Abstraksjon innen postmodernismen til David Salle

I innledningen til sitt intervju med kunstneren David Salle fra 2011, omtalte forfatteren Emily Nathan Salle som "nesten den siste postmodernistiske maleren.” Selv om denne beskrivelsen i seg selv er en smule postmodernistisk, i og med at den er umulig å bevise og relativ, gir den et nyttig utgangspunkt for å nærme seg David Salles verk. En tidligere student av John Baldessari ved California Institute of the Arts, var Salle en del av 1970-tallets kunstneriske forgrunn som blant annet omfavnet en tilbakevending til figurasjon etter bevegelser som minimalisme og konseptkunst. Som mange medlemmer av sin generasjon, var Salle mindre interessert i de overordnede narrativene og universalitetene utforsket av modernismen, og mer interessert i den postmodernistiske troen på at virkeligheten ikke er fast, men alltid åpen for tolkning. I de fire og et halvt tiårene han har vært profesjonelt aktiv så langt, har Salle etablert en varig og tilsynelatende uuttømmelig estetisk posisjon som blander populær ikonografi med historiske og personlige referanser på måter som bruker tilsynelatende objektivt innhold for å stille spørsmål ved begreper om sikkerhet.

Hva ser du på

Et av de tidligste eksemplene på det vi nå anser som signaturstilen til David Salle, er en fotokollasje kalt Untitled (Coffee Drinkers), fra 1973. Som mye av arbeidet hans siden, inneholder det både lave og høye kulturelle referanser, det setter sammen bilder som er relaterbare, men likevel forskjellige, og det bruker flere medier. Verket presenterer fire lignende bilder arrangert på rad. Hvert bilde viser en kvinne i husfrakk i et hjemlig miljø som holder en kopp kaffe og ser ut av et vindu. Hver kvinne har et tomt uttrykk i ansiktet, og hvert bilde har den samme grunnleggende komposisjonen. Nederst i hvert bilde er det festet et reklamebilde fra en annen kaffemerke.

Hvis vi prøver å lese dette verket figurativt, kan vi bli dratt i mange retninger. Våre tolkninger kan lett endre seg avhengig av våre personlige assosiasjoner med de ulike miljøene, objektene, kaffemerker eller bilder av femininitet som vises i hvert bilde. Vi kunne undre oss: “Hva ser kvinnene på? Hva kan de tenke? Hva er den større fortellingen her? Hva betyr det?” Men hvis vi leser verket abstrakt, får det en annen karakter. I stedet for å virke som en definitiv uttalelse, virker det mer som et dikt: som en oppbygging av estetiske fraser som har en lignende rytme, eller som vers i en visuell sang.

David Salle - Untitled (Coffee Drinkers), 1973, Gelatin silver prints with affixed product advertisement, © David Salle and VAGA

Nedarvede svar

For David Salle spiller det ingen rolle om vi leser verkene hans abstrakt eller ikke. Han bryr seg mye mer om hvorvidt vi søker etter det han kaller et autentisk svar. Salle sier: “Jeg synes det er viktig å prøve å skille den lærte eller gruppe responsen fra den individuelle. Når jeg jobber med studenter, prøver jeg å få dem til å være oppmerksomme på hva de faktisk tenker og føler når de ser på noe -- i stedet for hva de tror de skal tenke og føle. Jeg opplever at det ofte er en stor forskjell mellom de to.” Ta for eksempel maleriet The Happy Writers, fra 1981. I det deler Salle bildet inn i to seksjoner. Til venstre er en abstrakt modernistisk komposisjon. Til høyre er det tegneskisser av en bjørn, en ulv, et esel og en kanin.

Som med de tidligere bildene av kvinner som drikker kaffe, kan de visuelle stimuli i dette maleriet fremkalle mange assosiative responser. Man kan se på tegneseriene som antropomorfe karakteriseringer av mannlig tåpelighet og tolke deres tilstedeværelse ved siden av den modernistiske bildespråket som en kritikk av den slapstick-mannlige skrevne kunsthistorien. Eller man kan tolke tittelen, de lyse fargene og tegneseriene som lekne elementer som gir en følelse av glede. Virkelig mange ting skjer i The Happy Writers. Dette relativt enkle maleriet blander høy kunst med lav kunst. Det tilegner seg historie og bringer den inn i nåtiden. Det kombinerer abstraksjon med figuration på en direkte, men likevel tvetydig måte. Totalt sett kommuniserer det essensen av postmodernisme, som er at ingen enkelt narrativ resonerer med hver seer.

David Salle - The Happy Writers, 1981, Acrylic on canvas, © David Salle and VAGA

Hva du ser vs. Hva du får

Et element vi ofte sliter med når vi ser på arbeidet til David Salle har noe å gjøre med vår samtidige evne til å samhandle med det som er uigenkjennelig. Det er noe demokratisk med det ukjente. Hvis ingen kan gjenkjenne noe, er det ingen skam i å misforstå det. Men det er noe skremmende med det som angivelig er kjent. Da Wassily Kandinsky stilte ut sine tidligste rent abstrakte malerier, var alle seere på lik linje siden bildene bevisst var urelatert til den objektive visuelle verden. Men David Salle viser oss det som angivelig er gjenkjennelig, som menneskefigurer, kommersielle produkter og skrevne ord, men ber oss om å vurdere det like abstrakt som kruseduller, farger og former i en Kandinsky.

Blant de forskjellige elementene i hans 2011-verk No Hard Feelings, la Salle til et VIP-rep foran bildet. Repets tilstedeværelse fremkaller umiddelbart eksklusivitet. Det er en passende bemerkning om den ujevne plattformen vi ofte føler vi står på når vi forhandler med våre usikkerheter for å finne mening i hans såkalte objektive bilder. Men når vi minner oss selv om at presset for å få noe, som om verket er her for oss å tyde, er enda en arv fra fortiden, transformeres VIP-repet fra noe delende til smilet til et lykkelig ansikt. Postmodernistisk abstraksjon, som legemliggjort av David Salles verk, aksepterer at mening er fleksibel, og virkelighet er subjektiv. Hans uhyggelige juxtaposeringer minner oss om at bare fordi vi vet hva noe er, betyr det ikke at vi må vite hva det betyr.

David Salle - No Hard Feelings, 2011, Oil and acrylic on canvas, oil and silkscreen on galvanized steel with light bulb, © David Salle and VAGA

Tillegg og distraksjon

Et annet element som gir et postmoderne preg til verkene til David Salle, har å gjøre med hans vane med å være additiv snarere enn subtraktiv. I store deler av modernismens historie kom abstrakte malere til sin posisjon gjennom en prosess av forenkling, negasjon, subtraksjon og reduksjon. Den prosessen kan resultere i kraftige universaliteter som blir kommunisert. David Salle, derimot, engasjerer seg i en additiv prosess, en som kompliserer, forvirrer, og som noen ganger kan føles som en distraksjon.

Den følelsen av distraksjon oppstår fordi hvert element i hans verk inneholder en tidligere betydning enten innen kulturen eller i sinnet til den enkelte betrakter. De ulike visuelle stimuli har hver sin forbindelse til den større historisk-kulturelle-sosiale fortellingen, og likevel, når de kombineres, unndrar de seg rasjonell forklaring. De tar oss ned merkelige mentale stier og kan muligens til og med irritere oss. I stedet for å lokke oss mot noe universelt, nekter de alt annet enn en personlig, idiosynkratisk respons, og legemliggjør det postmoderne mantraet om at både mening og identitet er opp til oss å definere.

David Salle - Snow White, 2004, Oil on linen, © David Salle and VAGA

Inherente motsetninger

Ofte, når man prøver å forstå arbeidet til en kunstner, hjelper det å vurdere lærerne som har påvirket kunstneren underveis. I tilfellet David Salle betyr det å vurdere arbeidet til John Baldessari. I tillegg til det ikoniske verket som Baldessari har blitt kjent for, er han også elsket for de mange aforismene han har utformet i løpet av karrieren. De inneholder mange motsetninger og ironi, og mye humor. For eksempel kritiserte han en gang fotografer ved å si: “Antagelig er en av de verste tingene som har skjedd med fotografi at kameraer har søkekikkerter.” Dette kan virke støtende eller motstridende til naturen av fotografi. Men Baldessari mener rett og slett at kunstnere ikke bør prøve å ha alle svarene i begynnelsen av prosessen. Hvis en fotograf vet nøyaktig hva bildet skal bli før han tar det, er det ikke rom for oppdagelse.

Et annet berømt Baldessari-ordtak sier: “Jeg tror når jeg lager kunst, stiller jeg spørsmål ved hvordan jeg skal gjøre det.” Denne uttalelsen gir oss mye innsikt i arbeidet til David Salle. Salle ser sitt bidrag som en begynnelse, men han forblir alltid åpen med hensyn til de mulige sluttene. Han velger bilder fra verden vi alle lever i, men ikke som en naturalist som setter sammen et diorama for å forklare oss for oss selv. Snarere velger han det som appellerer til ham intuitivt, uten å definere dets relevans. Han kombinerer det med det han sanser har følelser, og legger til hva som helst som kan gi det en uventet vri. I å gjøre dette håper han ikke å forklare noe. Han håper ganske enkelt å kommunisere det enorme, det lunefulle, den merkelige skjønnheten og den iboende uforutsigbarheten i vår tid.

David Salle - Last Light, 2007, Oil on linen with wood and objects, © David Salle and VAGA

Fremhevet bilde: David Salle - Ville gresshopper rir (detalj), 1985, Akryl og olje på lerret med stoff, © David Salle
Alle bilder er kun brukt til illustrasjonsformål.
Av Phillip Barcio