Joan Mitchells polyptykmalerier ankommer David Zwirner

Besøkende til The Long Run-utstillingen ved Museum of Modern Art (MoMA) i New York (som avsluttes 5. mai 2019) ble uten tvil fascinert da de først fikk øye på utvalget av storslåtte diptyker av den abstrakte ekspresjonistiske maleren Joan Mitchell som var inkludert i den utstillingen. De to sammenhengende panelene av "No Rain" (1976) tilbyr to distinkte tolkninger av gest og komposisjon, samtidig som de legemliggjør en følelse av forbindelse gjennom en felles, grønnaktig palett. På samme måte omfavner de tvillingspanelene av "Taillade" (1990) et gjensidig språk av blått, rødt, oker og hvitt, samtidig som de uttrykker subtile forskjeller i balanse og perspektiv. I mellomtiden flommer de side-ved-side panelene av "Wood, Wind, No Tuba" (1980) sansene med strålende gult og blått, samtidig som de tilbyr to distinkte strukturer—den ene beroligende og åpen, den andre stramt vridd, nesten utmattet. Disse verkene demonstrerer det strålende talentet Mitchell hadde for å vise både fellestrekk og forskjeller gjennom en enhet kjent som polyptyk—et enkelt maleri som består av flere sammenhengende paneler. Nå, for første gang, vil vi få muligheten til å nyte en utstilling som fokuserer helt på hennes polyptyk-malerier. Joan Mitchell: I carry my landscapes around with me vil åpne denne sommeren på 537 West 20th Street-lokasjonen til David Zwirner-galleriet i New York. Den vil inneholde polyptyk-verk som spenner over fire tiår, noen fra Joan Mitchell Foundation og andre store donorer, og andre samlet fra private samlere. Dette er en unik sjanse til å beundre hva Mitchell var i stand til å oppnå med dette uvanlige formatet—et som få malere fra hennes generasjon omfavnet, men som hun virkelig mestret.

Kraften og problemet med skala

Som de fleste andre abstrakte ekspresjonistiske malere, var Mitchel godt klar over viktigheten som hennes generasjon la på skala. I 1943, da Jackson Pollock fullførte sitt berømte "Mural"-maleri—som målte hele 2,43 ved 6,04 meter—etablerte han definitivt effekten som kunne oppnås ved bokstavelig talt å omslutte betrakteren innenfor det visuelle universet til et maleri. Malere som Adolph Gottlieb, Franz Kline, Helen Frankenthaler, og Robert Motherwell fulgte i hans fotspor, og laget imponerende store abstrakte malerier som ofte ble malt rett på gulvet på massive stykker av ustrukket lerret, og bygde karrierene sine delvis på ideen om at større alltid kan være bedre. Men det er visse utfordringer som alltid oppstår når en maler prøver å jobbe stort. Et problem er å finne et sted å vise store malerier—normalt har bare museer den typen veggplass å avse. Og en annen er den enkle praktikaliteten av å finne plass til å male dem.

Joan Mitchell - No Rain, 1976. Olje på lerret, to paneler. 9' 2" x 13' 1 /58" (279,5 x 400,4 cm). Gave fra boet til Joan Mitchell. MoMA-samlingen. © Boet til Joan Mitchell.

Det andre problemet påvirket Mitchell på interessante måter mens hun flyttet fra ett studio til et annet. I sitt Paris-studio på 10 rue Frémicourt, hvor hun flyttet inn i 1959, sto hun overfor problemet med å måtte rulle opp de store lerretene når hun flyttet dem ut av studioet, noe som betydde at hun ikke kunne overbelaste dem med tykke lag maling. Konseptet med et polyptyk tilbød en mulig løsning på dette problemet, som tillot henne å male tykt på flere små lerreter. Denne strategien er tydelig i et stort quadryptyk som vil være med i den kommende Zwirner-utstillingen kalt "Seine" (1967). Den fargerike, energiske komposisjonen er fylt med biomorfe felt av blått og kalligrafiske penselstrøk, som fremkaller en verden av følelser og minner, som å se de glitrende lysene i Paris flyte forbi fra elvebredden gjennom tårevåte øyne. Totalt måler quadryptyket nesten 2 x 4 meter. Hvert av de fire lerretene måler imidlertid mye mer håndterlige 2 x 1m.

Joan Mitchell - Wood, Wind, No Tuba, 1980. Olje på lerret, to paneler. 9' 2 1/4" x 13 1 1/8" (280 x 399,8 cm). Gave fra boet til Joan Mitchell. MoMA-samlingen. © Boet til Joan Mitchell

Minnefølelsen

Da Mitchell senere flyttet til et større studio på landsbygda i Vétheuil, sto hun ikke lenger overfor problemet med å måtte rulle opp de malte lerretene for å flytte dem. Hun kunne lage store lerreter som hun malte så tykt hun ønsket. Likevel forble hun mer forpliktet enn noen gang til polyptykformatet. Kombinasjonen av å jobbe i stor skala og også lage bilder som strakte seg over flere lerreter, gjorde at hun kunne oppnå noe unikt: hun kunne konstruere monumentale komposisjoner, samtidig som hun lot betrakteren dele opp ulike aspekter av verket. Denne strategien skapte muligheter for stadig mer subjektive opplevelser å komme frem fra hennes flerpanelmalerier. Tenk for eksempel på quadryptyken "Minnesota" (1980), som måler 2,6 x 6,1 meter over de fire panelene, og som vil være utstilt hos Zwirner. Fra avstand fremkaller den samlede komposisjonen et ganske enkelt, lysfylt, landskap fra landsbygda. Men fra nært hold kan øyet ikke unngå å skille de individuelle panelene, og oppfatte i dem et mangfold av distinkte holdninger – fra jungelen av ville, energiske penselstrøk på de to ytterste sidene, til roen som strømmer fra det enorme, vidåpne, glødende gule kosmoset i det tredje panelet fra venstre.

Joan Mitchell - Edrita Fried, 1981. Olje på lerret, fire paneler. 116 1/4 x 299 5/8 tommer (295,3 x 761,1 cm). Samling av Joan Mitchell Foundation, New York. © Estate of Joan Mitchell.

Begrepet om at seere ville kunne ta en rekke forskjellige følelsesmessige responser fra hennes polyptyker var essensielt for hva Mitchell håpet å oppnå med disse verkene. Hun sa en gang: “Jeg maler fra huskede landskap som jeg bærer med meg—og huskede følelser av dem, som selvfølgelig blir transformert. Jeg kunne absolutt aldri speile naturen. Jeg ville heller male hva det etterlater meg med.” Et av de største polyptykene som vil være utstilt i Zwirner-utstillingen gir en svært gripende mulighet til å reflektere over denne uttalelsen. Titled “Edrita Fried” (1981), det måler 3 x 7,5 m. Det er oppkalt etter hennes kjære venn og tidligere psykoanalytiker Edrita Fried, som døde året maleriet ble ferdig. Komposisjonen taler til smerten av tap og løftet om håp ettersom den elegant overgår fra kratt av dype blå penselstrøk til en stigende bølge av glødende oker—den milde, flytende energien av de maleriske gestene trekker blikket over de fire panelene langs sin visuelle og følelsesmessige reise fra mørke til lys. Joan Mitchell: Jeg bærer mine landskap med meg er på visning i David Zwirner-galleriet i New York fra 3. mai til 22. juni.

Fremhevet bilde: Joan Mitchell - Taillade, 1990. Olje på lerret, to paneler. 8' 6 1/4" x 13' 1 1/2" (259,8 x 400 cm). Gave fra Galerie Jean Fournier, Enid A. Haupt-fondet, og Helen Acheson-testamentet (ved bytte). MoMA-samlingen. © Estate of Joan Mitchell
Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.
Av Phillip Barcio