Nicolete Grays subtile bidrag til abstraksjon

Nicolete Gray var ikke en kunstner; hun var en ekspert på typografi. Likevel førte hennes forståelse av semantikken i visuelle språk til at hun ga et særpreget bidrag til historien om abstrakt kunst. Født i 1911, vokste Gray opp i et hjem hvor det var vanlig at hun møtte forfattere, kunstnere, musikere og historikere. Hennes far, den engelske poeten og kunstforskeren Robert Laurence Binyon, hadde særlig inngående kunnskap om 1800-tallets kunst og litteratur, en interesse han overførte til sin datter. Gray frydet seg over filosofiene til prerafaelittene; hun så i deres ideer skjønnhet og storslagenhet — en streben etter det beste menneskene kan gjøre. Hun satte også pris på det blomstrete, eksotiske utseendet til viktoriansk skrift. Men på 1930-tallet, da Gray begynte sin karriere, var romantikkens estetiske overdrivelser langt ute av moten. Enkelhet var trenden. Men i stedet for å gi etter for folkets smak, valgte Gray å dele sin entusiasme og forsøke å vende folkets smak til sin side. I 1938 skrev hun det som fortsatt regnes som den definitive teksten om viktorianske skrifttyper: Nineteenth Century Ornamented Types and Title Pages (Faber & Faber Limited, London). Hun feiret de estetiske grunnprinsippene i skriften, og påpekte: «Bokstavforming har en formalitet og en betydning utover ren lesbarhet.» Dette var et sjokkerende synspunkt på den tiden. Det antydet at skrift — noe som alltid hadde blitt tatt for gitt som rent nyttig — hadde egne formelle kvaliteter som kunne verdsettes ut fra deres esoteriske, abstrakte potensial. Boken gjorde sin jobb og endret folks oppfatning, og inspirerte Gray til å fortsette å forske på og undervise i typografi hele livet. Da hun døde i 1997, etterlot hun seg en bemerkelsesverdig arv basert på en samtidig verdsettelse av storslagenhet og enkelhet, og en tro på at realisme og abstraksjon bare er to måter å se på samme felt av menneskelig kultur.

Abstrakt og Konkret

To år før hun ga ut boken om 1800-tallets skrifttyper, gjorde Gray et stort inntrykk i billedkunstens verden ved å kuratere det som i stor grad regnes som den første galleripresentasjonen av abstrakt kunst i England. Hun var venn med mange av de abstrakte kunstnerne som arbeidet i Storbritannia på den tiden, og var klar over den skepsisen det engelske publikum hadde mot modernistisk, og særlig abstrakt kunst. Hun kalte utstillingen sin «Abstrakt og Konkret», med henvisning til ideen om at abstraksjon er noe som kan forstås og diskuteres i formelle termer som alle kan fatte. Utstillingen inkluderte kunstnere som bodde og arbeidet i England på den tiden, blant andre Barbara Hepworth, Ben Nicholson, Piet Mondrian, Henry Moore, Naum Gabo og J.C. Stephenson, samt kunstnere utenfor Storbritannia, som Hans Arp, Wassily Kandinsky, Alexander Calder, Lazlo Moholy-Nagy, Alberto Giacometti og Joan Miró.

I katalogen for «Abstrakt og Konkret» kalte Gray sin kuratering en «kortfattet fremstilling av den samtidige praksisen innen abstrakt maleri, skulptur og konstruksjon.» Da utstillingen åpnet i et galleri i Oxford i 1936, ble den oversett av kunstmiljøet. En kritiker kalte den til og med «en lystig spøk.» Likevel var reaksjonen fra allmennheten bedre enn ventet. Gray reiste med utstillingen til gallerier i Liverpool og Cambridge. Oppslutningen var så stor at til slutt gikk et galleri i London med på å huse utstillingen. Økonomisk sett var imidlertid «Abstrakt og Konkret» ikke noen stor suksess — de som likte den, tilhørte ikke den velstående samlerklassen. Utrolig nok tilbød Mondrian de tre maleriene han hadde med i utstillingen for bare £50. Gray kjøpte ett av dem. Men økonomien til side, utstillingens innvirkning på folks fantasi var dyp. For første gang omfavnet britiske tilskuere skjønnheten, allmennheten og potensialet i modernistisk abstrakt kunst.

En Fortelling om To Danteer

Et tiår etter at hun nesten på egen hånd overbeviste britiske tilskuere om å akseptere abstrakt kunst som legitim, tok Gray det som noen mente var et 180-graders vendepunkt ved å gi ut en bok med tittelen «Rossetti, Dante and Ourselves» (Faber & Faber Limited, London, 1947). Boken var en sympatisk studie av arbeidet og ideene til grunnleggeren av prerafaelittbrorskapet, Dante Gabriel Rossetti (1828–1882), og den italienske dikteren fra 1200-tallet, Dante Alighieri (1265–1321). Den omfavnet mystikk og romantikk i kunsten, og holdt de to Danteene frem som fortsatt fullt ut relevante for moderne mennesker. Boken var like innflytelsesrik på britenes meninger som utstillingen «Abstrakt og Konkret» hadde vært. Likevel er det fra ett perspektiv vanskelig å forestille seg at samme person kunne stå bak begge. I denne motsetningen skjuler det seg imidlertid et geni. Gray anså ikke realisme som nødvendigvis adskilt fra abstraksjon. Hun mente at deres metoder og formål burde sees i sammenheng.

Dette synet var direkte informert av studiene Gray gjorde på skrift. Hun reiste verden rundt for å se på hvordan skrift brukes i hverdagen. Hun så at de formelle visuelle kvalitetene i ord kan endre måten folk reagerer på arkitektur, reklame og nyheter. Det finnes skjulte budskap i de abstrakte aspektene ved ord og bokstaver. Selv om et ord eller en bokstav ikke kan «leses» av en tilskuer, kan vedkommende likevel være visuelt lærd nok til å forstå noe om hva symbolene betyr basert på deres utseende og sammenheng. Dette samme synspunkt er roten til det bidraget Gray ga til abstraksjon — det fanger essensen av hvordan vi forstår forskjellene mellom realistisk og abstrakt kunst. Selv når vi kan «lese» et figurativt maleri, er det oftest de abstrakte kvalitetene i verket — dets farger, eller dets kompositoriske harmoni og disharmoni — som formidler følelsene vi oppfatter fra verket. Samtidig kan et abstrakt kunstverk være uleselig fra et fortellende ståsted, men for noen som er lærd i de esoteriske aspektene ved visuelle språk, er det fortsatt mye å forstå.

Utvalgt bilde: Nicolette Gray - Bokstavforming som tegning (bokomslag).
Bilde brukt kun til illustrasjonsformål
Av Phillip Barcio