiske skulptøren Barbara Hepworth, hvis arbeid vi nylig dekket i dybden her. Hepworth kommenterte en gang etter et besøk i Arps studio at hun så "bevegelsen i formene," og "begynte å forestille seg jorden som reiser seg og blir menneskelig." Og Arp forblir en sterk innflytelse på dagens samtidskunstnere, som den sveitsiske maleren, skulptøren og installasjonskunstneren Daniel Göttin, som, i likhet med Arp, søker å formidle klarheten i konkrete former samtidig som han også uttrykker og tilpasser seg den skiftende naturen av miljøfaktorer.

Daniel Gottin - Hier da da dort, 2016, installation view

En Varig Arv Hjemme

Når man reflekterer tilbake på Dada-epoken på 1940-tallet, skrev Arp, “Mens kanoner rumlet i det fjerne, sang vi, malte, laget collager og skrev dikt med all vår kraft. Vi søkte en kunst basert på fundamenter, for å kurere galskapen i tiden, og finne en ny orden av ting som ville gjenopprette balansen mellom himmel og helvete.” Til tross for mengden av bomber som har blitt sluppet på dens jord de siste 150 årene, har en veldig spesiell bygning overlevd i hjertet av Arps hjemby Strasbourg: en over 250 år gammel bygning kalt Aubette.

I 1926, da Strasbourg fortsatt var i ferd med å gjenoppbygge seg etter første verdenskrig, ble Arp invitert sammen med sin kone Sophie Taeuber-Arp og kunstneren Theo van Doesburg, grunnleggeren av De Stijl, til å omdekorere Aubette. Nylig har arbeidet deres blitt fullstendig restaurert. Det står fortsatt som et kraftfullt samtidsvitnesbyrd om Arps ideer. Og heldigvis, ifølge beretninger skrevet av de som kjente ham, hadde Arp en god sans for humor. For etter alt bryet han gikk gjennom for at arbeidet hans ikke skulle bli ansett som abstrakt, har Aubette fått kallenavnet Det sixtinske kapell for abstrakt kunst, noe som naturligvis ville fått ham til å smile.

Fremhevet bilde: Jean Arp - Araignee, 1960, 36 x 47 x 2 cm. © Jean Arp / Artists Rights Society (ARS), New York
Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.
Av Phillip Barcio