Abstraksjon innen postmodernismen til David Salle
I innledningen til hennes intervju i 2011 med kunstneren David Salle, kalte forfatter Emily Nathan Salle for «
Hva ser du på
Et av de tidligste eksemplene på det vi nå anser som David Salles signaturstil, er en fotokollasje kalt Untitled (Coffee Drinkers) fra 1973. Som mye av hans arbeid siden, inneholder den både lave og høye kulturelle referanser, den setter sammen bilder som er gjenkjennelige, men forskjellige, og den bruker flere medier. Verket viser fire lignende bilder arrangert på rad. Hvert bilde viser en kvinne i morgenkåpe i et hjemmemiljø som holder en kopp kaffe og ser ut av et vindu. Hver kvinne har et tomt uttrykk i ansiktet, og hvert bilde har samme grunnleggende komposisjon. Nederst på hvert bilde er det festet et reklamebilde fra en annen kaffemerke.
Hvis vi forsøker å lese dette verket billedlig, kan vi bli dratt i mange retninger. Våre tolkninger kan lett endre seg avhengig av våre personlige assosiasjoner til de ulike miljøene, gjenstandene, kaffemerkene eller bildene av kvinnelighet som vises i hvert bilde. Vi kan undre oss: «Hva ser kvinnene på? Hva kan de tenke? Hva er den større fortellingen her? Hva betyr det?» Men hvis vi leser verket abstrakt, får det en annen karakter. I stedet for å virke som en definitiv uttalelse, virker det mer som et dikt: som en oppbygging av estetiske fraser som har en lignende rytme, eller som vers i en visuell sang.
David Salle - Untitled (Coffee Drinkers), 1973, Gelatinsølvtrykk med påklistret produktreklame, © David Salle og VAGA
Arvede reaksjoner
For David Salle spiller det ingen rolle om vi leser verkene hans abstrakt eller ikke. Han bryr seg mye mer om hvorvidt vi søker det han kaller en autentisk reaksjon. Salle sier: «Jeg synes det er viktig å prøve å skille den innlærte eller gruppebaserte reaksjonen fra den individuelle. Når jeg jobber med studenter, prøver jeg å få dem til å bli bevisste på hva de faktisk tenker og føler når de ser på noe – i stedet for hva de tror de skal tenke og føle. Jeg opplever ofte at det er stor forskjell mellom de to.» Ta for eksempel maleriet The Happy Writers fra 1981. Her deler Salle bildet i to deler. Til venstre er en abstrakt modernistisk komposisjon. Til høyre er tegneserietegninger av en bjørn, en ulv, et esel og en kanin.
Som med de tidligere bildene av kvinner som drikker kaffe, kan de visuelle inntrykkene i dette maleriet fremkalle mange assosiative reaksjoner. Man kan se tegneseriene som antropomorfe skildringer av mannlig tåpelighet og tolke deres tilstedeværelse ved siden av det modernistiske bildet som en kritikk av den lettsindige, mannsdominerte kunsthistorien. Eller man kan tolke tittelen, de sterke fargene og tegneseriene som lekne elementer som gir en følelse av glede. Mange ting skjer virkelig i The Happy Writers. Dette relativt enkle maleriet blander høy kunst med lav kunst. Det låner fra historien og bringer den inn i nåtiden. Det kombinerer abstraksjon med figurativ kunst på en enkel, men tvetydig måte. Totalt sett formidler det essensen av postmodernismen, nemlig at ingen enkelt fortelling treffer alle betraktere likt.
David Salle - The Happy Writers, 1981, Akryl på lerret, © David Salle og VAGA
Hva du ser vs. hva du får
Et element vi ofte strever med når vi ser på David Salles verk, har noe å gjøre med vår samtidige evne til å forholde oss til det som er ugjenkjennelig. Det er noe demokratisk ved det ukjente. Hvis ingen kan kjenne noe igjen, er det ingen skam i å misforstå det. Men det er noe skremmende ved det som angivelig er kjent. Da Wassily Kandinsky stilte ut sine tidligste rent abstrakte malerier, sto alle betraktere på lik linje siden bildene med vilje ikke var knyttet til den objektive visuelle verden. Men David Salle viser oss det som angivelig er gjenkjennelig, som menneskefigurer, kommersielle produkter og skrevne ord, men ber oss likevel betrakte det som like abstrakt som krusedullene, fargene og formene i en Kandinsky.
Blant de ulike elementene i hans verk fra 2011, No Hard Feelings, la Salle til et VIP-reb foran bildet. Rebet vekker umiddelbart assosiasjoner til eksklusivitet. Det er en treffende kommentar til den ulige posisjonen vi ofte føler vi er i når vi forhandler med våre usikkerheter for å finne mening i hans såkalte objektive bilder. Men når vi minner oss selv om at presset om å forstå noe, som om verket er her for oss å tyde, er en arv fra fortiden, forvandles VIP-rebet fra noe splittende til smilet i et lykkelig ansikt. Postmoderne abstraksjon, slik den kommer til uttrykk i David Salles verk, aksepterer at mening er fleksibel, og at virkeligheten er subjektiv. Hans uhyggelige sammenstillinger minner oss om at bare fordi vi vet hva noe er, betyr ikke det at vi må vite hva det betyr.
David Salle - No Hard Feelings, 2011, Olje og akryl på lerret, olje og silketrykk på galvanisert stål med lyspære, © David Salle og VAGA
Tillegg og distraksjon
Et annet element som gir et postmoderne preg til David Salles verk, har å gjøre med hans vane med å være additiv snarere enn subtraktiv. I store deler av modernismens historie kom abstrakte malere til sin posisjon gjennom en prosess med forenkling, negasjon, fratrekk og reduksjon. Den prosessen kan resultere i at sterke universaliteter formidles. David Salle, derimot, driver en additiv prosess, en som kompliserer, forvirrer og noen ganger kan føles som en distraksjon.
Den følelsen av distraksjon oppstår fordi hvert element i hans verk inneholder en tidligere betydning enten innen kulturen eller i sinnet til den enkelte betrakter. De ulike visuelle inntrykkene har hver sin forbindelse til den større historisk-kulturelle-sosiale fortellingen, og likevel unndrar de seg rasjonell forklaring når de kombineres. De leder oss ned merkelige mentale stier og kan muligens også irritere oss. I stedet for å lokke oss mot noe universelt, nekter de alt annet enn en personlig, særpreget reaksjon, og legemliggjør det postmoderne mantraet om at både mening og identitet er opp til oss å definere.
David Salle - Snow White, 2004, Olje på lin, © David Salle og VAGA
Medfødte motsetninger
Ofte når man prøver å forstå en kunstners verk, hjelper det å tenke på lærerne som har påvirket kunstneren underveis. I tilfellet David Salle betyr det å vurdere arbeidet til John Baldessari. I tillegg til det ikoniske kunstnerskapet som Baldessari er blitt kjent for, er han også elsket for de mange aforismene han har laget gjennom karrieren. De inneholder mange motsetninger og ironi, og mye humor. For eksempel kritiserte han en gang fotografer ved å si: «En av de verste tingene som har skjedd med fotografi, er nok at kameraer har søkere.» Dette kan virke støtende eller motstridende i forhold til fotografiets natur. Men Baldessari mener bare at kunstnere ikke bør prøve å ha alle svarene i starten av prosessen. Hvis en fotograf vet nøyaktig hva bildet skal bli før han tar det, er det ikke rom for oppdagelse.
En annen kjent Baldessari-aforisme sier: «Jeg tror når jeg lager kunst, stiller jeg spørsmål ved hvordan jeg skal gjøre det.» Denne uttalelsen gir oss mye innsikt i David Salles arbeid. Salle ser sitt bidrag som en begynnelse, men han forblir alltid åpen med tanke på mulige avslutninger. Han velger bilder fra verden vi alle lever i, men ikke som en naturforsker som setter sammen en diorama for å forklare oss for oss selv. Snarere velger han det som intuitivt appellerer til ham, uten å definere relevansen. Han kombinerer det med det han føler har følelse, og legger til det som kan gi det en uventet vri. I det gjør han ikke håp om å forklare noe. Han håper bare å formidle vidstraktheten, lunefullheten, den uhyggelige skjønnheten og den iboende uforutsigbarheten i vår tid.
David Salle - Last Light, 2007, Olje på lin med tre og gjenstander, © David Salle og VAGA
Utvalgt bilde: David Salle - Wild Locusts Ride (detalj), 1985, Akryl og olje på lerret med stoff, © David Salle
Alle bilder brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio
