Joan Mitchells polyptykmalerier ankommer David Zwirner

Besøkende til The Long Run-utstillingen ved Museum of Modern Art (MoMA) i New York (som stenger 5. mai 2019) ble uten tvil trollbundet da de først fikk øye på utvalget av storskala diptyker av den abstrakte ekspresjonistiske maleren Joan Mitchell som var med i den utstillingen. De to tilstøtende panelene i «No Rain» (1976) gir to særegne tolkninger av gest og komposisjon, samtidig som de uttrykker en følelse av sammenheng gjennom en felles, grønnfarget palett. På samme måte omfavner de to panelene i «Taillade» (1990) et felles språk av blått, rødt, oker og hvitt, samtidig som de uttrykker subtile forskjeller i balanse og perspektiv. Samtidig flommer de side-ved-side panelene i «Wood, Wind, No Tuba» (1980) sansene med strålende gult og blått, samtidig som de tilbyr to særegne strukturer – den ene rolig og åpen, den andre tett sammenrullet, nesten utbrent. Disse verkene viser det strålende talentet Mitchell hadde for å vise både likheter og forskjeller gjennom det som kalles polyptyk – et enkelt maleri satt sammen av flere tilstøtende paneler. Nå, for første gang, får vi muligheten til å nyte en utstilling som utelukkende fokuserer på hennes polyptyk-malerier. Joan Mitchell: I carry my landscapes around with me åpner denne sommeren i David Zwirner-galleriets lokaler på 537 West 20th Street i New York. Den vil vise polyptyk-verk som spenner over fire tiår, noen fra Joan Mitchell Foundation og andre store givere, og andre samlet fra private samlere. Dette er en unik sjanse til å beundre hva Mitchell klarte å oppnå med dette uvanlige formatet – et format som få malere i hennes generasjon tok i bruk, men som hun virkelig mestret.

Kraften og utfordringen ved størrelse

Som de fleste andre abstrakte ekspresjonistiske malere var Mitchell godt klar over viktigheten som hennes generasjon la på størrelse. I 1943, da Jackson Pollock fullførte sitt berømte maleri «Mural» – som målte hele 2,43 x 6,04 meter – fastslo han definitivt hvilken effekt som kunne oppnås ved bokstavelig talt å omslutte betrakteren i maleriets visuelle verden. Malere som Adolph Gottlieb, Franz Kline, Helen Frankenthaler og Robert Motherwell fulgte i hans fotspor og laget slagkraftige, store abstrakte malerier som ofte ble malt rett på gulvet på enorme stykker ustretket lerret, og bygget karrierene sine delvis på ideen om at større alltid kan være bedre. Men det oppstår alltid visse utfordringer når en maler prøver å arbeide i stort format. Et problem er å finne et sted å vise store malerier – normalt har bare museer så mye veggplass til overs. Et annet er den enkle praktiske utfordringen med å finne plass til å male dem.

Joan Mitchell - No Rain, 1976. Oljemaleri på lerret, to paneler. 9' 2" x 13' 1 /58" (279,5 x 400,4 cm). Gave fra The Estate of Joan Mitchell. MoMA-samlingen. © Estate of Joan Mitchell.

Det andre problemet påvirket Mitchell på interessante måter da hun flyttet fra ett atelier til et annet. I sitt atelier i Paris på 10 rue Frémicourt, hvor hun flyttet i 1959, møtte hun utfordringen med å måtte rulle sammen sine store lerreter når hun skulle flytte dem ut av atelieret, noe som betydde at hun ikke kunne påføre dem tykke lag med maling. Konseptet med polyptyk ga en mulig løsning på dette problemet, ved at hun kunne male tykt på flere små lerreter. Denne strategien er tydelig i en stor quadryptyk som vil være med i den kommende Zwirner-utstillingen kalt «Seine» (1967). Den fargerike, energiske komposisjonen er fylt med biomorfe felt av blått og kalligrafiske penselstrøk, som vekker en verden av følelser og minner, som å se de glitrende lysene i Paris flyte forbi fra elvebredden gjennom tårevåte øyne. Totalt måler quadryptyken nesten 2 x 4 meter. Hvert av de fire lerretene måler imidlertid et mye mer håndterlig 2 x 1 meter.

Joan Mitchell - Wood, Wind, No Tuba, 1980. Oljemaleri på lerret, to paneler. 9' 2 1/4" x 13 1 1/8" (280 x 399,8 cm). Gave fra The Estate of Joan Mitchell. MoMA-samlingen. © Estate of Joan Mitchell

Minnets følelse

Da Mitchell senere flyttet til et større atelier på landsbygda i Vétheuil, møtte hun ikke lenger problemet med å måtte rulle sammen malte lerreter for å flytte dem. Hun kunne lage store lerreter som hun malte så tykt hun ønsket. Likevel forble hun mer engasjert enn noen gang i polyptyk-formatet. Kombinasjonen av å arbeide i stort format og samtidig lage bilder som strakk seg over flere lerreter, gjorde at hun kunne oppnå noe unikt: hun kunne bygge monumentale komposisjoner, samtidig som hun lot betrakteren dele opp ulike aspekter av verket. Denne strategien skapte muligheter for stadig mer subjektive opplevelser å komme fram i hennes flerpanel-malerier. Tenk for eksempel på quadryptyken «Minnesota» (1980), som måler 2,6 x 6,1 meter over sine fire paneler, og som vil være utstilt hos Zwirner. På avstand vekker den samlede komposisjonen et ganske rett fram, lyst og landlig landskap. På nært hold kan imidlertid øyet ikke unngå å skille de enkelte panelene, og oppfatter i dem en rekke særegne holdninger – fra jungelen av ville, energiske penselstrøk på de to ytterste sidene, til roen som strømmer fra det store, åpne, glødende gule kosmoset i det tredje panelet fra venstre.

Joan Mitchell - Edrita Fried, 1981. Oljemaleri på lerret, fire paneler. 116 1/4 x 299 5/8 tommer (295,3 x 761,1 cm). Samling av Joan Mitchell Foundation, New York. © Estate of Joan Mitchell.

Tanken om at betraktere skulle kunne ta med seg et spekter av ulike følelsesmessige reaksjoner fra hennes polyptyker var essensiell for det Mitchell ønsket å oppnå med disse verkene. Hun sa en gang: «Jeg maler fra huskede landskap som jeg bærer med meg – og huskede følelser av dem, som selvfølgelig blir forvandlet. Jeg kunne aldri speile naturen. Jeg vil heller male det den etterlater meg med.» En av de største polyptykene som vil være utstilt i Zwirner-utstillingen gir en særlig gripende anledning til å reflektere over denne uttalelsen. Tittelen er «Edrita Fried» (1981), og den måler 3 x 7,5 meter. Den er oppkalt etter hennes kjære venn og tidligere psykoanalytiker Edrita Fried, som døde året maleriet ble ferdigstilt. Komposisjonen taler om smerten ved tap og løftet om håp idet den elegant går fra tette områder med dype blå penselstrøk til en stigende bølge av glødende oker – den milde, flytende energien i de maleriske gestene trekker øyet over de fire panelene på sin visuelle og følelsesmessige reise fra mørke til lys. Joan Mitchell: I carry my landscapes around with me vises i David Zwirner-galleriet i New York fra 3. mai til 22. juni.

Utvalgt bilde: Joan Mitchell - Taillade, 1990. Oljemaleri på lerret, to paneler. 8' 6 1/4" x 13' 1 1/2" (259,8 x 400 cm). Gave fra Galerie Jean Fournier, Enid A. Haupt Fund og Helen Acheson Bequest (ved bytte). MoMA-samlingen. © Estate of Joan Mitchell
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio